Ukesoppdatering og matfrust
"Du har vel ikke sluttet å blogge, Vero?" ble jeg spurt forleden dag. Verdensveven har jo ikke fått livstegn fra meg på nok en uke (bortsett fra de som følger meg på Facebook og Twitter), så det er ikke et upassende spørsmål. Svaret er Nei, jeg har ikke egentlig det. Jeg har bare hatt litt vondt i vilja, som det heter. Eller latskap, som ofte egentlig er tilfellet når det gjelder meg selv. Ikke for lat til å trene, men for lat til å blogge, tydeligvis. Finn logikken i det, den som kan.
Kanskje det har noe å gjøre med at når jeg er hjemme så kobler jeg av. Helt av. Fullstendig over og ut. Særlig når jeg har hatt noe så uvanlig som en 5-dagers arbeidsuke, slik som jeg har hatt nå nettopp. Fem kvelder, strengt tatt, noe som i tillegg skapte en utfordring for treningsregimet mitt. Dermed var det fort gjort at formiddagene, før trening etterfulgt av jobb, gikk med til å ligge på sofaen og se på mine elskede TV-serier. (Jeg har fremdeles superdilla på Huset på prærien, og er nå over halvveis i sesong 2. Jeg føler virkelig at jeg er i ferd med å eldes inn i personligheten min.)
Likevel har jeg altså vært flink til å trene selv om jeg ikke har vært flink til å blogge. Slik som uken før. Det ble fem treningsdager denne uken (altså forrige uke): Hardcore spinning på mandag med Kjekke-Jonas, en forferdelig tøff PT-time på onsdag (ny rekord på markløft: 62,5 kg og enda større træler i hendene), litt tredemølle og elipsemaskin på torsdag, yoga OG boksing på fredag (den kjente jeg), og så litt elipsemaskin og tredemølle på lørdag igjen, før en helg med kveldsvakter kastet seg nådeløst over meg.
Som vanlig er det altså ikke treningen som holder meg tilbake fra å nå mine håp og drømmer, men kostholdet. Ææææsj, som jeg hater kosthold. Hater å snakke om det, tenke på det, jobbe med det, praktisere det ... Å telle kalorier er så utrolig kjedelig. Alternativet til å telle kalorier er å holde meg til en streng, regulert kostholdsplan, men det er ganske kjedelig, det også. Kort sagt er egentlig alt som innebærer å ikke kunne spise alt jeg har lyst på, kjedelig. Dere ser kanskje problemet der. Hvis alt jeg hadde lyst på for det meste var grønnsaker og fisk, så hadde det vært gull og grønne skoger. Jeg har hørt at det finnes slike mennesker - folk som spiser fisk og grønnsaker fordi de synes det er kjempegodt, og som nesten aldri rører snop eller snacks fordi de ikke liker det. Jeg er ikke helt sikker på om de virkelig eksisterer, for det høres veldig mytisk ut, men jeg skulle uansett ønske at jeg var en sånn en. Jeg skulle også ønske at jeg var en havfrue eller en enhjørning, men slik er det altså ikke. I stedet for en havfrue er jeg en sjøku, og i stedet for en enhjørning er jeg et nesehorn. Også er jeg en sånn som elsker fett og sukker. Samtidig kan jeg slenge på at jeg ikke er overmåte glad i å lage mat, så når jeg først gjør det lager jeg dobbel porsjon, slik at jeg skal ha til neste dag også, men så ender jeg opp med å spise alt i løpet av samme kveld i stedet, fordi det er sånt man gjør når ens lengste og mest stabile forhold i singeltilværelsen er ens sofa og TV og man ble født fullstendig uten selvkontroll.
Nei greit, så er det kanskje ikke fullt så ille (alltid), men det føles ofte sånn. Og jeg har jaggu ikke vært flink til å kontrollere meg selv denne høsten. Det vises på vekta. De samme to kiloene fortsetter å gå opp og ned, opp og ned, og det hjelper ikke kjempemasse på motivasjonen. Jeg har imidlertid forsøkt å skjerpe meg (nok en gang), og har over de siste dagene nesten klart å holde meg innenfor rammene jeg har satt. I dag tror jeg faktisk jeg kom i mål (selv om det nok var mye fordi jeg sov så lenge at jeg ikke hadde tid til å spise så mye som jeg kanskje ellers ville gjort).
Denne uken har jeg imidlertid et optimistisk syn på. Jeg har hatt en god start med denne mandagen. En spinningtime hvor svetteperlene dryppet som aldri før (til og med t-skjorta og håret mitt var vått) kombinert med fornuftig inntak av kalorier har satt en god standard for resten av uken. Nå må jeg bare klare å vedlikeholde den. Be for meg. Til hvem eller hva du vil, bare du ber.
Jeg vil egentlig gjerne sutre og klage litt mer akkurat nå, men det har blitt sent og jeg må opp tidlig i morgen. Derfor satser jeg på mer klaging ved en senere anledning, og forhåpentligvis vil det ikke gå en ny uke før jeg skriver igjen.
Takk for støtten, alle sammen! En deg skal jeg klare å ikke skuffe dere.
Kanskje det har noe å gjøre med at når jeg er hjemme så kobler jeg av. Helt av. Fullstendig over og ut. Særlig når jeg har hatt noe så uvanlig som en 5-dagers arbeidsuke, slik som jeg har hatt nå nettopp. Fem kvelder, strengt tatt, noe som i tillegg skapte en utfordring for treningsregimet mitt. Dermed var det fort gjort at formiddagene, før trening etterfulgt av jobb, gikk med til å ligge på sofaen og se på mine elskede TV-serier. (Jeg har fremdeles superdilla på Huset på prærien, og er nå over halvveis i sesong 2. Jeg føler virkelig at jeg er i ferd med å eldes inn i personligheten min.)
Likevel har jeg altså vært flink til å trene selv om jeg ikke har vært flink til å blogge. Slik som uken før. Det ble fem treningsdager denne uken (altså forrige uke): Hardcore spinning på mandag med Kjekke-Jonas, en forferdelig tøff PT-time på onsdag (ny rekord på markløft: 62,5 kg og enda større træler i hendene), litt tredemølle og elipsemaskin på torsdag, yoga OG boksing på fredag (den kjente jeg), og så litt elipsemaskin og tredemølle på lørdag igjen, før en helg med kveldsvakter kastet seg nådeløst over meg.
Som vanlig er det altså ikke treningen som holder meg tilbake fra å nå mine håp og drømmer, men kostholdet. Ææææsj, som jeg hater kosthold. Hater å snakke om det, tenke på det, jobbe med det, praktisere det ... Å telle kalorier er så utrolig kjedelig. Alternativet til å telle kalorier er å holde meg til en streng, regulert kostholdsplan, men det er ganske kjedelig, det også. Kort sagt er egentlig alt som innebærer å ikke kunne spise alt jeg har lyst på, kjedelig. Dere ser kanskje problemet der. Hvis alt jeg hadde lyst på for det meste var grønnsaker og fisk, så hadde det vært gull og grønne skoger. Jeg har hørt at det finnes slike mennesker - folk som spiser fisk og grønnsaker fordi de synes det er kjempegodt, og som nesten aldri rører snop eller snacks fordi de ikke liker det. Jeg er ikke helt sikker på om de virkelig eksisterer, for det høres veldig mytisk ut, men jeg skulle uansett ønske at jeg var en sånn en. Jeg skulle også ønske at jeg var en havfrue eller en enhjørning, men slik er det altså ikke. I stedet for en havfrue er jeg en sjøku, og i stedet for en enhjørning er jeg et nesehorn. Også er jeg en sånn som elsker fett og sukker. Samtidig kan jeg slenge på at jeg ikke er overmåte glad i å lage mat, så når jeg først gjør det lager jeg dobbel porsjon, slik at jeg skal ha til neste dag også, men så ender jeg opp med å spise alt i løpet av samme kveld i stedet, fordi det er sånt man gjør når ens lengste og mest stabile forhold i singeltilværelsen er ens sofa og TV og man ble født fullstendig uten selvkontroll.
Nei greit, så er det kanskje ikke fullt så ille (alltid), men det føles ofte sånn. Og jeg har jaggu ikke vært flink til å kontrollere meg selv denne høsten. Det vises på vekta. De samme to kiloene fortsetter å gå opp og ned, opp og ned, og det hjelper ikke kjempemasse på motivasjonen. Jeg har imidlertid forsøkt å skjerpe meg (nok en gang), og har over de siste dagene nesten klart å holde meg innenfor rammene jeg har satt. I dag tror jeg faktisk jeg kom i mål (selv om det nok var mye fordi jeg sov så lenge at jeg ikke hadde tid til å spise så mye som jeg kanskje ellers ville gjort).
Denne uken har jeg imidlertid et optimistisk syn på. Jeg har hatt en god start med denne mandagen. En spinningtime hvor svetteperlene dryppet som aldri før (til og med t-skjorta og håret mitt var vått) kombinert med fornuftig inntak av kalorier har satt en god standard for resten av uken. Nå må jeg bare klare å vedlikeholde den. Be for meg. Til hvem eller hva du vil, bare du ber.
Jeg vil egentlig gjerne sutre og klage litt mer akkurat nå, men det har blitt sent og jeg må opp tidlig i morgen. Derfor satser jeg på mer klaging ved en senere anledning, og forhåpentligvis vil det ikke gå en ny uke før jeg skriver igjen.
Takk for støtten, alle sammen! En deg skal jeg klare å ikke skuffe dere.
Kommentarer
Legg inn en kommentar