The prodigal daughter returns
Når var sist gang jeg var på boksing, egentlig? Jeg husker faktisk ikke. Før sommeren en gang. 20. juni, fant jeg ut etter et lite søk på tagger. Fire måneder. Jaggu. Da var det på sin plass at jeg kom tilbake i dag da.
Det var både hyggelig og smigrende at Mester Aristo kjente meg igjen. Det ble kommentert at nå var det veldig lenge siden sist og at jeg måtte skjerpe meg. Jeg lovet skjerpings. Fredagstrening har liksom falt litt ut denne høsten. Delvis på grunn av jobbing, delvis på grunn av helgeturer, delvis på grunn av sosiale greier, og delvis fordi det føltes litt skummelt. Ja, faktisk. Det høres rart ut, men sånn er det. Når det er lenge siden jeg har gjort noe, så blir det skummelt å begynne igjen. Det blir nesten som å begynne helt på nytt. Boksing, som er en av de mer utfordrende timene (synes jeg, fordi jeg ikke bare skal slite meg helt ut, men også hele tiden være fokusert på teknikk mens jeg gjør det) har derfor vært en av de skumleste å skulle dra tilbake til. Særlig alene. Mine tidligere boksepartnere har falt fra, noe som betyr at jeg må partnes opp med en fremmed når vi skal jobbe sammen to og to. Min sosiale angst er veldig imot dette, men i dag klarte jeg altså å be min sosiale angst ryke og reise. Det er jeg veldig glad for.
Til å ikke ha gjort dette på fire måneder, gikk det i grunn helt ålreit. Det viste seg at jeg hadde ikke glemt alt, og jeg fikk ros av Aristo for teknikken. "Veldig bra teknikk i dag" er faktisk et ordrett sitat. Ikke bare bra, men veldig bra. Så det så. Dessuten teamet jeg opp med en jente som slettes ikke var skummel i det hele tatt, men ganske hyggelig. Hun var litt bedre enn meg, hvilket egentlig er det perfekte nivået. Ikke så uerfaren at det gjør vondt å se på, slik at jeg nesten går inn i instruktør-modus, og ikke så proff at jeg føler meg som en inkompetent pudding ved siden av. Perfekt!
Og det var deilig å slå og sparke igjen! Jeg var ikke klar over hvor mye jeg savnet den sekken før jeg stod der og drylte til den med mine stadig bedre hooks, jabs og punches. For ikke å snakke om sparkingen, som jo er min spesialitet (i den grad jeg egentlig kan påstå å ha en spesialitet i det hele tatt; men det er definitivt noe jeg er litt bedre på enn slag, kanskje på grunn av mine barndomsår med taekwon-do).
Samtidig har vi jo mestringsfølelsen. Aldri undervurdere mestringsfølelsen. Det at jeg kom meg over den dørstokkmila for boksetimen, og omsider turde dra tilbake dit alene, har gitt selvtilliten min en boost. Én ting mindre å være redd for. Jeg kommer nok til å være litt nervøs neste gang også, men ikke så nervøs at jeg vil la det stoppe meg. Og det synes jeg egentlig er ganske tøft.
Til slutt vil jeg ønske alle en god helg og la Leslie Knope oppsummere min første boksetime på et tredjedels år:
Det var både hyggelig og smigrende at Mester Aristo kjente meg igjen. Det ble kommentert at nå var det veldig lenge siden sist og at jeg måtte skjerpe meg. Jeg lovet skjerpings. Fredagstrening har liksom falt litt ut denne høsten. Delvis på grunn av jobbing, delvis på grunn av helgeturer, delvis på grunn av sosiale greier, og delvis fordi det føltes litt skummelt. Ja, faktisk. Det høres rart ut, men sånn er det. Når det er lenge siden jeg har gjort noe, så blir det skummelt å begynne igjen. Det blir nesten som å begynne helt på nytt. Boksing, som er en av de mer utfordrende timene (synes jeg, fordi jeg ikke bare skal slite meg helt ut, men også hele tiden være fokusert på teknikk mens jeg gjør det) har derfor vært en av de skumleste å skulle dra tilbake til. Særlig alene. Mine tidligere boksepartnere har falt fra, noe som betyr at jeg må partnes opp med en fremmed når vi skal jobbe sammen to og to. Min sosiale angst er veldig imot dette, men i dag klarte jeg altså å be min sosiale angst ryke og reise. Det er jeg veldig glad for.
Og det var deilig å slå og sparke igjen! Jeg var ikke klar over hvor mye jeg savnet den sekken før jeg stod der og drylte til den med mine stadig bedre hooks, jabs og punches. For ikke å snakke om sparkingen, som jo er min spesialitet (i den grad jeg egentlig kan påstå å ha en spesialitet i det hele tatt; men det er definitivt noe jeg er litt bedre på enn slag, kanskje på grunn av mine barndomsår med taekwon-do).
Samtidig har vi jo mestringsfølelsen. Aldri undervurdere mestringsfølelsen. Det at jeg kom meg over den dørstokkmila for boksetimen, og omsider turde dra tilbake dit alene, har gitt selvtilliten min en boost. Én ting mindre å være redd for. Jeg kommer nok til å være litt nervøs neste gang også, men ikke så nervøs at jeg vil la det stoppe meg. Og det synes jeg egentlig er ganske tøft.
Til slutt vil jeg ønske alle en god helg og la Leslie Knope oppsummere min første boksetime på et tredjedels år:
Kommentarer
Legg inn en kommentar