Trening før jobb? Galskap.

Jeg måtte, som tidligere nevnt, ofre min kjære Jivamukti-yoga i dag, på grunn av jobb. Det var kjipt. Noe som var vel så kjipt, var at det ikke var noen gruppetimer like før jobb, da det passet å trene. Joda, det var tidligere på formiddagen, men med så få timer tilgjengelig før arbeidsettermiddagen begynner, blir det i overkant stress å dra til trening og hjem igjen før jeg så drar videre til jobb. Da ga det mye mer mening å dra på trening et par timer før jobb, og så direkte derfra til til arbeidsplassen som ligger bare få busstopp unna. Dermed ble det duket for noe av det verste jeg vet; egentrening. Eller selvtrening, om man vil.

Jeg er ikke flink til å trene meg selv. Dette har jeg innrømmet tidligere; jeg trenger en gruppeinstruktør eller PT for å få meg til å prestere. Ellers tar latskapen over. "Men Vero, du har jo blitt så flink og tøff og alt annet enn lat," sier du? Hah. Latskapen min er bunnløs. Bunnløs! Den sniker seg inn overalt hvor den kan komme til, og sørger for at jeg aldri gjør mer enn jeg må, og helst litt mindre enn det også. (Det er derfor leiligheten min så ofte ser ut som om en tornado har feiet gjennom den.) Å presse meg selv ut av komfortsonen på eget initiativ er derfor en nesten håpløs oppgave.

Men jeg prøvde, i alle fall, etter å ha vaklet veldig på beslutningen om hvorvidt jeg i det hele tatt skulle gidde å forlate min myke, deilige sofa før det var på tide å dra på jobb. Omsider kom jeg meg til Colosseum, hvor jeg først tok 20 minutter intervalløping på tredemølla. Ugh. Først 8, deretter 8.5, etterfulgt av 9, videre til 9.5 og til slutt til 10. På hastighet, altså. Først 6 minutter, deretter 2, etterfulgt av halvannet, videre til ett minutt og til slutt et halvt minutt. Og alt på 2% bakke. Totalt nedla jeg 250 meter på de 20 minuttene, noe som er ganske normalt for meg. Så ingen imponerende prestasjon der, altså.

Etterpå tok jeg en runde med mine manualer på 8 kg, etter programmet til Fitocracy som jeg har kjørt noen ganger tidligere. Jeg tror jeg sakte og gradvis blir en anelse sterkere. Jeg håper i alle fall det, men det kan jo selvsagt være ønsketenkning.

Dagens gledelige nyhet er at ryggen er tilbake til normalen. Hvis jeg kjenner godt etter, så merker jeg kanskje et vagt ubehag, men ingenting i nærheten av hvordan det var i går. Jeg føler meg ikke som en 80-åring lenger, og det å ta 7 timer med løping og stressing på jobb rett etter treningsøkten gikk i grunn veldig bra. Jeg orket til og med 5 minutter med overtid for å blande antibiotika. Samtidig har jeg vært flink i hele dag og ikke spist noe form for godteri eller snacks. Så alt i alt bør jeg vel være fornøyd.