Bedre sent enn aldri
"Never miss a Monday" gikk ikke helt gjennom hos meg denne uka heller, til tross for alle mine gode intensjoner. Jeg hadde planlagt en zumbatime mandag ettermiddag - helt til jeg litt utpå formiddagen husket at jeg skulle på et 4-timers kurs i bokføring (av alle ting) den ettermiddagen. Da var det allerede for sent å rekke noe egentrening før kurset, og etter kl 21 var jeg alt for trøtt og utslitt. Det var med et lidende sukk jeg vinket farvel til zumbatimen da jeg innså dette. Kanskje neste mandag?
I går kom også logistikk i veien i form av Andre Avtaler™, da jeg hadde gruppearbeid på skolen om formiddagen (og beklager, men trening om morgenen vil aldri være aktuelt for meg. Jeg trenger de timene til å ta igjen søvn), etterfulgt av en time i blodbanken for å gi blod. Det er veldig dumt å trene etter at man har blitt tappet for en halvliter, for da er ikke overskuddet på topp, man er litt svakere, blodtrykket er lavere og er man skikkelig uheldig kan man besvime. Nei takk.
I dag hadde jeg heldigvis (dessverre?) ingen unnskyldninger igjen, så da ble det endelig en ny styrkeøkt. Jeg kjørte på videre med samme Boot Camp-rutine som jeg har holdt meg til i de siste ukene, og dristet meg i dag til å øke noen vekter. Ikke mye, men det er jo hele poenget - snike inn ett kilo her og ett kilo der så det ikke merkes så godt. I både knebøy og markløft økte jeg vektstangen fra 25 kg til 27,5 kg. Jeg satser på å komme meg opp til 30 kg om et par uker. Det blir en stor milepæl som jeg ikke har sett på lenge, og jeg gleder meg.
I tillegg til dette økte jeg vekten på min triceps-øvelse fra 6 til 7 kg. Det ser ikke mye ut på papiret, men armene mine la merke til det. De lot til å akseptere det, om enn med litt syting og klaging.
Sakte (veeeldig sakte) men sikkert prøver jeg å øke tiden på mine tre runder i planke. Forrige uke var det 60 sekunder, 30 sekunder og 40 sekunder. I dag ble det 60 sekunder, 30 sekunder og 50 sekunder. Mot slutten av neste uke håper jeg på 60 + 30 + 60. Eller kanskje 60 + 40 + 50. Av en eller annen grunn synes jeg alltid den midterste er den verste. Kanskje fordi jeg er mest uthvilt ved den første, og den siste gir meg "kom igjen, aller siste innsats"-adrenalinet som booster utholdenheten? Jeg vet ikke. Treningspsykologi er spennende og mystisk.
Jeg skal innrømme at det satt litt langt inne å komme meg til Elixia i dag, og jeg er usikker på om jeg ville klart det hvis jeg ikke hadde fått litt oppmuntring fra kjæresten og en venninne. Det viser hvor stor forskjell litt støtte kan utgjøre, og jeg er alltid takknemlig for ethvert oppløftende og motiverende ord. For alle andre dager finnes det bilder som dette:
I går kom også logistikk i veien i form av Andre Avtaler™, da jeg hadde gruppearbeid på skolen om formiddagen (og beklager, men trening om morgenen vil aldri være aktuelt for meg. Jeg trenger de timene til å ta igjen søvn), etterfulgt av en time i blodbanken for å gi blod. Det er veldig dumt å trene etter at man har blitt tappet for en halvliter, for da er ikke overskuddet på topp, man er litt svakere, blodtrykket er lavere og er man skikkelig uheldig kan man besvime. Nei takk.
I dag hadde jeg heldigvis (dessverre?) ingen unnskyldninger igjen, så da ble det endelig en ny styrkeøkt. Jeg kjørte på videre med samme Boot Camp-rutine som jeg har holdt meg til i de siste ukene, og dristet meg i dag til å øke noen vekter. Ikke mye, men det er jo hele poenget - snike inn ett kilo her og ett kilo der så det ikke merkes så godt. I både knebøy og markløft økte jeg vektstangen fra 25 kg til 27,5 kg. Jeg satser på å komme meg opp til 30 kg om et par uker. Det blir en stor milepæl som jeg ikke har sett på lenge, og jeg gleder meg.
I tillegg til dette økte jeg vekten på min triceps-øvelse fra 6 til 7 kg. Det ser ikke mye ut på papiret, men armene mine la merke til det. De lot til å akseptere det, om enn med litt syting og klaging.
Sakte (veeeldig sakte) men sikkert prøver jeg å øke tiden på mine tre runder i planke. Forrige uke var det 60 sekunder, 30 sekunder og 40 sekunder. I dag ble det 60 sekunder, 30 sekunder og 50 sekunder. Mot slutten av neste uke håper jeg på 60 + 30 + 60. Eller kanskje 60 + 40 + 50. Av en eller annen grunn synes jeg alltid den midterste er den verste. Kanskje fordi jeg er mest uthvilt ved den første, og den siste gir meg "kom igjen, aller siste innsats"-adrenalinet som booster utholdenheten? Jeg vet ikke. Treningspsykologi er spennende og mystisk.
Jeg skal innrømme at det satt litt langt inne å komme meg til Elixia i dag, og jeg er usikker på om jeg ville klart det hvis jeg ikke hadde fått litt oppmuntring fra kjæresten og en venninne. Det viser hvor stor forskjell litt støtte kan utgjøre, og jeg er alltid takknemlig for ethvert oppløftende og motiverende ord. For alle andre dager finnes det bilder som dette:
Kommentarer
Legg inn en kommentar