Hviledagen
De siste par dagene har jeg stort sett skrevet om hvor vondt og jævlig alt er - men på en god måte. Spesielt gårsdagen var hard.
Det skal jeg ikke gjøre nå. Nå skal jeg skrive om min nye favorittime i yoga, nemlig Yin yoga på Elixia. Det var en time jeg bare såvidt kom meg til. På grunn av grusomme muskelsmerter etter tirsdags styrketrening (å gå på do er noe jeg nå gjør med et tungt hjerte) hadde jeg bestemt meg for å bare bli liggende på sofaen i hele kveld, og åpnet mobilen for å avbestille reservasjonen. Det første som skjer når man åpner mobilen er imidlertid at man blir distrahert, og plutselig var det gått forbi den fristen for at man kan avbestille. Så jeg stod igjen med to valg: Ikke møte opp og få ugyldig fravær i systemet (etter tre slike fravær blir man blokkert fra å reservere plass i 30 dager, og jeg har en fra før av), eller bite tenna sammen og dra. Jeg valgte det siste.
Heldigvis valgte jeg det siste, for dette var akkurat det kroppen min trengte i dag. Yin yoga er nemlig ikke den dynamiske, aktive, slitsomme, tunge yogaen som de ellers har på treningssentre. Nei, dette var en hel time med avslappende uttøyning og strekk i et rolig tempo, sittende på en saueskinnsmatte, omkranset av pledd og puter, til behagelig og rolig musikk. Her var det ingen solhilsen, downward facing dog eller warrior pose. Vi stod ikke engang oppreist en eneste gang. Halvparten av tiden lå vi enten på ryggen eller magen og bare slappet av med en arm eller et ben i tøy.
Dette var rett og slett deilig. Jeg var så avslappet på slutten at jeg nesten sovnet, liggende på et gulv, omringet av en gruppe fremmede mennesker. Jeg hørte instruktøren snakke, men hjernen klarte ikke å analysere meningen av ordene, så langt borte var jeg. Etterpå føltes ikke muskelsmertene like ille, og jeg følte meg selv mindre stresset og negativ. Dette var digg. Jeg gleder meg allerede til neste gang.
Det skal jeg ikke gjøre nå. Nå skal jeg skrive om min nye favorittime i yoga, nemlig Yin yoga på Elixia. Det var en time jeg bare såvidt kom meg til. På grunn av grusomme muskelsmerter etter tirsdags styrketrening (å gå på do er noe jeg nå gjør med et tungt hjerte) hadde jeg bestemt meg for å bare bli liggende på sofaen i hele kveld, og åpnet mobilen for å avbestille reservasjonen. Det første som skjer når man åpner mobilen er imidlertid at man blir distrahert, og plutselig var det gått forbi den fristen for at man kan avbestille. Så jeg stod igjen med to valg: Ikke møte opp og få ugyldig fravær i systemet (etter tre slike fravær blir man blokkert fra å reservere plass i 30 dager, og jeg har en fra før av), eller bite tenna sammen og dra. Jeg valgte det siste.
Heldigvis valgte jeg det siste, for dette var akkurat det kroppen min trengte i dag. Yin yoga er nemlig ikke den dynamiske, aktive, slitsomme, tunge yogaen som de ellers har på treningssentre. Nei, dette var en hel time med avslappende uttøyning og strekk i et rolig tempo, sittende på en saueskinnsmatte, omkranset av pledd og puter, til behagelig og rolig musikk. Her var det ingen solhilsen, downward facing dog eller warrior pose. Vi stod ikke engang oppreist en eneste gang. Halvparten av tiden lå vi enten på ryggen eller magen og bare slappet av med en arm eller et ben i tøy.
Dette var rett og slett deilig. Jeg var så avslappet på slutten at jeg nesten sovnet, liggende på et gulv, omringet av en gruppe fremmede mennesker. Jeg hørte instruktøren snakke, men hjernen klarte ikke å analysere meningen av ordene, så langt borte var jeg. Etterpå føltes ikke muskelsmertene like ille, og jeg følte meg selv mindre stresset og negativ. Dette var digg. Jeg gleder meg allerede til neste gang.
Kommentarer
Legg inn en kommentar