Går det likar no?
Dette er en spesiell dag som trenger en liten ekstra markering. Hva er så spesielt med den? Vel, et par ting:
1. Jeg klarte å pause Mass Effect Andromeda (igjen!) for å dra på trening. Det er altså to dager på rad hvor jeg har kommet meg til Elixia til tross for dette spillet som scorer rimelig høyt på avhengighetsskalaen. Wow.
2. Med dagens økt har jeg nå klart å trene fire dager denne uken. Ikke bare det - dette er andre uke på rad hvor jeg gjør det. For 2012-Vero var dette ingenting, men for 2016-Vero var det fullstendig håpløst. Jeg begynner å føle meg som meg selv igjen - og det føles fantastisk. 2017-Vero kan skimte et håp i horisonten.
Som forrige fredag ble det spinning i dag også. Det var ekstra motiverende å komme meg til den timen i dag siden jeg måtte gå glipp av spinning på onsdag. Det kan ikke gjentas ofte nok: Går det for lang tid mellom hver økt, så får man vondt i rumpa. Etter en ukes avbrekk slapp jeg unna med å bare kjenne et snev av ømhet, noe jeg delvis skylder på at jeg brakk halebenet en gang i tiden, og slike brudd heles sjeldent 100%. (Alt som innebærer sitting har potensiale for å gjøre mer eller mindre vondt, avhengig av varighet og hardhet.)
Fornøyd med dagens innsats tar jeg nå helg, tenker jeg. Jeg har vurdert å ta en ekstra styrkeøkt i morgen, men er redd for å kjøre på for hardt etter knappe to uker tilbake i aktivitet. Jeg lar det stå åpent inntil videre, og ser an dagsformen i morgen. Det hadde vært kult om jeg orket, men det er også helt greit hvis jeg ikke gjør det. Jeg er fremdeles fornøyd med disse fire dagene jeg har klart.
God helg, folkens!
1. Jeg klarte å pause Mass Effect Andromeda (igjen!) for å dra på trening. Det er altså to dager på rad hvor jeg har kommet meg til Elixia til tross for dette spillet som scorer rimelig høyt på avhengighetsskalaen. Wow.
2. Med dagens økt har jeg nå klart å trene fire dager denne uken. Ikke bare det - dette er andre uke på rad hvor jeg gjør det. For 2012-Vero var dette ingenting, men for 2016-Vero var det fullstendig håpløst. Jeg begynner å føle meg som meg selv igjen - og det føles fantastisk. 2017-Vero kan skimte et håp i horisonten.
Som forrige fredag ble det spinning i dag også. Det var ekstra motiverende å komme meg til den timen i dag siden jeg måtte gå glipp av spinning på onsdag. Det kan ikke gjentas ofte nok: Går det for lang tid mellom hver økt, så får man vondt i rumpa. Etter en ukes avbrekk slapp jeg unna med å bare kjenne et snev av ømhet, noe jeg delvis skylder på at jeg brakk halebenet en gang i tiden, og slike brudd heles sjeldent 100%. (Alt som innebærer sitting har potensiale for å gjøre mer eller mindre vondt, avhengig av varighet og hardhet.)
Fornøyd med dagens innsats tar jeg nå helg, tenker jeg. Jeg har vurdert å ta en ekstra styrkeøkt i morgen, men er redd for å kjøre på for hardt etter knappe to uker tilbake i aktivitet. Jeg lar det stå åpent inntil videre, og ser an dagsformen i morgen. Det hadde vært kult om jeg orket, men det er også helt greit hvis jeg ikke gjør det. Jeg er fremdeles fornøyd med disse fire dagene jeg har klart.
God helg, folkens!
Kommentarer
Legg inn en kommentar