Opp? OPP?!

Vet dere hva som er verre enn å stå opp klokken 9 på en lørdags morgen? Å stå opp klokken 9 på en lørdags morgen etter å ha sovet bare 4,5 timer. Au. Det var min egen feil, da. Jeg skulle egentlig legge meg til rimelig tid i går, men på grunn av godt selskap, litt musserende vin og mange episoder av en veldig morsom TV-serie, fløy tiden avgårde og plutselig var det gått et par timer over midnatt. Deretter dro selskapet hjem, og jeg skulle krype til korset (som er soverommet), men ble forført av internettet og så var plutselig klokken over fire om morgenen. Selvdisiplin er ikke min sterke side.

Likevel hadde jeg selvdisiplin nok til å faktisk komme meg opp i morges og være på Colosseum i god tid til ett av ukas höjdare, spinningtime med superkule instruktør Jan-Tore, favorittgærning numero uno. Sprudlende og smilende fortalte han hvor flott det var å se en sal full av våkne og klare mennesker, og jeg kikket skamfullt ned i gulvet for å gjemme mitt eget slitne, trøtte morgentryne. Ikke mye våkenhet i denne gården nei, selv ikke etter å ha varmet opp med noen styrkeøvelser i forkant av timen. Ikke hadde jeg spist frokost før jeg kom heller, for det hadde jeg ikke hatt tid til. Jeg satset på at en full vannflaske og en god dose stå-på-vilje ville få meg gjennom det hele, og der hadde jeg rett. Er det ikke bemerkelsesverdig hvor mye ens innstilling har å si for hva man klarer å gjøre? Innstilling, motivasjon og vilje. Kjempeviktig. Kanskje viktigst av alt. Også her gjør alle instruktørene mine en super innsats; de er rause med rosen og mer enn villige til å dele ut tips og gode råd. Jeg fikk noen gode råd nå i dag, som for eksempel å ikke bli for opphengt i tallene fra Clara, samt å sjekke hva makspulsen min faktisk er. Det å sjekke makspulsen høres ut som et skikkelig mareritt, og jeg kan ikke påstå at jeg bobler over av iver etter å gjøre det, men det hadde unektelig vært veldig praktisk. Skal nevne det for PT-Alex på vår neste time - jeg tror ikke egentlig han vil ha noe imot å torturere meg til jeg kollapser av utmattelse, så Prosjekt Makspuls burde være gjørbart.

Så til dagens store nedtur. Med over en uke siden forrige heltemodige tur på vekta, dristet jeg meg tilbake til den i dag. Jeg har jo vært kjempeflink med både mange og tidvis lange økter etter at jeg ble tilnærmet frisk igjen, og jeg har ikke rørt en eneste kake- eller sjokoladebit siden påske. Jeg forventet derfor et hyggelig resultat i dag, men dengang ei. Tidligere var jeg kun ett kilo unna min neste milepæl - nå er det tre. Så tre uker med masse trening og null godteri har altså ført til at jeg har gått OPP i vekt. Det gir overhodet ingen mening. Dette er en typisk sånn ting som er helt sykt demotiverende. Man sliter og jobber og unner seg ikke noe av det man elsker mest i hele verden, og så kommer det resultatet der. Hva i alle dager? Greit nok at jeg har justert opp fokuset på styrketrening i det siste, men kan muskelmassen øke SÅ fort? Uansett om det er muskler, fett, vann, bein eller overmot som er årsaken, så var ikke dette så gøy. Jeg prøver å ikke henge meg opp i dette med tall og vekt, men nå har jeg vært SÅ nære denne milepælen SÅ lenge at jeg holder på å bli sprø. Det føles som om jeg har havnet i en hittil uoppdaget sirkel av Dantes inferno, og at jeg er dømt til å alltid komme tett inntil neste målestrek, men aldri forbi den. Frustrasjonen er til å ta og føle på, og konsekvensen av det er at det er ingenting jeg har mer lyst til å gjøre enn å løpe til butikken, kjøpe et kilo sjokolade, benke meg på sofaen og spise all denne sjokoladen mens jeg ser på en deprimerende amerikansk romantisk forviklingskomedie med en urealistisk lykkelig slutt. Etter at jeg har gjort det, vil jeg ut og kjøpe is, og så spise den isen mens jeg ser Titanic, og i scenene hvor skipet synker gråter jeg fordi jeg føler meg som det skipet. Deretter har jeg lyst til å bake en kake (gulrotkake? ostekake? Oreo-kake? Alt?), og spise av denne kaken til både frokost, lunsj, middag og kvelds resten av uken. Men det skal jeg ikke gjøre. Dette er en kneik, og jeg må bare komme meg gjennom den. Jeg må bite tenna sammen og holde ut, være tøff og kul og viljesterk, og aldri, ikke under noen omstendighet, gi opp. Ikke engang nå. Spesielt ikke nå.

Nå som jeg har frustet meg ferdig, kan jeg styre fokuset over på noe mer positivt igjen. Det er vår. Er det flere som har lagt merke til det? Omsider har våren kommet, sånn på ordentlig, og det var så herlig å komme ut til sol og blå himmel etter treningen i dag, at jeg valgte å spasere hjem i stedet for å ta trikk eller t-bane slik jeg vanligvis gjør. Det er jo et lite stykke fra Majorstua til Grønland, men i vårsolen var det helt greit. Mer enn greit; det var riktig så herlig. På veien unnet jeg meg først en banan, senere en frozen yogurt fra 7-11 (det må vel være lov, ikke sant, Alex?), og jeg ruslet i et behagelig tempo og kikket på fine ting rundt meg. Her er noen av de tingene:

Et lite stykke vår.


En sur gammel mann.

Hilste på Nobel.

Kastet lange, lengselsfulle blikk over gata (men lot være å gå dit).

Kom etter hvert fram til Slottet og Slottsparken.

Hug the trees - Enjoy! Kloke ord.
Alt i alt egentlig en bra dag, med mye aktivitet (jeg brukte totalt nesten fire timer på den turen hjem, men det innebar også litt vindusshopping langs Karl Johan), til tross for den lille skuffelsen på vekta. Men vekt shmekt - jeg er i bedre form enn jeg har vært siden jeg var 10 år ellerno, så jeg er fornøyd likevel, altså. Lettere forvirret, men stort sett fornøyd.


Kommentarer

  1. Heia Vero, du er superflink! :-) Ikke dårlig treningsdagen der!

    Sikker på at vekta ordner seg etterhvert, så flink og målrettet du er! Kjempebra at du klarer å fokusere på å jobbe hardere og bli motivert av motgangen. Kjempestolt av deg!

    Klem

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Aprilsnarr? Faktisk ikke.

Kroppsspråk

Pinsetrening