Tilgi meg, Alex, for jeg har syndet
Dette ble det jeg liker å kalle for en "jojo-dag." Fram og tilbake, opp og ned. Skal, skal ikke? Jeg dro på jobb med svømmetøy i sekken, smertelig bevisst på at det nå er flere uker siden sist jeg trenet det jeg kanskje er aller best på, og med all verdens gode intensjoner om å stikke opp til Domus Athletica etter at arbeidsdagen var over.
Men så var det den kinoplanen jeg hadde avtalt, som jeg plutselig husket på. Jeg skulle kjøpe billettene, og siden jeg bruker den fine rabattkoden fra Chess som gir meg to billetter til prisen av én, kunne de ikke kjøpes på nett. Derfor måtte jeg først innom kinoen, og dermed ble hele ettermiddagsplanen endret. Kanskje ville det bli litt mye stress å dra på svømming etter å ha kjøpt billettene. Også ville det bli senere, noe som betydde mer folk, og masse folk i bassenget er masete og plagsomt. Kanskje jeg heller bare skulle dra rett hjem, og bruke tiden fram til kinoen begynte på å lage en skikkelig bra og sunn middag? Jeg overrøste meg selv med forslag og alternative planer, men til syvende og sist bestemte jeg meg for å bare kjøre på med den opprinnelige tanken - dra på svømming.
Så jeg dro på svømming. Nesten en time senere enn planlagt (ja, for jeg tok også litt overtid på jobben, det må jeg ikke glemme) var jeg uti bassenget klokken 16:45. Da var det sånn litt over halvfullt. Dette kunne jeg tåle, tenkte jeg, og satte i gang. Det var mange plaskesvømmere der i dag også, men disse er mindre plagsomme når jeg ikke har noen illusjoner om å holde håret tørt; det skulle uansett vaskes etterpå, så mens jeg svømte mine rolige og fredelige løp, tenkte jeg "jada, bare plask og sprut i vei dere, jeg overlever litt vann i ansiktet, og min teknikk er uansett mye bedre enn deres." Gradvis ble det stadig flere og flere mennesker i bassenget, og mer og mer trangt om plassen i svømmebanene. Stadig flere av disse plaskesvømmerne var ikke lenger fornøyd med å bare sprute vann i ansiktet mitt og håret mitt; en skulle nesten tro de regelrett prøvde å drukne meg. Samtidig svømte jeg forbi noen andre som sparket meg ganske hardt. Jeg ble etter hvert lei. Veldig lei.
Min planlagte time endte etter 45 minutter og 1500 meter. Da var det nok. Nok folkemengde, nok sparking, nok plasking. Det var litt bittert, men jeg tror at dersom jeg hadde holdt meg i bassenget et kvarter til, så hadde jeg forsøk å drukne meg selv dersom ingen andre gjorde jobben for meg. Og 45 minutter var da fremdeles bedre enn ingenting.
Men så, vet du. Etter å ha dusjet og tørket og kommet ut igjen; da kom sultfølelsen, rivende og rastløs. Klokken var blitt 18, og jeg hadde ikke spist siden lunsj på jobb kl 12. Jeg kastet et av mine sjeldne blikk mot mobilen, og så at jeg hadde fått en melding. Det var fra kveldens kinodate, som lurte på når vi skulle møtes og hintet frempå om muligheten for å spise først. Jeg ville gjerne spise først. En glimrende unnskyldning til å spise ute og ikke lage min egen mat! En glimrende unnskyldning til å synde. Vi avtalte TGI Friday's, fordi den lå rett ved siden av kinoen, og jeg kunne ta t-banen direkte dit og så ville jeg kunne spise veldig, veldig snart. Jeg innså at det faktisk er over fire måneder siden sist jeg spiste der, og bestemte derfor at jeg skulle få lov til å skeie ut litt, med en Jack Daniels-burger. Med pommes frittes. Og Cola Zero. Og dessert. Nettopp, ja. Dessert. Iskrem og kake dynket i karamellsaus. Jeg tilstår alt, og angrer ingenting. Ingenting! Non, je ne regrette rien. Greit, så angrer jeg kanskje litt, da. Særlig etter at jeg skeiet ut nok en gang på kinoen etterpå, med popcorn og en halvliter Fanta. Den (eneste?) gode nyheten er at jeg nå har tilstått absolutt alt. Det stoppet der.
Så viljesterke, sta, flinke Vero er ikke så flink likevel. Ikke alltid. Jeg er, når alt kommer til alt, bare en helt vanlig person, et menneske med svakheter og feil og mangler og tidvis malplassert trass. For dette var, hvis jeg skal være helt ærlig og litt psykologisk, delvis på trass, mot meg selv. Etter å ha trenet masse og ikke rørt godteri, kaker eller is på over en måned, står vekta fremdeles på stedet hvil. Kroppen min har tydeligvis ikke tenkt å samarbeide noe mer, så da kan jeg like gjerne kose meg når jeg uansett ikke kommer noe videre. Dette er altså min malplasserte trass som snakker. Alle fornuftige tanker i hodet mitt forteller meg at jeg bare må holde ut litt til, og plutselig løser det seg og ting går framover igjen. Dette er bare en liten fase. En justering. Et såkalt "platå." Men så blir jeg lei og trassig. Andre folk mister flere kilo i uken bare ved å kutte ut kaker og snop, uten å trene engang, og så skal jeg måtte kjempe i flere måneder for å oppnå det samme? Det er ikke rettferdig, ikke i det hele tatt, og da blir jeg sur og tverr og straffer meg selv. Malplassert trass - eller genuin idioti.
Jeg er ikke noe særlig stolt av meg selv i dag. Treningstiden ble forkortet, og utskeielsene kom etterpå som perler på snor. I dag gikk seieren til Gamle Vero, hun som aldri rørte på seg, tilba sofaen som sin gud, og levde på kake og sjokolade. Og jeg liker henne ikke.
Men så var det den kinoplanen jeg hadde avtalt, som jeg plutselig husket på. Jeg skulle kjøpe billettene, og siden jeg bruker den fine rabattkoden fra Chess som gir meg to billetter til prisen av én, kunne de ikke kjøpes på nett. Derfor måtte jeg først innom kinoen, og dermed ble hele ettermiddagsplanen endret. Kanskje ville det bli litt mye stress å dra på svømming etter å ha kjøpt billettene. Også ville det bli senere, noe som betydde mer folk, og masse folk i bassenget er masete og plagsomt. Kanskje jeg heller bare skulle dra rett hjem, og bruke tiden fram til kinoen begynte på å lage en skikkelig bra og sunn middag? Jeg overrøste meg selv med forslag og alternative planer, men til syvende og sist bestemte jeg meg for å bare kjøre på med den opprinnelige tanken - dra på svømming.
Så jeg dro på svømming. Nesten en time senere enn planlagt (ja, for jeg tok også litt overtid på jobben, det må jeg ikke glemme) var jeg uti bassenget klokken 16:45. Da var det sånn litt over halvfullt. Dette kunne jeg tåle, tenkte jeg, og satte i gang. Det var mange plaskesvømmere der i dag også, men disse er mindre plagsomme når jeg ikke har noen illusjoner om å holde håret tørt; det skulle uansett vaskes etterpå, så mens jeg svømte mine rolige og fredelige løp, tenkte jeg "jada, bare plask og sprut i vei dere, jeg overlever litt vann i ansiktet, og min teknikk er uansett mye bedre enn deres." Gradvis ble det stadig flere og flere mennesker i bassenget, og mer og mer trangt om plassen i svømmebanene. Stadig flere av disse plaskesvømmerne var ikke lenger fornøyd med å bare sprute vann i ansiktet mitt og håret mitt; en skulle nesten tro de regelrett prøvde å drukne meg. Samtidig svømte jeg forbi noen andre som sparket meg ganske hardt. Jeg ble etter hvert lei. Veldig lei.
Min planlagte time endte etter 45 minutter og 1500 meter. Da var det nok. Nok folkemengde, nok sparking, nok plasking. Det var litt bittert, men jeg tror at dersom jeg hadde holdt meg i bassenget et kvarter til, så hadde jeg forsøk å drukne meg selv dersom ingen andre gjorde jobben for meg. Og 45 minutter var da fremdeles bedre enn ingenting.
Men så, vet du. Etter å ha dusjet og tørket og kommet ut igjen; da kom sultfølelsen, rivende og rastløs. Klokken var blitt 18, og jeg hadde ikke spist siden lunsj på jobb kl 12. Jeg kastet et av mine sjeldne blikk mot mobilen, og så at jeg hadde fått en melding. Det var fra kveldens kinodate, som lurte på når vi skulle møtes og hintet frempå om muligheten for å spise først. Jeg ville gjerne spise først. En glimrende unnskyldning til å spise ute og ikke lage min egen mat! En glimrende unnskyldning til å synde. Vi avtalte TGI Friday's, fordi den lå rett ved siden av kinoen, og jeg kunne ta t-banen direkte dit og så ville jeg kunne spise veldig, veldig snart. Jeg innså at det faktisk er over fire måneder siden sist jeg spiste der, og bestemte derfor at jeg skulle få lov til å skeie ut litt, med en Jack Daniels-burger. Med pommes frittes. Og Cola Zero. Og dessert. Nettopp, ja. Dessert. Iskrem og kake dynket i karamellsaus. Jeg tilstår alt, og angrer ingenting. Ingenting! Non, je ne regrette rien. Greit, så angrer jeg kanskje litt, da. Særlig etter at jeg skeiet ut nok en gang på kinoen etterpå, med popcorn og en halvliter Fanta. Den (eneste?) gode nyheten er at jeg nå har tilstått absolutt alt. Det stoppet der.
Så viljesterke, sta, flinke Vero er ikke så flink likevel. Ikke alltid. Jeg er, når alt kommer til alt, bare en helt vanlig person, et menneske med svakheter og feil og mangler og tidvis malplassert trass. For dette var, hvis jeg skal være helt ærlig og litt psykologisk, delvis på trass, mot meg selv. Etter å ha trenet masse og ikke rørt godteri, kaker eller is på over en måned, står vekta fremdeles på stedet hvil. Kroppen min har tydeligvis ikke tenkt å samarbeide noe mer, så da kan jeg like gjerne kose meg når jeg uansett ikke kommer noe videre. Dette er altså min malplasserte trass som snakker. Alle fornuftige tanker i hodet mitt forteller meg at jeg bare må holde ut litt til, og plutselig løser det seg og ting går framover igjen. Dette er bare en liten fase. En justering. Et såkalt "platå." Men så blir jeg lei og trassig. Andre folk mister flere kilo i uken bare ved å kutte ut kaker og snop, uten å trene engang, og så skal jeg måtte kjempe i flere måneder for å oppnå det samme? Det er ikke rettferdig, ikke i det hele tatt, og da blir jeg sur og tverr og straffer meg selv. Malplassert trass - eller genuin idioti.
Jeg er ikke noe særlig stolt av meg selv i dag. Treningstiden ble forkortet, og utskeielsene kom etterpå som perler på snor. I dag gikk seieren til Gamle Vero, hun som aldri rørte på seg, tilba sofaen som sin gud, og levde på kake og sjokolade. Og jeg liker henne ikke.
I går kveld så jeg av alle ting "En ny start" med Kari Jakkeson (jeg vet det ikke skrives sånn altså, men du skjønner hvem jeg menr ;-)). Hun sa det slik:
SvarSlettEn dag med jogging, du får ikke bedre kondis av det. Gjør du det ofte, da blir du sprekere.
På samme måte, en dag med TGI Fridays er ikke det som gjør at man ikke går ned i vekt, hvis man gjør det ofte derimot...
Så da er det viktigste å ikke lure seg selv slik at en sjelden gang faktisk ender opp med å bli ganske ofte. Og det er jeg sikker på at du ikke gjør (det kan da vel de 6 siste måendene uten TGI Fridays bevise ganske greit?).
Viktig å kose seg også. :-)
Stor klem