Frisk nok
Etter en natt med overraskende god søvn og en rolig morgen/formiddag på sofaen, dristet jeg meg til å gjøre noe lett husarbeid på kjøkkenet (som åpenbart har blitt forsømt over de siste fire dagene, og dermed led under hygieniske tilstander som potensielt kunne skape nytt liv). Da dette arbeidet gikk tålelig greit (jeg døde jo ikke), tenkte jeg at da ville det være greit for meg å dra tilbake til trening også. Hvis jeg er frisk nok til å gjøre husarbeid, så er jeg frisk nok til å trene litt. Derfor beholdt jeg reservasjonen til Power-timen som jeg så optimistisk hadde booket i går, men lovet meg selv å ta det rolig og forsiktig.
Måtehold er ikke alltid min sterkeste side når jeg først har fått noe treningsutstyr i hendene (slik var det ikke før, altså), men denne gangen var jeg egentlig ganske flink til det. Jeg gikk ikke noe særlig dypt på utfallene og brukte bare lette vekter (ingen oransje i dag). I tillegg lot jeg oppvarmingen på tredemølla være veldig rolig, med en hastighet på maks 5. Jeg følte meg sånn cirka som den late, dvaske nerden jeg er, men trøstet samvittigheten med at jeg var jo strengt tatt fremdeles litt syk.
Jeg er ikke 100% bra. Jeg snufser ennå, halsen klør, innimellom klarer et host eller et nys å presse seg fram, og jeg er litt slapp. Men jeg er bra nok til å sitte oppreist ved maskinen (ikke lenger laptop i fanget på sofaen), bra nok til å gjøre litt husarbeid og bake boller, og dermed bra nok til å begynne å trene litt forsiktig. Og det går jo framover. Jeg regner med å være enda bedre i morgen, og innen helgen skal jeg være på topp igjen.
Aller siste frist er en uke fra nå, når jeg skal starte opp med PT-timer igjen. Jeg klarte nemlig å dra meg til Colosseum i går for å signere ny kontrakt (med 10% rabatt, hurra!), og PT-Alex har lovet/truet med å kjøre meg hardt fram til sommerferien. Gode guder. (Han klarte til og med å overtale meg til å kjøpe 20 timer i stedet for 10, slik jeg hadde planlagt. For en snik, altså.) Tankene mine kverner mye rundt noe han har sagt tidligere, om å dra meg med ut på joggeturer. Jeg hater joggeturer. Tredemølle er akseptabelt, for der ser ikke folk hvor treg jeg faktisk er. Ute på joggetur kan alle se hvor sakte det går. Joggeturene rundt Sognsvann med Nina i fjor sommer var et eksperiment i trass, og det er ingen tvil om at jeg primært dro på grunn av forpliktelsen til min venninne og fordi jeg kunne bade etterpå. Selve joggingen kunne jeg gjerne vært foruten. På en annen side er det kanskje et signal om at jeg burde gjøre mer av det, når jeg misliker det så sterkt. Jeg mislikte jo trening generelt før jeg klarte å komme ordentlig i gang, og nå elsker jeg det. Det er altså håp for alt, og alle.
Nå håper jeg bare at jeg ikke gjorde noe veldig dumt i dag, og blir dårligere igjen i morgen som straff. Det hadde vært høyst upraktisk. Jeg har jo allerede lagt planer.
Måtehold er ikke alltid min sterkeste side når jeg først har fått noe treningsutstyr i hendene (slik var det ikke før, altså), men denne gangen var jeg egentlig ganske flink til det. Jeg gikk ikke noe særlig dypt på utfallene og brukte bare lette vekter (ingen oransje i dag). I tillegg lot jeg oppvarmingen på tredemølla være veldig rolig, med en hastighet på maks 5. Jeg følte meg sånn cirka som den late, dvaske nerden jeg er, men trøstet samvittigheten med at jeg var jo strengt tatt fremdeles litt syk.
Jeg er ikke 100% bra. Jeg snufser ennå, halsen klør, innimellom klarer et host eller et nys å presse seg fram, og jeg er litt slapp. Men jeg er bra nok til å sitte oppreist ved maskinen (ikke lenger laptop i fanget på sofaen), bra nok til å gjøre litt husarbeid og bake boller, og dermed bra nok til å begynne å trene litt forsiktig. Og det går jo framover. Jeg regner med å være enda bedre i morgen, og innen helgen skal jeg være på topp igjen.
Aller siste frist er en uke fra nå, når jeg skal starte opp med PT-timer igjen. Jeg klarte nemlig å dra meg til Colosseum i går for å signere ny kontrakt (med 10% rabatt, hurra!), og PT-Alex har lovet/truet med å kjøre meg hardt fram til sommerferien. Gode guder. (Han klarte til og med å overtale meg til å kjøpe 20 timer i stedet for 10, slik jeg hadde planlagt. For en snik, altså.) Tankene mine kverner mye rundt noe han har sagt tidligere, om å dra meg med ut på joggeturer. Jeg hater joggeturer. Tredemølle er akseptabelt, for der ser ikke folk hvor treg jeg faktisk er. Ute på joggetur kan alle se hvor sakte det går. Joggeturene rundt Sognsvann med Nina i fjor sommer var et eksperiment i trass, og det er ingen tvil om at jeg primært dro på grunn av forpliktelsen til min venninne og fordi jeg kunne bade etterpå. Selve joggingen kunne jeg gjerne vært foruten. På en annen side er det kanskje et signal om at jeg burde gjøre mer av det, når jeg misliker det så sterkt. Jeg mislikte jo trening generelt før jeg klarte å komme ordentlig i gang, og nå elsker jeg det. Det er altså håp for alt, og alle.
Nå håper jeg bare at jeg ikke gjorde noe veldig dumt i dag, og blir dårligere igjen i morgen som straff. Det hadde vært høyst upraktisk. Jeg har jo allerede lagt planer.
Er det noen som klarer å true sykdommen ut av kroppen med vektløfting så må det jo være deg! Og så flink du var som tok det rolig (når jeg så meldingen din på facebook om akkurat det så tenkte jeg vel med meg selv at vi fikk se hvordan det gikk ;-) og det er et kompliment altså!)
SvarSlettNår det gjelder jogging så tviler jeg sterkt på at du er så treg som du selv tror lenger. Med den fremgangen du har hatt på tredemølla i det siste så er jeg sikker på at joggeformen er dramatisk forbedret i forhold til sist sommer! Selv synz jeg jogging ute er mye gøyere, da ser man jo faktisk at man beveger seg fremover, og med ny pulsklokke kan du jo få hastighet og avstand og slikt logget likevel! :-)
(Dette skriver jeg etter å ha levert i barnehagen i joggeklær og deretter jogget en liten omvei og hjem igjen og kan dermed klokke inn 15 minutter jogging på fitocracy, ikke veldig imponerende kanskje, men bedre enn ingenting!
Ellers har jeg funnet ut at klatring har gjort skuldrene mine veldig sterke foran, og superpinglete bak, noe som gjør alt av yogaøvelser (der skulderbladene helst skal møtes på ryggen) til en sann pine. Og med det i hodet har jeg tenkt meg på videregående-klassen i Iyengar-yoga neste uke (forhåpentligvis i tillegg til nybegynnertimen). Der driver de med mer avanserte øvelser (jeg modererer på det jeg ikke kan, stå på hodet for eksempel...) men fordelen er at der er det ca 4 i klassen, mot 15-20 på nybegynnertimen, som jo gjør at man får litt bedre oppfølging. Og nå når jeg har skrevet det til deg her er jeg jo bare nødt til å gjennomføre det? :-))
Heia snart-frisk-som-en-fisk-Vero!
Wow, se på deg da, videregående yoga og greier! Jeg er dødsimponert! Det er sikkert bare snakk om uker før du står på hodet, du også, sånn som proffene. :) Heia deg!
SvarSlettHodet er nok langt langt unna foreløpig, jeg jobber jo fortsatt en del med å komme meg opp på skuldrene på riktig måte, og uten hjelp. Heldigvis er det håp om å få litt mer hjelp til å få det til riktig på dagens time, og jeg er sikker på at jeg blir flinkere av det (jeg sitter og lurer på om jeg skal sykle bort i det fine været, eller om jeg kommer til å angre veldig, veldig når jeg skal sykle hjem igjen...).
SvarSlett