En utfordring
Det å komme seg til trening i dag ble en utfordring. Jeg hadde booket spinningtime i ettermiddag, og etter et overnattingsbesøk hos noen venner ble planen at jeg skulle dra direkte derfra og til trening, og jeg planla reiseruten deretter.
Utfordringen kom omtrent to minutter før jeg skulle til å dra, da jeg innså at jeg bare hadde innbilt meg at jeg hadde tatt med treningstøy da jeg kom dit på besøk i går, og derfor likevel måtte hjemom før treningen. Det ble stress. Det hjalp heller ikke at bussen var forsinket, og da jeg fremdeles befant meg på motsatt side av vår store hovedstad tre kvarter før timen skulle begynne, følte jeg et smell av demotivasjon og håpløshet. Jeg kom aldri til å rekke det. Det var egentlig bare å legge seg på sofaen med det samme jeg kom hjem og bli der, for dette var tydeligvis ikke min dag.
Der hadde jeg den: En perfekt unnskyldning til å ikke dra på trening; jeg ville rett og slett ikke rekke det. Ikke noe mer å tenke på.
Bortsett fra at jeg tenkte på det. Gjennom hele bussturen inn til sentrum tenkte jeg på det, og da jeg omsider ramlet inn døren hjemme og kikket på klokken, tenkte jeg i et utbrudd av fornyet motivasjon, at jeg fremdeles kunne klare det. Jeg ville ikke rekke å hente ut billetten min ti minutter før start, slik man må gjøre for å ikke miste plassen, men jeg kunne ringe Elixia og be dem ta ut billetten min for meg slik at jeg kunne plukke den opp fra skranken når jeg omsider kom.
For å spare mest mulig tid ved ankomst, skiftet jeg lynkjapt til treningstøy i stua, lot rot være rot, og løp ut igjen omtrent tre minutter etter at jeg hadde kommet inn. På vei til t-banen ringte jeg senteret og snakket med en hyggelig jente som sa at det ikke var noe problem å hente ut billetten for meg.
Seks minutter før timen begynte stod jeg ved skranken og fikk både billett og klistremerke, hvorpå jeg jogget ned trappene, tok ut håndkle og drikkeflaske fra sekken, slengte sekk og jakke inn i et skap, fylte drikkeflasken og stresset inn i spinningsalen.
Jeg rakk det akkurat. Mot alle odds var jeg der tidsnok, noe jeg aldri hadde trodd 45 minutter tidligere. Så enkelt det hadde vært for meg å bare resignere og holdt meg hjemme i stedet. Nok en gang følte jeg meg temmelig flink, og var etterpå nesten like stolt over å ha gjennomført timen som å ha kommet meg til den. Dørstokkmila kan fremdeles være utfordrende lang, og særlig når man støter på komplikasjoner underveis.
Utfordringen kom omtrent to minutter før jeg skulle til å dra, da jeg innså at jeg bare hadde innbilt meg at jeg hadde tatt med treningstøy da jeg kom dit på besøk i går, og derfor likevel måtte hjemom før treningen. Det ble stress. Det hjalp heller ikke at bussen var forsinket, og da jeg fremdeles befant meg på motsatt side av vår store hovedstad tre kvarter før timen skulle begynne, følte jeg et smell av demotivasjon og håpløshet. Jeg kom aldri til å rekke det. Det var egentlig bare å legge seg på sofaen med det samme jeg kom hjem og bli der, for dette var tydeligvis ikke min dag.
Der hadde jeg den: En perfekt unnskyldning til å ikke dra på trening; jeg ville rett og slett ikke rekke det. Ikke noe mer å tenke på.
Bortsett fra at jeg tenkte på det. Gjennom hele bussturen inn til sentrum tenkte jeg på det, og da jeg omsider ramlet inn døren hjemme og kikket på klokken, tenkte jeg i et utbrudd av fornyet motivasjon, at jeg fremdeles kunne klare det. Jeg ville ikke rekke å hente ut billetten min ti minutter før start, slik man må gjøre for å ikke miste plassen, men jeg kunne ringe Elixia og be dem ta ut billetten min for meg slik at jeg kunne plukke den opp fra skranken når jeg omsider kom.
For å spare mest mulig tid ved ankomst, skiftet jeg lynkjapt til treningstøy i stua, lot rot være rot, og løp ut igjen omtrent tre minutter etter at jeg hadde kommet inn. På vei til t-banen ringte jeg senteret og snakket med en hyggelig jente som sa at det ikke var noe problem å hente ut billetten for meg.
Seks minutter før timen begynte stod jeg ved skranken og fikk både billett og klistremerke, hvorpå jeg jogget ned trappene, tok ut håndkle og drikkeflaske fra sekken, slengte sekk og jakke inn i et skap, fylte drikkeflasken og stresset inn i spinningsalen.
Jeg rakk det akkurat. Mot alle odds var jeg der tidsnok, noe jeg aldri hadde trodd 45 minutter tidligere. Så enkelt det hadde vært for meg å bare resignere og holdt meg hjemme i stedet. Nok en gang følte jeg meg temmelig flink, og var etterpå nesten like stolt over å ha gjennomført timen som å ha kommet meg til den. Dørstokkmila kan fremdeles være utfordrende lang, og særlig når man støter på komplikasjoner underveis.
Fantastisk! Ta den teite busser som ikke kommer/er forsinket/går for tidlig. Super-Vero klarer brasene likevel ;)
SvarSlettMed god støtte og oppmuntring fra Super-Hanne, selvfølgelig. :)
SvarSlett