Døden på Oslo Vest

Halvveis gjennom dagens treningsøkt trodde jeg virkelig (nesten) at jeg skulle dø. En ny happening utenom de vanlige timene ble arrangert, og jeg tok utfordringen. Det skulle jeg ikke gjort.

Konseptet heter "Pop Yoga" - det er for tradisjonell yoga det samme som jazzballett er for klassisk ballett; man bytter ut den rolige musikken med noe mer energisk (som for eksempel pop), og kjører en yogatime med mye mer fart enn man er vant til.

O hildrane du. Jeg som sliter nok med det vanlige tempoet i en yogatime. Jeg var helt skutt. Jeg var dypt og inderlig takknemlig hver gang instruktøren skulle dra oss med på noen posisjoner som bare fikk meg til å le høyt (på innsiden), slik at jeg hadde unnskyldning til å ligge i stabilt sideleie og drikke vann og holde meg i live.

Det er det som gjør yoga så fascinerende. Hver gang jeg går inn til en yogatime, det være seg en vanlig eller en dødstime slik som denne, så innbiller jeg meg at det vil bli en rolig, avslappende økt hvor jeg trener litt balanse og styrke - men så, halvveis gjennom økten, innser jeg at jeg nok en gang har kastet meg ut i noe av det hardeste jeg kan tenke meg. Og bra er det, at jeg klarer å glemme nøyaktig hvor tungt det er mellom hver gang, ellers hadde jeg jo aldri meldt meg på igjen, og da hadde jeg nok mistet et vesentlig tilskudd i min plan for å bedre styrke og balanse.

Men Pop Yoga, altså. Jeg er jaggu glad for at det ikke er noe som går fast, for da hadde jeg garantert dratt på det igjen, og dødd enda flere ganger.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Aprilsnarr? Faktisk ikke.

Kroppsspråk

Pinsetrening