Det ultimate selvmordsoppdrag
Jeg har gjort det igjen, folkens. Noe fullstendig tullete. Noe så sprøtt at jeg akkurat nå nesten ikke klarer å skrive på tastaturet fordi fingrene er numne og slappe. Noe så sprøtt at jeg på forhånd ikke engang var sikker på om jeg ville klare å gjennomføre det. Noe så sprøtt som det jeg gjorde i begynnelsen av mars.
Noen husker kanskje dette blogginnlegget, Maraton, som jeg skrev for nesten to måneder siden. I det innlegget avslutter jeg med spørsmålet "Vil jeg gjøre dette igjen, dersom anledningen byr seg?" og svarer "Herregud ja". Vel, i dag kom den anledningen.
Jeg hadde ikke like mye tid på å forberede meg mentalt denne gangen som sist. Jeg har bare visst om denne muligheten siden forrige mandag, da Kjekke-Jonas informerte om at denne mandagen ville det ikke bli vanlig spinningtime men en Happening, hvor han og tre andre drevne instruktører skulle veksle på å lede oss gjennom henholdvis to økter på 100 minutter hver.
Det var altså ikke et maraton i lik forstand som for to måneder siden, for dette var delt opp i to økter. Én økt fra 17:15 til 19:00, og én økt fra 19:00 til 20:45. Man kunne booke seg til den ene, eller den andre, eller begge. Tre og en halv time totalt. 200 minutter. Jeg hadde booket meg til begge. Ved en kjapp håndsopprekning da annen økt skulle begynne så vi at vi var omtrent fem-seks personer som tok begge øktene, pluss instruktørene så klart. Da følte jeg meg tøff.
Jeg følte meg enda mer tøff da en dame som hadde klatret opp på sykkelen ved siden av meg, etter at hun forrige hadde dratt, kommenterte med en noe imponert vantro stemme "skal du virkelig ta begge øktene?", og skrøt av meg da jeg bekreftet dette. Det var nok rimelig synlig at jeg allerede hadde sittet der i 100 minutter, tenker jeg.
Som sist gang var ikke dette noen søndagstur. Hver av de fire vidunderlige instruktørene (ja, Kjekke-Jonas var en av dem, hurra!) kjørte 25 minutter hver per økt, og de hadde alle laget et skikkelig opplegg. Det ble utholdenhet, intervall og styrke i skjønn forening, og svetten både dryppet og rant. Håret ble gjennombløtt; jeg hadde det oppsatt i en knute, og da jeg nå nylig tok ut hårstrikkene har det fuktige håret laget store, fine krøller - sånn som hår gjerne gjør når det legges vått i enkelte posisjoner. Imponerende. Det eneste som ikke er krøllet er luggen, som hele tiden sørget for jevn drypping av svette fra pannen og nedover resten av ansiktet. Tøft, det.
Så der satt jeg, i 3,5 timer og fikk kastet mange beundrende blikk mot mitt store treningsidol, Kjekke-Jonas. Tre ganger så lang tid som ellers. Snakker om bra mandag! I begynnelsen av runde to blunket han oppmuntrende til meg, sannsynligvis fordi jeg så medtatt og halvt døende ut, og jeg kniste innvendig med fornyet energi. Helt mot slutten, da instruktør Kristin ledet oss gjennom finalespurten, gikk de tre andre instruktørene omkring mellom syklene for å motivere folk. Med tre minutter igjen av den siste økten kom Jonas bort til meg og ropte "Fantastisk bra innsats! Nydelig!" og klemte hånden min. OMG! Jeg trodde nesten jeg skulle dø litt, men i stedet tråkket jeg bare enda raskere og hardere, med viljen låst fast på at jeg skulle imponere Jonas. Og meg selv. Og mine trofaste lesere, som nå får den tvilsomme gleden av å lese dette (gud jeg håper ikke Kjekke-Jonas har googlet navnet sitt og funnet denne bloggen, det hadde vært kjempekleint - Jonas, hvis du leser dette, så er jeg IKKE hun rødhåra jenta med den kuleste t-skjorta i hele salen. Jeg trener på en helt annen Elixia. Carl Berner, sikkert. Jepp).
Jeg har vært nummen i fingrene siden begynnelsen av annen økt. Det var såvidt jeg klarte å knytte skolissene da jeg skiftet etterpå, og det var også bare med nød og neppe at jeg klarte å dra opp glidelåsen på jakka mi. Da jeg kom hjem til døren min strevde jeg i fem minutter før jeg klarte å låse den opp, og dette blogginnlegget har jeg brukt en evighet på fordi det å treffe riktige bokstaver på tastaturet har vært en utfordring. Jeg har virkelig tømt meg fullstendig, og fytti grisen så herlig det føles. Jeg var så uendelig stolt da jeg stod der og tråkket, i takt med rytmen på musikken, i den siste innspurten, og denne stoltheten vil jeg nok bære med meg en stund. I tillegg føler jeg meg unormalt avslappet og glad akkurat nå, nærmest euforisk, og alle problemer og utfordringer som vanligvis kverner rundt i hodet mitt er helt borte. Det er en ekstra glede at forrige gang jeg gjorde noe så sprøtt, var det på en lørdag morgen, uthvilt etter en god natts søvn. Denne gangen var det rett etter en full arbeidsdag. Jepp.
Det ultimate selvmordsoppdrag, har jeg kalt dette for. Enten klarer man det ikke, eller så overlever man med heder og ære. Jeg har definitivt overlevd med heder og ære. Instruktørene ga oss alle mye skryt etter at timene var over, og jeg sugde til meg hvert eneste kompliment; aldri før har jeg følt at positive ting sagt om meg og til meg har vært så berettiget. For en uvant og herlig følelse.
En stor takk til Elixia som har gitt livet mitt mening. En stor takk til dere lesere, som motiverer meg til å fortsette å trene slik at jeg har noen å blogge for. En stor takk til Kjekke-Jonas som gjør at mandager ikke lenger er den verste dagen i uka likvel. Men ikke minst; en stor takk til meg for at jeg faktisk klarer å gjennomføre dette. Jeg vet ikke med dere, men JEG er imponert.
Noen husker kanskje dette blogginnlegget, Maraton, som jeg skrev for nesten to måneder siden. I det innlegget avslutter jeg med spørsmålet "Vil jeg gjøre dette igjen, dersom anledningen byr seg?" og svarer "Herregud ja". Vel, i dag kom den anledningen.
Jeg hadde ikke like mye tid på å forberede meg mentalt denne gangen som sist. Jeg har bare visst om denne muligheten siden forrige mandag, da Kjekke-Jonas informerte om at denne mandagen ville det ikke bli vanlig spinningtime men en Happening, hvor han og tre andre drevne instruktører skulle veksle på å lede oss gjennom henholdvis to økter på 100 minutter hver.
Det var altså ikke et maraton i lik forstand som for to måneder siden, for dette var delt opp i to økter. Én økt fra 17:15 til 19:00, og én økt fra 19:00 til 20:45. Man kunne booke seg til den ene, eller den andre, eller begge. Tre og en halv time totalt. 200 minutter. Jeg hadde booket meg til begge. Ved en kjapp håndsopprekning da annen økt skulle begynne så vi at vi var omtrent fem-seks personer som tok begge øktene, pluss instruktørene så klart. Da følte jeg meg tøff.
Jeg følte meg enda mer tøff da en dame som hadde klatret opp på sykkelen ved siden av meg, etter at hun forrige hadde dratt, kommenterte med en noe imponert vantro stemme "skal du virkelig ta begge øktene?", og skrøt av meg da jeg bekreftet dette. Det var nok rimelig synlig at jeg allerede hadde sittet der i 100 minutter, tenker jeg.
Som sist gang var ikke dette noen søndagstur. Hver av de fire vidunderlige instruktørene (ja, Kjekke-Jonas var en av dem, hurra!) kjørte 25 minutter hver per økt, og de hadde alle laget et skikkelig opplegg. Det ble utholdenhet, intervall og styrke i skjønn forening, og svetten både dryppet og rant. Håret ble gjennombløtt; jeg hadde det oppsatt i en knute, og da jeg nå nylig tok ut hårstrikkene har det fuktige håret laget store, fine krøller - sånn som hår gjerne gjør når det legges vått i enkelte posisjoner. Imponerende. Det eneste som ikke er krøllet er luggen, som hele tiden sørget for jevn drypping av svette fra pannen og nedover resten av ansiktet. Tøft, det.
Så der satt jeg, i 3,5 timer og fikk kastet mange beundrende blikk mot mitt store treningsidol, Kjekke-Jonas. Tre ganger så lang tid som ellers. Snakker om bra mandag! I begynnelsen av runde to blunket han oppmuntrende til meg, sannsynligvis fordi jeg så medtatt og halvt døende ut, og jeg kniste innvendig med fornyet energi. Helt mot slutten, da instruktør Kristin ledet oss gjennom finalespurten, gikk de tre andre instruktørene omkring mellom syklene for å motivere folk. Med tre minutter igjen av den siste økten kom Jonas bort til meg og ropte "Fantastisk bra innsats! Nydelig!" og klemte hånden min. OMG! Jeg trodde nesten jeg skulle dø litt, men i stedet tråkket jeg bare enda raskere og hardere, med viljen låst fast på at jeg skulle imponere Jonas. Og meg selv. Og mine trofaste lesere, som nå får den tvilsomme gleden av å lese dette (gud jeg håper ikke Kjekke-Jonas har googlet navnet sitt og funnet denne bloggen, det hadde vært kjempekleint - Jonas, hvis du leser dette, så er jeg IKKE hun rødhåra jenta med den kuleste t-skjorta i hele salen. Jeg trener på en helt annen Elixia. Carl Berner, sikkert. Jepp).
Jeg har vært nummen i fingrene siden begynnelsen av annen økt. Det var såvidt jeg klarte å knytte skolissene da jeg skiftet etterpå, og det var også bare med nød og neppe at jeg klarte å dra opp glidelåsen på jakka mi. Da jeg kom hjem til døren min strevde jeg i fem minutter før jeg klarte å låse den opp, og dette blogginnlegget har jeg brukt en evighet på fordi det å treffe riktige bokstaver på tastaturet har vært en utfordring. Jeg har virkelig tømt meg fullstendig, og fytti grisen så herlig det føles. Jeg var så uendelig stolt da jeg stod der og tråkket, i takt med rytmen på musikken, i den siste innspurten, og denne stoltheten vil jeg nok bære med meg en stund. I tillegg føler jeg meg unormalt avslappet og glad akkurat nå, nærmest euforisk, og alle problemer og utfordringer som vanligvis kverner rundt i hodet mitt er helt borte. Det er en ekstra glede at forrige gang jeg gjorde noe så sprøtt, var det på en lørdag morgen, uthvilt etter en god natts søvn. Denne gangen var det rett etter en full arbeidsdag. Jepp.
Det ultimate selvmordsoppdrag, har jeg kalt dette for. Enten klarer man det ikke, eller så overlever man med heder og ære. Jeg har definitivt overlevd med heder og ære. Instruktørene ga oss alle mye skryt etter at timene var over, og jeg sugde til meg hvert eneste kompliment; aldri før har jeg følt at positive ting sagt om meg og til meg har vært så berettiget. For en uvant og herlig følelse.
En stor takk til Elixia som har gitt livet mitt mening. En stor takk til dere lesere, som motiverer meg til å fortsette å trene slik at jeg har noen å blogge for. En stor takk til Kjekke-Jonas som gjør at mandager ikke lenger er den verste dagen i uka likvel. Men ikke minst; en stor takk til meg for at jeg faktisk klarer å gjennomføre dette. Jeg vet ikke med dere, men JEG er imponert.
Du er gal kvinne! (På en veldig positiv måte!)
SvarSlettJeg er rett og slett helt utrolig imponert over deg. Jeg vet med sikkerhet at jeg ville ha kastet inn håndkle og krøpet døende fra den salen lenge før de første 100 minuttene var gått.
Det du gjør er så utrolig sterkt! Jeg kan rett og slett ikke få uttrykt hvor fantastisk jeg syns du er. 4 måneder med trening nesten hver dag, og ikke abre litt trening heller, du kjører på med to økter på en dag, og om ikke det er nok klarer du faktisk å gjennomføre 3,5 timer intensiv spinning på rappen også (jeg vet hvor fryktelig slitsomt det er å sitte på den der sykkelen, og jeg er stolt hvis jeg klarer 55 minutter, så 3,5 timer er rett og slett hinsides alt jeg klarer å forestille meg).
3,5 timer er faktisk lengden (tidsmessig) på en del langdistansesyklingsløp som i Tour de France og slikt. Toppidrettutøvere sykler 3,5 timer i strek. Toppidrettsutøvere og Vero.
Veldig imponert klem fra Hanne :)