Street Jazz
Ny time i dag også, om enn noe improvisert.
Jeg hadde opprinnelig booket meg til dansetimen Ragga, som jeg prøvde en gang tidligere for en tid tilbake. Instruktøren var imidlertid ikke tilgjengelig i dag, så derfor ble timen skiftet til Street Dance i stedet. Fett nok, det har jeg jo vært med på noen ganger og liker (overraskende nok).
Men her kommer twisten: Det var ikke helt Street Dance. Det kom en instruktør jeg aldri har sett før (men som var veldig bra), som kalte timen for Street Jazz. Etter relativt kort tid skjønte jeg hvorfor; denne dansingen her viste seg å være en blanding av jazzballett og street dance. Oi! I did NOT see that coming.
Nå skal det sies at jeg er en stor fan av ballett. Det er en imponerende og fantastisk dansemåte, og noe jeg alltid har ønsket at jeg kunne klare selv. Dere ser hva jeg impliserte nå, ikke sant? Nemlig. Dette ble vanskelige saker for meg. Ikke bare måtte jeg prøve å grave dypt inn i meg selv for å finne min godt gjemte koordinasjonsevne som trengs til street dance, men også i tillegg hale ut det lille jeg besitter av balanse og eleganse til jazzballetten - hvilket er svært, svært lite.
Problemet med dansetimer hvor man ikke klarer å henge med på trinnene, er at man blir passiv. Etter mange nok mislykkede forsøk på å klare det som alle andre tilsynelatende klarer med letthet, står man til slutt der og bare ser på mens man sporadisk løfter en arm her og et bein der og snurrer rundt et halvt minutt etter at alle andre har gjort det. Man blir altså ikke like godt trent som disse andre, de som synes å vite akkurat hva de skal gjøre og gjør det nærmest perfekt.
I dag passet dette meg i grunn bra, for muskelbetennelsen verket og et eller annet litt pussig på en ikke-behagelig måte foregikk i beinet mitt, så jeg var fornøyd. Og til at det var mitt aller første forsøk noen gang på noe slikt, bør jeg vel kanskje ikke være så voldsomt misfornøyd - og det er jeg ikke, altså.
Én ting er i alle fall sikkert: Jeg har alltid vært imponert over dyktige dansere, men nå er jeg det enda mer. Fytti grisen, så mye man skal huske på, og så fokusert man må være, og balansert og sterk og rask og smidig og ... ja. Jøsses.
Jeg hadde opprinnelig booket meg til dansetimen Ragga, som jeg prøvde en gang tidligere for en tid tilbake. Instruktøren var imidlertid ikke tilgjengelig i dag, så derfor ble timen skiftet til Street Dance i stedet. Fett nok, det har jeg jo vært med på noen ganger og liker (overraskende nok).
Men her kommer twisten: Det var ikke helt Street Dance. Det kom en instruktør jeg aldri har sett før (men som var veldig bra), som kalte timen for Street Jazz. Etter relativt kort tid skjønte jeg hvorfor; denne dansingen her viste seg å være en blanding av jazzballett og street dance. Oi! I did NOT see that coming.
Nå skal det sies at jeg er en stor fan av ballett. Det er en imponerende og fantastisk dansemåte, og noe jeg alltid har ønsket at jeg kunne klare selv. Dere ser hva jeg impliserte nå, ikke sant? Nemlig. Dette ble vanskelige saker for meg. Ikke bare måtte jeg prøve å grave dypt inn i meg selv for å finne min godt gjemte koordinasjonsevne som trengs til street dance, men også i tillegg hale ut det lille jeg besitter av balanse og eleganse til jazzballetten - hvilket er svært, svært lite.
Problemet med dansetimer hvor man ikke klarer å henge med på trinnene, er at man blir passiv. Etter mange nok mislykkede forsøk på å klare det som alle andre tilsynelatende klarer med letthet, står man til slutt der og bare ser på mens man sporadisk løfter en arm her og et bein der og snurrer rundt et halvt minutt etter at alle andre har gjort det. Man blir altså ikke like godt trent som disse andre, de som synes å vite akkurat hva de skal gjøre og gjør det nærmest perfekt.
I dag passet dette meg i grunn bra, for muskelbetennelsen verket og et eller annet litt pussig på en ikke-behagelig måte foregikk i beinet mitt, så jeg var fornøyd. Og til at det var mitt aller første forsøk noen gang på noe slikt, bør jeg vel kanskje ikke være så voldsomt misfornøyd - og det er jeg ikke, altså.
Én ting er i alle fall sikkert: Jeg har alltid vært imponert over dyktige dansere, men nå er jeg det enda mer. Fytti grisen, så mye man skal huske på, og så fokusert man må være, og balansert og sterk og rask og smidig og ... ja. Jøsses.
Kommentarer
Legg inn en kommentar