Syketrening
Selv om formen har vært ganske slapp og skral de siste dagene, har jeg tvunget meg avgårde til jobb. Jeg er jo ekstravakt, hvilket betyr at jeg er der i stedet for en fast ansatt som er syk. Derfor hadde det jo vært skikkelig lumpent av meg å ta sykefravær også. (Men mest er det fordi jeg er usikker på om jeg får betalt for den avtalte vakten hvis jeg ikke tar den likevel.)
Etter to treningsfrie dager bestemte jeg meg altså for at hvis jeg er ikke er for syk til å jobbe, så er jeg ikke for syk til å trene. Jeg er kanskje for syk til å trene effektivt og intensivt, derfor er jeg glad jeg ikke kastet bort en PT-time på noe som garantert hadde blitt en dårlig innsats på mandag, men noe skulle jeg da saktens få til. Derfor dro jeg til Super-Sissels Styrke & Core nå i ettermiddag.
Formen tatt i betraktning, prøvde jeg å ikke tyne meg for hardt. Om jeg klarte det? Tja. Njæ. Kanskje ikke så veldig. Jeg holdt meg på samme vekter som sist, men på det siste settet av knebøy kunne jeg ikke dy meg fra å legge til to søte, små, gule vektlodd, slik at totalen gikk fra 30 kg til 32,5 kg. Og joda, det gikk bra, det. Det som holdt på å ta livet av meg var at jeg insisterte på å bruke manualer på 8 kg til biceps. På tredje sett klarte jeg bare å løfte annenhver arm (i motsetning til begge to samtidig), men jeg var ikke misfornøyd med det, altså. Neste uke orker jeg kanskje litt mer.
Jeg kan både kjenne og se en muskel i overarmen min nå. Det må vel være bicepsen, det. Skikkelig kult! Jeg har aldri hatt synlige muskler før. Noen gang. Ever. Jeg får lyst til å stryke på den (og det gjør jeg) og nusse på den (helt der er jeg ikke ennå) og kjøpe et kostbart diamantsmykke til den, for det fortjener den. Den har kjempet seg fram over lang tid, og den har ventet i nesten uendelig mange år på å få lov til å bli en del av livet mitt. Flinke, fine muskelen! Jeg tror kanskje jeg er litt forelsket.
Etter to treningsfrie dager bestemte jeg meg altså for at hvis jeg er ikke er for syk til å jobbe, så er jeg ikke for syk til å trene. Jeg er kanskje for syk til å trene effektivt og intensivt, derfor er jeg glad jeg ikke kastet bort en PT-time på noe som garantert hadde blitt en dårlig innsats på mandag, men noe skulle jeg da saktens få til. Derfor dro jeg til Super-Sissels Styrke & Core nå i ettermiddag.
Formen tatt i betraktning, prøvde jeg å ikke tyne meg for hardt. Om jeg klarte det? Tja. Njæ. Kanskje ikke så veldig. Jeg holdt meg på samme vekter som sist, men på det siste settet av knebøy kunne jeg ikke dy meg fra å legge til to søte, små, gule vektlodd, slik at totalen gikk fra 30 kg til 32,5 kg. Og joda, det gikk bra, det. Det som holdt på å ta livet av meg var at jeg insisterte på å bruke manualer på 8 kg til biceps. På tredje sett klarte jeg bare å løfte annenhver arm (i motsetning til begge to samtidig), men jeg var ikke misfornøyd med det, altså. Neste uke orker jeg kanskje litt mer.
Jeg kan både kjenne og se en muskel i overarmen min nå. Det må vel være bicepsen, det. Skikkelig kult! Jeg har aldri hatt synlige muskler før. Noen gang. Ever. Jeg får lyst til å stryke på den (og det gjør jeg) og nusse på den (helt der er jeg ikke ennå) og kjøpe et kostbart diamantsmykke til den, for det fortjener den. Den har kjempet seg fram over lang tid, og den har ventet i nesten uendelig mange år på å få lov til å bli en del av livet mitt. Flinke, fine muskelen! Jeg tror kanskje jeg er litt forelsket.
 |
| Joda. Man ser den hvis man legger godviljen til. ;) |
Kommentarer
Legg inn en kommentar