Oi, det var lenge siden

Etter at gårsdagens treningsambisjoner gikk så totalt i vasken (jeg ble distrahert av gavehandel, middag, Glee og frivillig arbeid i forbindelse med Artistgallaen på TV2), ble det av en eller annen grunn enda vanskeligere å finne veien til Colosseum i dag. Kanskje fordi jeg la meg fryktelig sent i går natt, kanskje fordi det nydelige, hvite vinterværet vi har vært velsignet med nå har begynt å regne bort (snufs!), eller kanskje jeg bare er lei og demotivert av at håndleddet mitt fremdeles er litt vondt (etter en hel uke? Ærlig talt!) - det begrenser nemlig hva jeg kan gjøre og hvor mye jeg kan ta i, og det begynner å bli kjedelig.

Men uansett årsak(er) klarte jeg i det minste å dra meg avgårde til en time med pilates, og det var jaggu på tide, for jeg har ikke vært på pilates på kanskje tusen år. Eller, på et mindre overdrevet plan, i alle fall flere måneder.

Det er fort gjort å kassere bort pilatestimer ved å tenke at "det er for lett" og "det er ikke 'ordentlig' trening," og jeg har selv tenkt dette ved et par anledninger - men det er altså feil. Pilates KAN være lett, hvis du velger å ikke ta i skikkelig, men hvis du gjør ditt beste så kan det også være helt sykt slitsomt, tungt og - etter hvert - vondt. Det tar kjernemuskulaturen og balansen. Jeg kjenner det i magen og i ryggen, og tidvis også i armene og bena. Ved et par anledninger blir jeg faktisk kortpustet, av ren og skjær anstrengelse. For det går ikke fort. Ingenting i pilates går fort, og det er nettopp der utfordringen ligger. Alle kan løfte opp benet sitt, strekke det ut foran seg og senke det ned på gulvet igjen, men prøv å få den bevegelsen til å vare i fem sekunder, så skal jeg love at det blir en annen opplevelse.

Konklusjonen her er at jeg bør prøve å få med meg pilatestimer litt oftere. Det skal jeg prøve på.