Vilje-Vero
Hohoi, i dag var det nære på. Leksa er grundig lært: Aldri gjøre endringer i treningsplaner når jeg først har lagt dem. Det er ALT for risikabelt. Her er historien:
I går avtalte jeg med en venninne at vi skulle trene sammen i dag, etter at jeg var ferdig på jobb (som jeg regnet med å kunne gå tidlig fra), på et senter med spa-avdeling. I morges våknet jeg til en melding med spørsmål om vi kunne utsette treningen til senere på dagen, på grunn av noe som dukket opp. Jeg svarte at det var greit, og tenkte at da kunne jeg dra hjem fra jobb, spise og slappe av i et par timer, og så være opplagt til ettermiddagstrening i stedet. Timene gikk, og jeg hørte ingenting. Jeg så en film. Jeg sovnet på sofaen. Kl 19(!!) våknet jeg av en ny melding; først DA var venninnen ferdig med det som hadde dukket opp, og var nesten klar til å dra hjemmefra. Problemet: Hun bor ca hundre tusen mil utenfor byen, og sentrene med spa stengte tidlig på grunn av romjula; det ene var allerede stengt, det andre ville stenge kort tid etter at hun eventuelt ville rekke å komme dit.
Jeg ga opp. Jeg har kanskje tidligere nevnt at jeg har den uendelig festlige diagnosen klinisk depresjon, og at denne tidvis kan gi utfall på de teiteste måter og til de dummeste tidspunkt. I dag slo den til skikkelig. Jeg ble sinnsykt skuffet og fullstendig motløs. Hele lokkematen hadde jo vært å belønne meg med spa etter treningen, og det å dra sammen med noen, og etter å ha ventet nesten en hel dag på at venninnen skulle bli ledig etter å ha utsatt den opprinnelige planen (la meg også presisere at klokken 19 ikke regnes som "senere på dagen," det anses som "kveld," så jeg følte meg grundig lurt) mistet jeg all viljestyrke og ga opp.
Så kom den dårlige samvittigheten. Jeg kunne kanskje ikke rekke noe spa etter trening, og jeg kunne kanskje ikke trene sammen med noen, men jeg kunne fremdeles rekke en time med trening - hvis jeg bare skjerpet meg og kastet meg avgårde. Jeg ble sittende i ca fem minutter hvor jeg bare var trassig og tenkte at "nei, når det skal være så vanskelig og verden skal skuffe meg, så skal jeg pokker meg bare drite i det", samtidig som jeg tenkte "herregud det er fredag, og den enste treningsdagen jeg har hatt så langt denne uken var på onsdag - det er for dårlig."
Omsider konkluderte jeg med "pokker heller, jeg drar," og klarte, mot alle odds, å komme meg opp fra stolen, ut av stua og til mitt kjære Colosseum, hvor jeg rakk akkurat en time med trening før de stengte. Jeg klarte det, og det er jo vel og bra, men dette var alt for nære på, og leksa er som sagt lært. Neste gang jeg legger en treningsplan sammen med noen andre, og de prøver å forandre på den, skal jeg si nei, med mindre det nye forslaget er noe helt konkret. "Senere" på et udefinert tidspunkt vil ikke duge lenger. En slik flopp kan jeg ikke risikere igjen. Jeg har tidvis perioder med uventet viljestyrke, men vanligvis har jeg ganske lite av det, og det har ingen hensikt å friste skjebnen. Dette gjør meg nok litt mindre fleksibel, og kan meget godt resultere i at jeg trener mer alene, men det gjør jeg jo for det aller meste uansett, og det fungerer helt fint.
Og treningen? Et kvarter på tredemølla, ca 40 minutter på styrkeapparater, og et lite femminutt med basketball helt til slutt. Det er lenge siden jeg har kastet ball i en kurv, og det var kjempegøy! Mer sånt.
Dagens overraskende lyspunkt? Jeg har, på et eller annet underlig vis, klart å MISTE et kilo i løpet av jula. Enn det!
I går avtalte jeg med en venninne at vi skulle trene sammen i dag, etter at jeg var ferdig på jobb (som jeg regnet med å kunne gå tidlig fra), på et senter med spa-avdeling. I morges våknet jeg til en melding med spørsmål om vi kunne utsette treningen til senere på dagen, på grunn av noe som dukket opp. Jeg svarte at det var greit, og tenkte at da kunne jeg dra hjem fra jobb, spise og slappe av i et par timer, og så være opplagt til ettermiddagstrening i stedet. Timene gikk, og jeg hørte ingenting. Jeg så en film. Jeg sovnet på sofaen. Kl 19(!!) våknet jeg av en ny melding; først DA var venninnen ferdig med det som hadde dukket opp, og var nesten klar til å dra hjemmefra. Problemet: Hun bor ca hundre tusen mil utenfor byen, og sentrene med spa stengte tidlig på grunn av romjula; det ene var allerede stengt, det andre ville stenge kort tid etter at hun eventuelt ville rekke å komme dit.
Jeg ga opp. Jeg har kanskje tidligere nevnt at jeg har den uendelig festlige diagnosen klinisk depresjon, og at denne tidvis kan gi utfall på de teiteste måter og til de dummeste tidspunkt. I dag slo den til skikkelig. Jeg ble sinnsykt skuffet og fullstendig motløs. Hele lokkematen hadde jo vært å belønne meg med spa etter treningen, og det å dra sammen med noen, og etter å ha ventet nesten en hel dag på at venninnen skulle bli ledig etter å ha utsatt den opprinnelige planen (la meg også presisere at klokken 19 ikke regnes som "senere på dagen," det anses som "kveld," så jeg følte meg grundig lurt) mistet jeg all viljestyrke og ga opp.
Så kom den dårlige samvittigheten. Jeg kunne kanskje ikke rekke noe spa etter trening, og jeg kunne kanskje ikke trene sammen med noen, men jeg kunne fremdeles rekke en time med trening - hvis jeg bare skjerpet meg og kastet meg avgårde. Jeg ble sittende i ca fem minutter hvor jeg bare var trassig og tenkte at "nei, når det skal være så vanskelig og verden skal skuffe meg, så skal jeg pokker meg bare drite i det", samtidig som jeg tenkte "herregud det er fredag, og den enste treningsdagen jeg har hatt så langt denne uken var på onsdag - det er for dårlig."
Omsider konkluderte jeg med "pokker heller, jeg drar," og klarte, mot alle odds, å komme meg opp fra stolen, ut av stua og til mitt kjære Colosseum, hvor jeg rakk akkurat en time med trening før de stengte. Jeg klarte det, og det er jo vel og bra, men dette var alt for nære på, og leksa er som sagt lært. Neste gang jeg legger en treningsplan sammen med noen andre, og de prøver å forandre på den, skal jeg si nei, med mindre det nye forslaget er noe helt konkret. "Senere" på et udefinert tidspunkt vil ikke duge lenger. En slik flopp kan jeg ikke risikere igjen. Jeg har tidvis perioder med uventet viljestyrke, men vanligvis har jeg ganske lite av det, og det har ingen hensikt å friste skjebnen. Dette gjør meg nok litt mindre fleksibel, og kan meget godt resultere i at jeg trener mer alene, men det gjør jeg jo for det aller meste uansett, og det fungerer helt fint.
Og treningen? Et kvarter på tredemølla, ca 40 minutter på styrkeapparater, og et lite femminutt med basketball helt til slutt. Det er lenge siden jeg har kastet ball i en kurv, og det var kjempegøy! Mer sånt.
Dagens overraskende lyspunkt? Jeg har, på et eller annet underlig vis, klart å MISTE et kilo i løpet av jula. Enn det!
Kommentarer
Legg inn en kommentar