Vinterjakke

Jeg har en vinterjakke. Den er svart og av ull. Den er nå to år gammel, og lever fremdeles i beste velgående, bortsett fra at den mangler en knapp. Den mangler en knapp fordi den egentlig var for trang da jeg kjøpte den - den var likevel det største jeg fant i løpet av min runde med hasteshopping da sprengkulda plutselig angrep Oslo den gangen, og jeg aksepterte at jeg måtte holde inn magen og leve som et pølseskinn den vinteren.

Da jakken var ett år gammel, altså i fjor, var den ikke bare trang lenger. Den nederste knappen, som er omtrent akkurat der hvor midjen går, gikk ikke igjen. Den var ikke i nærheten engang; her snakker vi sprik på flere centimeter. Jeg sluttet å bruke den nederste, og kneppet bare de tre øvre. Dermed ble det for mye press på den som da ble den nye nederste, og knappen kapitulerte. Så kunne jeg bare kneppe igjen de TO øverste knappene. To av fire. For et nederlag.

Dermed er det litt av en opptur å ta på denne jakken nå i dag. Ikke bare får jeg kneppet igjen den nederste knappen uten problemer - jakken er heller ikke trang lenger. Det føles rart. Så mange vinterdager før har jeg gruet meg til å ta den på fordi den egentlig var for liten, men nå har vi blitt gode venner. Den er fremdeles ikke det jeg vil kalle veldig romslig, men sitter sånn akkurat passe. Det er utrolig gøy. Det er slike små oppdagelser i hverdagen som gjør at jeg fortsetter å komme meg på trening så ofte som jeg gjør. Slik som i dag.

Ny terrortime med PT-Alex. Det er litt pussig hvordan det nå har blitt; jeg husker tankene mine fra øyeblikk i treningen, men ikke følelsene. Jeg husker at jeg tenkte (og ropte) "fytti helvete faen så vondt dette er!", og jeg husker at jeg mente det - men i det øyeblikket timen er over har jeg glemt hvordan det føltes. Mens jeg står på som verst ønsker jeg meg død, men etterpå tenker jeg "det var da ikke så ille." Dette må utvilsomt være en eller annen form for galskap; et hormon kroppen lager som får meg til å glemme hvor grusomt det var slik at jeg skal gjøre det igjen, fordi det er bra for meg. Jeg er evig takknemlig for denne galskapen, for ellers hadde jeg sikkert vært en av disse som hele tiden utsetter og avlyser treningstimene sine, og da hadde ikke den fine vinterjakken passet.

Og dagens time fikk jeg altså gratis. Det var veldig snilt av PT-Alex. Jeg tror nesten jeg må kjøpe en liten julegave som han må få når vi har siste økt før jul.

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Aprilsnarr? Faktisk ikke.

Kroppsspråk

Pinsetrening