Årets siste PT-time
Å overraske folk er kanskje noe av det morsomste jeg vet, særlig når det kommer i form av å gi bort et eller annet, som for eksempel gaver. Det er derfor jeg ikke har for vane å annonsere på forhånd at jeg har tenkt å gi noen en julegave; jeg vil ikke at de skal føle at jeg forventer å få noe igjen, og jeg blir i godt humør av å se folk bli glade og overrasket. Ansiktet på PT-Alex i dag var ubetalelig, da jeg etter at timen vår var over kunne overrekke ham gaveposen med sprudlevin. På gavelappen takket jeg for mange flotte og jævlige timer i 2012, og innrømmet at jeg gledet meg til flere i 2013.
PT-Alex er enten er dreven skuespiller, eller så ble han særdeles overrasket. I et kort øyeblikk lurte jeg på om jeg kanskje virket som en sinnssyk stalker; kanskje det bare ER i helsevesenet at man får gaver fra svært fornøyde pasienter? Jeg roer meg imidlertid med at selv om han skulle tenke at jeg er en sinnssyk stalker, så kan han banke meg opp med begge hendene sine bundet på ryggen, med bind over øynene, hoppende på ett ben, så jeg hadde i alle fall ikke vært en SKUMMEL stalker, og jeg har ikke akkurat fått inntrykket av at han er redd meg. Dessuten virket han ganske glad over å få en liten gave, og da han smilende fortalte at det var den første gaven han hadde fått til denne julen, følte jeg meg som selveste Nissemor. Utrolig morsomt!
Han på sin side hadde en slags julegave til meg og: Jeg skulle få velge litt selv hva jeg ville gjøre i dag. Jeg valgte meg styrketrening. Ti minutter senere angret jeg på det, men i all ærlighet skal det sies at jeg hadde angret like mye, kanskje til og med mer, hvis jeg hadde valgt kondisjonstrening. Det blir jo ganske jævlig uansett. Vi begynte med knebøy på apparat. Selv uten vektlodd på utgjorde dette 20 kg pluss egen kroppsvekt. 15 repetisjoner. Så la han på vektlodd til den nette sum av 30 kg, igjen 15 repetisjoner. Siste og tredje runde, etter noen minutter med planken og andre festlige styrkeøvelser, la han på enda 20 kg i vektlodd, hvor jeg da slapp unna med 12 repetisjoner - da på totalt 70 kg pluss egen kroppsvekt. Den sved i lårene, og jeg følte meg litt vaklevoren etterpå, men himmel og hav så kult det var. Han presset meg videre gjennom noen øvelser for skuldrene, armene og magen, og etter hvert var det ikke bare i bena det sved. Det er en spesiell følelse å ligge på rygg og balansere tre vektlodd på hendene og vite at hvis du blir svak og mister balansen så vil disse vektloddene ramle ned og kanskje lande på ansiktet ditt. Motivasjon, kalles det. Brutal motivasjon, og tydeligvis noe som virker på meg, for jeg holdt det lille tårnet stødig mens jeg gispet etter luft som en fisk på land. (Mitt største juleønske er forøvrig at Elixia skal åpne et treningssenter i Oslo som har svømmebasseng. Bare sånn apropos fisk.)
Jeg slapp ikke helt unna kondisjonen, da. Det siste kvarteret tok vi nede på kampsportrommet, hvor jeg fikk et par boksehansker kastet mot meg, og han festet et par puter foran hendene sine, og så skulle jeg få slå, fort og hardt og lenge. Ettersom håndleddet mitt fremdeles er litt ømt (dette begynner å bli latterlig) aksepterte han at jeg ikke kunne ta i så veldig (han frarådet det, strengt tatt, så da var det vel i alle fall greit), men jeg tok igjen på tempo. Mine høyre-og-venstre-kombinasjoner suste avgårde, og jeg vil faktisk skryte på meg det at jeg ikke er så aller verst til denne bokse-greia, og PT-Alex skryter av meg når jeg bokser. Han skrøt forøvrig også noen ganger under styrketreningen; jeg hadde veldig god pusteteknikk, visstnok.
Det aller siste jeg skulle gjøre var å ta ti-tolv spensthopp gjennom rommet med en 8 kilos tung ball i armene. Det var skrekkelig, men jeg må innrømme at jeg trodde det ville være verre enn det egentlig ble. Jeg trodde egentlig ikke at jeg ville klare å gjennomføre så mye som ett av de der hoppene, men jeg tok alle. Jeg hoppet ikke så veldig høyt, men jeg hoppet. Med ballen. Som veide 8 kg. Lot ballen streife gulvet, og hoppet opp igjen, med ballen over hodet. Igjen og igjen. Galskap. Dette betaler jeg altså for å gjøre, og det er kanskje det beste jeg noen gang har brukt pengene mine på.
PT-timene er nå slutt for i år. Vi fortsetter igjen på nyåret; jeg tror jeg har i alle fall 7 eller 8 timer igjen (herregud, hva i all verden skal jeg gjøre etterpå??). Det blir nå altså minst to uker til neste time, sannsynligvis nærmere tre. Håper jeg klarer å unngå å bli en julepølse fram til da.
PT-Alex er enten er dreven skuespiller, eller så ble han særdeles overrasket. I et kort øyeblikk lurte jeg på om jeg kanskje virket som en sinnssyk stalker; kanskje det bare ER i helsevesenet at man får gaver fra svært fornøyde pasienter? Jeg roer meg imidlertid med at selv om han skulle tenke at jeg er en sinnssyk stalker, så kan han banke meg opp med begge hendene sine bundet på ryggen, med bind over øynene, hoppende på ett ben, så jeg hadde i alle fall ikke vært en SKUMMEL stalker, og jeg har ikke akkurat fått inntrykket av at han er redd meg. Dessuten virket han ganske glad over å få en liten gave, og da han smilende fortalte at det var den første gaven han hadde fått til denne julen, følte jeg meg som selveste Nissemor. Utrolig morsomt!
Han på sin side hadde en slags julegave til meg og: Jeg skulle få velge litt selv hva jeg ville gjøre i dag. Jeg valgte meg styrketrening. Ti minutter senere angret jeg på det, men i all ærlighet skal det sies at jeg hadde angret like mye, kanskje til og med mer, hvis jeg hadde valgt kondisjonstrening. Det blir jo ganske jævlig uansett. Vi begynte med knebøy på apparat. Selv uten vektlodd på utgjorde dette 20 kg pluss egen kroppsvekt. 15 repetisjoner. Så la han på vektlodd til den nette sum av 30 kg, igjen 15 repetisjoner. Siste og tredje runde, etter noen minutter med planken og andre festlige styrkeøvelser, la han på enda 20 kg i vektlodd, hvor jeg da slapp unna med 12 repetisjoner - da på totalt 70 kg pluss egen kroppsvekt. Den sved i lårene, og jeg følte meg litt vaklevoren etterpå, men himmel og hav så kult det var. Han presset meg videre gjennom noen øvelser for skuldrene, armene og magen, og etter hvert var det ikke bare i bena det sved. Det er en spesiell følelse å ligge på rygg og balansere tre vektlodd på hendene og vite at hvis du blir svak og mister balansen så vil disse vektloddene ramle ned og kanskje lande på ansiktet ditt. Motivasjon, kalles det. Brutal motivasjon, og tydeligvis noe som virker på meg, for jeg holdt det lille tårnet stødig mens jeg gispet etter luft som en fisk på land. (Mitt største juleønske er forøvrig at Elixia skal åpne et treningssenter i Oslo som har svømmebasseng. Bare sånn apropos fisk.)
Jeg slapp ikke helt unna kondisjonen, da. Det siste kvarteret tok vi nede på kampsportrommet, hvor jeg fikk et par boksehansker kastet mot meg, og han festet et par puter foran hendene sine, og så skulle jeg få slå, fort og hardt og lenge. Ettersom håndleddet mitt fremdeles er litt ømt (dette begynner å bli latterlig) aksepterte han at jeg ikke kunne ta i så veldig (han frarådet det, strengt tatt, så da var det vel i alle fall greit), men jeg tok igjen på tempo. Mine høyre-og-venstre-kombinasjoner suste avgårde, og jeg vil faktisk skryte på meg det at jeg ikke er så aller verst til denne bokse-greia, og PT-Alex skryter av meg når jeg bokser. Han skrøt forøvrig også noen ganger under styrketreningen; jeg hadde veldig god pusteteknikk, visstnok.
Det aller siste jeg skulle gjøre var å ta ti-tolv spensthopp gjennom rommet med en 8 kilos tung ball i armene. Det var skrekkelig, men jeg må innrømme at jeg trodde det ville være verre enn det egentlig ble. Jeg trodde egentlig ikke at jeg ville klare å gjennomføre så mye som ett av de der hoppene, men jeg tok alle. Jeg hoppet ikke så veldig høyt, men jeg hoppet. Med ballen. Som veide 8 kg. Lot ballen streife gulvet, og hoppet opp igjen, med ballen over hodet. Igjen og igjen. Galskap. Dette betaler jeg altså for å gjøre, og det er kanskje det beste jeg noen gang har brukt pengene mine på.
PT-timene er nå slutt for i år. Vi fortsetter igjen på nyåret; jeg tror jeg har i alle fall 7 eller 8 timer igjen (herregud, hva i all verden skal jeg gjøre etterpå??). Det blir nå altså minst to uker til neste time, sannsynligvis nærmere tre. Håper jeg klarer å unngå å bli en julepølse fram til da.
Jeg tipper at du er i ferd med å bli hans yndlings"elev", og jeg er helt sikker på at han ble oppriktig veldig glad. Tipper at PTer ikke er bortskjemt med julegaver av fornøyde kunder, det er liksom ikke de samme menneskene som har hyppige sykehusbesøk eller som legger ut gave til avisbudet som går på PT-timer ser jeg for meg.
SvarSlettDu er så snill altså :-)
Også håper jeg at all snillheten resulterer i veldig bra julekarma og en super høytid i Oslo!
Og Elixia tar vel ikke helt juleferie (er det ikke de som skryter av å være oppe 363 dager i året eller noe?) Det må jo være både lite folk og muligheten for å få litt ekstra god oppfølging på gruppetimene i romjula, tror du ikke? :-)
Juleklem
(Jeg gleder meg til alt med jula, bortsett fra å vaske gulvene på forhånd...)
Jepp, de holder åpent hver dag unntatt 1. juledag, og jeg har ingen planer om å tilbringe hele jula på sofaen. Men nå som moren min skal komme sørover på besøk, får jeg kanskje ikke tid til å trene så mye som jeg hadde lyst til. :-/
SvarSlett