Sommertrening

Så ble det ingen flere treningsøkter før ferien, men jeg er ikke overrasket. Motivasjon og energinivå har lenge ligget i underskudd, og jeg befinner meg for tiden i en tilstand hvor jeg er fornøyd med hva enn jeg klarer, om det så bare er å gå en tur til butikken. Alt i alt må jeg vel bare innrømme for meg selv at formen - spesielt depresjonen - kun gradvis blir verre, og snart må jeg kanskje akseptere at jeg aldri vil klare å komme tilbake til de gode rutinene jeg hadde for 4-5 år siden (herregud, allerede?). Det er litt trist å tenke på. Jeg føler meg nesten som en krøpling.

I det minste har jeg ikke vært helt inaktiv i løpet av ferieperioden. I løpet av de 12 dagene i Hellas svømte jeg en del, på det meste en halv kilometer daglig, ute i relativt strie bølgeskvulp i havet. Jeg fikk meg også en solid kondisjonsøkt da jeg bela meg ut på en 45 minutters gåtur i bratt oppoverbakke for å få se et 2500 år gammelt tempel til gudinnen Afaia. Dette var riktignok bare én dag, men hver dag teller.

Etter at jeg kom hjem har noen gåturer for det meste vært det jeg har fått av "trening." Spesielt de siste tre dagene har jeg klart å holde et moderat aktivitetsnivå, med daglige turer til Sognsvann med minst én runde rundt vannet (3,5 km). I går svømte jeg noen hundre meter i tillegg. Ikke helt samme badetemperatur som i Hellas, men det var friskt og deilig. Jeg liker ferskvannslukten.

Den gode nyheten er at jeg ikke skal jobbe flere netter. Jeg har fått sykmelding ut oppsigelsesperioden på avdelingen, så de fire vaktene jeg egentlig skulle hatt neste uke, samt de fire i midten av august, utgår. I stedet kan jeg fokusere på å prøve å etablere en normal døgnrytme, for allerede 2. august har jeg min første opplæringsvakt i min nye jobb. I løpet av neste måned skal jeg ha 8 opplæringsvakter, hvorav de fleste er dagvakter og begynner kl 7:30 om morgenen. Foreløpig sliter jeg med å våkne når alarmen min går kl 8, så dette vil bli en utfordring. Jeg prøver å bli gradvis bedre for hver dag.

Håpet er i alle fall at når nattevaktene nå forsvinner, vil jeg kanskje begynne å føle meg bedre, og kanskje klare å holde meg til et semistrukturert treningsprogram igjen. Jeg vil ha en mer strukturert daglig rutine for måltider, noe som også kan hjelpe. Inntil videre velger jeg altså å være forsiktig optimistisk og håpefull.

Jeg håper virkelig ting kan begynne å bli bedre snart. Jeg føler meg tung (både fysisk og psykisk), mislykket, ubrukelig og verdiløs. Alt er vanskelig, alt er meningsløst. Det er ingen tvil om at depresjonen gjør det vanskelig å jobbe med vekttap, men det er også åpenbart at vektproblematikken forsterker depresjonen. Det er en evig, nedadgående spiral, og jeg trenger desperat å bryte den snart, før den tar livet av meg.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Aprilsnarr? Faktisk ikke.

Kroppsspråk

Pinsetrening