Hello spinning my old friend
I've come to sweat with you again. Det var på tide med nok et comeback til spinningsalen på Elixia, og etter en dag med fri fra jobb og hvor jeg var for lat til å komme meg på skolen, virket dette som den perfekte dag for det. Ingen andre avtaler eller planer, ingen unnskylding. Opp, ut og i aktivitet!
Jeg har lest litt om diabetes nå, og bl.a. funnet ut at aktivitet er visst veldig viktig, da dette kan redusere blodsukkeret, noe som er bra. Vektreduksjon er selvsagt også noe som vil være positivt, og ettersom mitt glukosenivå ligger akkurat på grensen mellom "risiko for diabets" og "diabetes," er det ikke utenkelig at jeg kan kvitte meg med diagnosen hvis jeg skjerper meg når det gjelder kosthold og trening. Så det vil jeg prøve å gjøre. Nå handler det ikke lenger bare om å kunne handle i vanlige klesbutikker og se akseptabel ut på bilder - nå handler det også om helsa. Om ikke det er nok motivasjon til å ta meg sammen, er ingenting det.
Så derfor ble det spinning i dag. 45 minutter med intervalltrening på sykkelen, med høy puls og smertefullt korte pauser. Det var deilig. Jeg har alt for lett for å glemme hvor godt jeg egentlig trives med treningen når jeg først har kommet i gang med den - det er prosessen med å komme meg dit som er vanskelig. Dørstokkmila er fremdeles den lengste mila, spesielt nå som jeg ikke har noen gode rutiner rundt trening lenger. Når man jobber skift (og samtidig studerer fulltid) blir muligheter for trening så sporadisk at det ikke nytter å ha noen gode vaner rundt det. Og det er jo nettopp derfor jeg studerer nå - slik at jeg kanskje kan få en jobb som ikke er innenfor helse, og som dermed kan være kun dagtid. Slik som jeg hadde da jeg vikarierte i poliklinikk i 2012 og 2013, da alt gikk så bra og jeg gikk ned 24 kg.
Denne jobben er imidlertid minst halvannet år unna, så jeg må finne en eller annen metode for å få trent litt regelmessig fram til da. Jeg kan jo ikke la blodsukkeret mitt løpe fullstendig løpsk i halvannet år til, og så håpe at alt vil ordne seg etterpå.
Så jeg prøver nå. Jeg gjør så godt jeg kan nå. Og så krysser jeg alt jeg kan krysse for at jeg klarer det.
Jeg har lest litt om diabetes nå, og bl.a. funnet ut at aktivitet er visst veldig viktig, da dette kan redusere blodsukkeret, noe som er bra. Vektreduksjon er selvsagt også noe som vil være positivt, og ettersom mitt glukosenivå ligger akkurat på grensen mellom "risiko for diabets" og "diabetes," er det ikke utenkelig at jeg kan kvitte meg med diagnosen hvis jeg skjerper meg når det gjelder kosthold og trening. Så det vil jeg prøve å gjøre. Nå handler det ikke lenger bare om å kunne handle i vanlige klesbutikker og se akseptabel ut på bilder - nå handler det også om helsa. Om ikke det er nok motivasjon til å ta meg sammen, er ingenting det.
Så derfor ble det spinning i dag. 45 minutter med intervalltrening på sykkelen, med høy puls og smertefullt korte pauser. Det var deilig. Jeg har alt for lett for å glemme hvor godt jeg egentlig trives med treningen når jeg først har kommet i gang med den - det er prosessen med å komme meg dit som er vanskelig. Dørstokkmila er fremdeles den lengste mila, spesielt nå som jeg ikke har noen gode rutiner rundt trening lenger. Når man jobber skift (og samtidig studerer fulltid) blir muligheter for trening så sporadisk at det ikke nytter å ha noen gode vaner rundt det. Og det er jo nettopp derfor jeg studerer nå - slik at jeg kanskje kan få en jobb som ikke er innenfor helse, og som dermed kan være kun dagtid. Slik som jeg hadde da jeg vikarierte i poliklinikk i 2012 og 2013, da alt gikk så bra og jeg gikk ned 24 kg.
Denne jobben er imidlertid minst halvannet år unna, så jeg må finne en eller annen metode for å få trent litt regelmessig fram til da. Jeg kan jo ikke la blodsukkeret mitt løpe fullstendig løpsk i halvannet år til, og så håpe at alt vil ordne seg etterpå.
Så jeg prøver nå. Jeg gjør så godt jeg kan nå. Og så krysser jeg alt jeg kan krysse for at jeg klarer det.
Kommentarer
Legg inn en kommentar