God ferie!

Med dagens lille bloggpost tar jeg ferie. I morgen tidlig reiser jeg tilbake til 1829 og blir der til lørdag neste uke. Det blir rart å gå så lenge uten trening. Tror jeg.

På grunn av dette skulle jeg ikke spare på kruttet på dagens spinningtime med instruktør Bjørn. Jeg hadde psyket meg veldig opp til å presse meg selv til det maksimale gjennom alle intervalltoppene, og fikk derfor et snev av angst da jeg få sekunder etter å ha satt meg opp på sykkelen kjente en sterk, stikkende smerte i øvre del av ryggen på høyre side, som ble vedvarende vondere jo dypere jeg trakk pusten. Urovekkende. Og vondt. Og ikke minst upraktisk. Det kom så plutselig at jeg ikke hadde den fjerneste idé om hva det kunne skyldes, men konkluderte med at det sikkert ikke var noe farlig. Vondt, men ikke farlig. Deretter satte jeg i gang med oppvarmingen, fast bestemt på å komme meg gjennom timen åkke som.

På beste dumdristige vis klarte jeg faktisk å fullføre hele løpet. Ikke bare holdt jeg koken fra start til slutt; jeg presset meg selv også, og hang med på musikkens rytme på hver eneste låt. Faktisk. Kanskje for aller første gang, når jeg tenker meg om. Til og med på intervalltopp nr 2, som holder et høyere tempo enn resten. Den stikkende smerten i ryggen ga seg ikke, men det gjorde ikke jeg heller. Om noe, gjorde den meg kanskje enda mer bestemt på at jeg skulle fullføre dette - hvis jeg klarte dette, kan jeg vel klare hva som helst?

Det er nå fire timer siden økten var over, og smertene sitter der fortsatt; som en kniv som noen har trykket ned under skulderbladet mitt og latt stå igjen. Min midlertidige forklaring er at jeg kanskje har sittet dumt på jobben, og håpet er at en god natts søvn skal kurere alt. Det er jo en litt upraktisk faktor at det gjør nesten enda mer vondt når jeg ligger, så akkurat nå virker det å få sove som noe fryktelig optimistisk, men det får gå som det går. Det viktigste er at jeg kom meg gjennom treningen, og at jeg gjorde det bra.

Dette var altså den lille historien om hvordan stahet og dårskap kan gjøre deg i stand til å utrette det utroligste. Vi håper på mange flere historier om stahet og dårskap når jeg kommer hjem fra ferie om en uke.

Kommentarer

  1. God ferie! :-)

    Jeg er sikker på at det nok ikke hadde vært mindre vondt hvis du ikke hadde gitt alt på treninga, så det er det ingen grunn til å angre på i allefall! Du er flink!

    Stor klem

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Aprilsnarr? Faktisk ikke.

Kroppsspråk

Pinsetrening