Joggetur? Jeg??

Jo, det er helt sant. Det ble joggetur i dag. Dette til tross for at jeg avskyr jogging - men de sier at det blir bedre med tiden, så kanskje hvis jeg prøver litt mer enn én gang i året så vil det etter hvert ikke være så ille likevel?

Det hjalp selvsagt at jeg fikk med meg en partner in crime i dag. Nina tilhører den gruppen venner som liker å påpeke at jeg ser bedre ut nå enn på nyåret og at hun gjerne vil være med og trene men ikke har mulighet til å bli med i Elixia-kulten. Da jeg annonserte min ambisiøse plan om jogging rundt Sognsvann i dag, derimot, kastet hun seg med på kun et par timers varsel. Sprekt! Jeg hadde vel egentlig halvveis håpet at hun skulle si nei, slik at jeg hadde en (meget dårlig) unnskyldning til å gjøre noe annet i stedet, men siden hun først var så tøff og kastet seg med, kunne jeg jo ikke være dårligere.

Nå viste det seg at jeg var jo dårligere uansett, da. Nina er både høyere og lettere enn meg, og der hvor jeg slepte mine blytunge, stive og slitne ben langs bakken og pustet så tungt at sikkelet nesten dryppet, kvitret hun ivrig om det ene og det andre mens hun hele tiden holdt seg en liten halvmeter foran meg. Skitkjerring. Hun løp attpåtil med ryggsekk. Makan.

Døden nær? Nesten! 

Litt data: Vi jogget i en time. En hel, lang, lidende, smertefull time. Vi ble passert 4-5 ganger av minst et par ganske lett gjenkjennelige joggere ("han rødhåra med den røde t-skjorta", "han dvergen som løper med kompisen sin"). Det er 3.5 km rundt Sognsvann, fant Nina ut da hun spurte en av disse mange joggerne som løp forbi oss. Totalt nedla vi altså 7 km. For 15 år siden, da jeg var halvparten så ung og lett som jeg er i dag, brukte jeg to timer på å løpe 10 km. Man kan vel kalle det en forbedring, sett fra riktig perspektiv. Og det er jo et utgangspunkt.

1 time! 7 km! Et tonn smerte!

Nina og jeg har nå en slags halvplan om å prøve å gjøre dette én gang i uken gjennom sommeren. Vi får se hvordan det går. Jeg avskyr jo virkelig dette, men jeg vil prøve i alle fall noen ganger til, for å gi det en sjanse til å forandre meningen min. Kanskje blir det som TV-serien Carnivale, som jeg var særdeles lite imponert over i begynnelsen, men elsket høyt og inderlig etter femte episode. Man kan jo håpe.

Neste gang skal jeg i alle fall medbringe badetøy og håndkle, slik at jeg etter joggerundene kan belønne meg selv med en god dukkert i vannet. Om ikke annet, så vil turen være verdt det bare for badingen, og dersom jeg ikke holder ut å jogge i en hel time kan jeg supplere med å svømme i stedet. Tanken på dette gjør meg raskt mer positiv, og nå gleder jeg meg allerede litt til neste gang (som dessverre ikke blir neste uke, for da er jeg bortreist, men definitivt uka etter).

Jeg hadde imidlertid ikke med meg badetøy denne gangen, så da fikk jeg kjøpe meg en belønning i stedet. For belønning måtte jeg ha, etter å ha sjokkskadet kroppen min med denne galskapen. Å jogge (okey, halvveis jogge, halvveis gå) 7 km på en time viser seg å være noe ganske annet enn å trene litt intervall på en tredemølle i 20 minutter. Jaggu. Det blir sikkert kjempegøy å være meg i morgen. Juhu!

Velfortjent belønning. Om nom nom!