Det var en gang

Jeg husker mitt første spinningmaraton. Det var på Elixia Colosseum for snart tre år siden. Jeg var dritnervøs før det skulle begynne, langt ifra sikker på om jeg overhodet ville klare å holde meg på sykkelen så lenge. Det skulle vare i tre timer. Jeg hadde vært forutseende nok til å ta med to drikkeflasker, og jeg hadde kun ett mål for galskapen: Holde meg på sykkelen. Ikke ramle av, og ikke gå av og gi meg. Jeg skulle fullføre. Jeg trengte ikke fullføre med høy intensitet, men jeg skulle sitte der og tråkke i tre timer, samma pokker.

Jeg fullførte, og var sprekkferdig av stolthet. Sjanglet ut av Colosseum kry som en hane. I løpet av 2012 (og litt 2013?) ble det flere spinningmaraton, og for hver gang gikk det litt bedre. Det var jo ikke så rart; jeg ble mer komfortabel med det, og jeg trente spinning 1-2 ganger i uken.

Da jeg meldte meg på spinningmaraton på Elixia Bjørvika i dag, var det et par faktorer jeg kanskje burde reflektert over:
1. Jeg hadde ikke vært med på maraton på godt og vel et år.
2. Fram til de siste par ukene har jeg egentlig trenet ganske lite (til meg å være), sånn generelt.
3. Spinning spesielt har jeg i alle fall ikke trenet så ofte som jeg gjorde den gang.
4. Jeg var yngre da.

Det finnes en smal sjanse for at jeg var en smule overmodig denne gangen. "150 minutter går så fint så," tenkte jeg. "Jeg har vært med på lengre maraton før," tenkte jeg, og glemte de vesle detaljene ovenfor.

Helt idiot var jeg heldigvis ikke. Jeg hadde vett nok til å kjøpe en flaske sportsdrikk, i tillegg til vannflaska. Jeg var forberedt på at jeg måtte drikke mye, og at jeg ville trenge litt mer enn bare vann etter den første timen. Jeg var derimot ikke forberedt på hvor VONDT jeg ville ha det mot slutten.

Den første timen gikk greit. Lav, jevn intensitet, ikkeno problem. Som en vanlig spinningtime, bare roligere. Jeg følte meg på toppen av verden. Dette var jo barnemat. Bare halvannen time igjen? Null stress, dette fikset jeg glatt.

Vi spoler fram 45 minutter, med 45 minutter igjen. Det verker i korsryggen. Det verker i føttene. Jeg legger litt for mye tyngde på høyre hæl når jeg tråkker, fordi det kjennes nesten ut som om forfoten blør litt (den gjorde ikke det). Det verker i lårene. Rumpa er IKKE fornøyd med så lang tid på et sykkelsete, selv om jeg veksler ofte til stående. Det verker i hendene, og jeg skifter grep så ofte jeg kan uten at det skal se ut som om jeg har tourettes. Den ene instruktøren har gått en runde og gitt oss banan og energibar, men jeg er sulten likevel. Sulten og sliten, og alt gjør vondt.

30 minutter igjen, og jeg sliter med motivasjonen. Jeg har så inderlig lyst til å gi meg, men blir holdt gående av to motiverende instruktører og min egen indre stahet. Aldri forlate salen før timen er ferdig. Jeg skal fullføre dette marerittet, og jeg skal fullføre med stil, for pokker.

Programmet består av mange intervaller med korte pauser. Ikke mer enn 30 sekunder mellom hver intervallblokk. Det føles ikke i nærheten av nok, jeg jeg skrur tilbake motstanden høyst motvillig mens jeg teller ned hvor mange blokker vi har igjen. Mot slutten er hver blokk på mellom 3-5 minutter.

Fem blokker igjen. Jeg vil dø.
Fire blokker igjen. Jeg dør.
Tre blokker igjen. Hold ut. Snart der. Du kan dø etterpå.
To blokker igjen: Kom igjen, bare litt til.
Én blokk igjen: Nå dør jeg, men gjør det med stil! Maks motstand! GLORY IS FOREVER!

Jeg døde ikke.

Jeg haltet imidlertid litt på veien hjem etterpå. Det ekstra presset jeg hadde lagt på høyre hæl etter hvert ble kanskje litt i overkant, og det gjorde vondt å tråkke ned på den. Ikke så vondt at jeg ikke klarte å gjøre det, bare nok til at jeg forsøkte å gjøre tråkket så lett som mulig.

Det vil kanskje overraske noen at jeg konkluderer med at dette var en fantastisk økt. Det høres jo ut som et mareritt, og det var det, litt. Men som alle mareritt er det fantastisk deilig etter at det er over, og dette marerittet kom i tillegg med helsebonus. På sitt vis er det egentlig også ganske digg mens det pågår, til tross for det brede smertespekteret. Det er alltid så god stemning i en spinningsal under et maraton. Du sitter der i flere timer sammen med en gruppe mennesker, og man føler seg etter hvert nesten som et team. Selv om ingen sier noe, får du en følelse av et uuttalt fellesskap. Vi er sammen om dette. Det er slitsomt og vondt, men jeg er ikke alene. Noen i salen jubler, og flere jubler med. Vi motiverer hverandre.

Den beste delen er likevel kanskje denne: Du er 100% berettiget til å tilbringe resten av kvelden på sofaen med en bok, en TV-serie og en i overkant kaloririk middag.

Jeg må prøve å gjøre dette oftere.

Kommentarer

  1. For en fantastisk bra konklusjon, i tillegg til innsatsen underveis. Du har jammen ikke spart på kruttet de siste ukene!

    Heia super-Vero! :-D

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Aprilsnarr? Faktisk ikke.

Kroppsspråk

Pinsetrening