Svetterekord

Det er et ord jeg aldri har brukt før, tror jeg. Svetterekord. Det er heller ikke et ord jeg tidligere trodde jeg noen gang kom til å bruke. Hvis du hadde fortalt meg i fjor høst at jeg om et år skulle oppsøke en spinningsal opptil flere ganger i uken og svette så dråpene piplet og rant nedover ansiktet mitt, så hadde jeg trodd du var klin sprø - og så hadde jeg sikkert ledd av deg og mobbet deg og følt meg skikkelig teit når det viste seg at du hadde rett, så det var bra vi alle dodget den kula.

Etter å ha gjennomført spinning både i går og dagen før, følte jeg meg altså litt skrullete da jeg for tredje dag på rad klatret opp på sykkelen. Men det var jo mandag med Kjekke-Jonas og verdens beste avslutningslåt, så jeg kunne jo ikke la være, og dette lønnet seg i form av den største mengden svette kroppen min har klart å produsere hittil. Én ting er at du kjenner at huden blir klam og fuktig; en annen ting er når svetteperlene renner nedover og legger seg på øyenvippene slik at du nesten ikke ser framfor deg. Dette skjedde hele to-tre ganger i dag, og har altså aldri skjedd før (tror jeg). Wow!

Noe av det som gjøre KJ til en så awesome instruktør, er at han er så flink til å variere øktene sine. Ironisk nok er dette også grunnen til at jeg, i korte intervaller i løpet av disse 70 minuttene, angrer bittert på at jeg kom. Denne variasjonen sørger for at jeg aldri rekker å falle inn i noen komfortsone, og dermed blir hver eneste mandag en ny utfordring. Xycling Challenge, heter det jo, og de mener det. Etter å ha dratt på nesten hver eneste mandagstime siden slutten av januar i år, er dette fremdeles en hard time; så lenge jeg tillater den å være det, og det gjør jeg jo. Dette er virkelig en time hvor jeg føler meg trygg på å kunne gi alt og slite meg fullstendig ut. Selv om selve treningsøktene faller utenfor komfortsonen, gjør ikke salen det, og det føles alltid trygt og hyggelig å komme inn dit. Jeg kjenner igjen flere ansikter, og de fleste av disse ser jeg vanligvis på sine "faste plasser," slik som jeg har min "faste plass."

Jeg tror det er nettopp slike trygge og komfortable omgivelser som tilrettelegger for at man tør å gi av seg selv og virkelig ta i alt man makter. Det er i alle fall slik jeg opplever det. Dette er noe jeg kjenner igjen fra flere gruppetimer som jeg har vært på et visst antall ganger; jeg var mer tilbaketrukken og forsiktig i begynnelsen, og ble gradvis varmere i trøya og mer hemningsløs. Et stjerneeksempel er jo hvor jeg plasserer meg i salen, om det så er spinningsal, styrkesal eller dansesal. Jeg kommer stadig nærmere fronten etter hvert som jeg blir mer trygg og komfortabel med det jeg gjør. I januar befant jeg meg til enhver tid bakerst i enhver sal, men nå kan man ofte finne meg sånn omtrent midt i. Jeg føler meg ikke helt som en "frontfigur" ennå, men det har nok også litt å gjøre med hvor utrolig selvbevisst jeg er, og at jeg alltid har vært "den personen som er bakerst" uansett hva det gjaldt. Det at jeg ikke lenger alltid gjemmer meg bakerst er egentlig en ganske stor greie for meg, og er enda en ting jeg kan takke Elixia og alle deres flotte instruktører for. De fikser ikke bare kroppen og helsen min, men selvtilliten min også.

Nok en mandag er reddet, og nok en uke har fått en super start. Hurra!

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Aprilsnarr? Faktisk ikke.

Kroppsspråk

Pinsetrening