Bakfulltrening
I den grad jeg noen gang evner å bli bakfull, så har jeg vært det i dag. Litt. Jeg har egentlig alltid hatt en superevne, eller et mutantgen om du vil, som beskytter meg fra denne såkalte fyllesyken. Jeg kan drikke så mye jeg bare gidder, og føle meg helt fin dagen derpå. (Nå skal det sies at jeg meget meget sjeldent drikker så mye at jeg blir dårlig og/eller mister hukommelsen og bevisstheten.) Mine eneste bieffekter pleier å dreie seg rundt å være trøtt, fordi jeg kanskje ikke har sovet så veldig lenge, og å være tørst med en mild hodepine, fordi jeg ikke har vært flink nok til å drikke vann. Men skikkelig bakfull? Niks.
Etter gårsdagens nære bekjentskap med en del glass rødvin kom jeg imidlertid i dag så nære denne bakfylla som jeg noen gang har vært (med et hederlig unntak av nyttårsaften til 2006). Det har kanskje også litt å gjøre med at jeg har begynt å trekke på årene; jeg har over lang tid blitt advart av eldre venner om at den dagen jeg fylte 30 ville det si PANG. Denne PANGen har jeg ikke merket så mye til foreløpig, men en snikende hodepine og kronisk slapp tilstand har hengt over meg i hele dag.
Det er nok mye takket være en av mine treningsvenninner at jeg kom meg bortover til dagens planlagte økt. Vi hadde avtalt Zumba og Shape sammen, og for å være helt sikker på at jeg ikke fikk muligheten til å trekke meg, var jeg hjemme hos henne i noen timer fram til det var på tide for oss å rusle bort til senteret. Den femten minutters lange spaserturen i den vakre, kalde høstdagen var godt for både kropp og hode, men så kom smerten. Selv om en halvtime med zumba og en halvtime med magestyrke sikkert var veldig bra for å svette ut litt gift fra kroppen, var den høye musikken kanskje ikke like bra for hodepinen, som snek seg stadig tettere innpå. Jeg støttet meg på min utrolige evne til å ignorere smerte (fram til et visst punkt, såklart), og kjørte på, full av innbitt trass. I tillegg var jeg flink og bøttet innpå med vann underveis, og i det store og det hele kom jeg meg gjennom begge øktene tålelig bra, og utvilsomt i bedre tilstand enn jeg hadde vært i forkant.
Alt i alt en seier for dagen, og et bevis på at bakfylla (om man kan kalle det det) ikke er noen unnskyldning for å skulke unna treningen. ;)
Og forøvrig skal jeg hilse instruktøren fra magemusklene og si "Au!".
Etter gårsdagens nære bekjentskap med en del glass rødvin kom jeg imidlertid i dag så nære denne bakfylla som jeg noen gang har vært (med et hederlig unntak av nyttårsaften til 2006). Det har kanskje også litt å gjøre med at jeg har begynt å trekke på årene; jeg har over lang tid blitt advart av eldre venner om at den dagen jeg fylte 30 ville det si PANG. Denne PANGen har jeg ikke merket så mye til foreløpig, men en snikende hodepine og kronisk slapp tilstand har hengt over meg i hele dag.
Det er nok mye takket være en av mine treningsvenninner at jeg kom meg bortover til dagens planlagte økt. Vi hadde avtalt Zumba og Shape sammen, og for å være helt sikker på at jeg ikke fikk muligheten til å trekke meg, var jeg hjemme hos henne i noen timer fram til det var på tide for oss å rusle bort til senteret. Den femten minutters lange spaserturen i den vakre, kalde høstdagen var godt for både kropp og hode, men så kom smerten. Selv om en halvtime med zumba og en halvtime med magestyrke sikkert var veldig bra for å svette ut litt gift fra kroppen, var den høye musikken kanskje ikke like bra for hodepinen, som snek seg stadig tettere innpå. Jeg støttet meg på min utrolige evne til å ignorere smerte (fram til et visst punkt, såklart), og kjørte på, full av innbitt trass. I tillegg var jeg flink og bøttet innpå med vann underveis, og i det store og det hele kom jeg meg gjennom begge øktene tålelig bra, og utvilsomt i bedre tilstand enn jeg hadde vært i forkant.
Alt i alt en seier for dagen, og et bevis på at bakfylla (om man kan kalle det det) ikke er noen unnskyldning for å skulke unna treningen. ;)
Og forøvrig skal jeg hilse instruktøren fra magemusklene og si "Au!".
Kommentarer
Legg inn en kommentar