Den lille skjelven

Den store skjelven er den du får når du har opplevd noe sinnssykt skummelt/farlig/kjipt/whatnot, og  den kommer heldigvis ikke så veldig ofte (håper jeg). Den lille skjelven, derimot, er den du får når Kjekke-Jonas har prøvd å drepe deg i spinningtimen sin.

Jeg kan ikke fatte eller begripe at jeg går på det der hver eneste gang. Her kommer jeg inn, fremdeles med vond hals og et langt under middelmådig utgangspunkt for en treningsøkt, og tenker at "i dag skal jeg ta det rolig; kjøre mitt eget tempo, sitte mye, lite motstand" - og så gjør jeg det komplett motsatte. Herregud hva er galt med meg? Skal det ikke mer til enn en svett, brølende kjekkas for at jeg presser meg selv til nær-døden-opplevelsen? Er jeg så enkel? Tydeligvis.

Som om de 70 minuttene med galskap og svette ikke var nok, var heisen i ustand. (Det har den forøvrig vært mistenkelig ofte i det siste; er det Elixia som prøver å lure på oss litt ekstra trening?) Allerede utslitt etter spinning ble derfor disse hundre tusen trappene nesten kroken på døra for meg. Jeg var lett skjelven da jeg forlot salen, men da jeg kom opp og ut i frisk luft var det bare såvidt jeg klarte å holde meg oppreist.

Joda, jeg overdriver sikkert bittelitt, men det er helt sant at jeg fikk den lille skjelven i beina. Dette er ikke klaging, altså. Jeg liker å være skjelven. Det forteller jo bare at jeg har gjort en god innsats. Og forhåpentligvis betyr det at jeg kommer til å sove godt i natt.

Kommentarer

  1. Ah. Kjenner den følelsen veldig godt. Den litt kvalmende, men innerst inne litt gode, følelsen man får av å ha trent musklene til utmattelse og sikkert blodsukkeret til kjelleren.

    En følelse jeg selv har hatt alt for lite av i det siste, forsåvidt. Jeg har ikke engang noen gode unnskydninger. Ikke er jeg syk, eller særlig opptatt på kveldstid når poden har lagt seg, det blir bare ikke gjort. Jeg sitter heller inne i høstmørket og prøver å komme igjennom de alt for mange seriene som hoper seg opp når høsten kommer.

    Sist uke var jeg til og med i Bergen, med anledning til å dra på yoga på jobben, gratis, som jeg de to gangene jeg har vært med har likt veldig godt, men gjorde det ikke. Skal vel sies at det var fordi jeg stod på laben time etter time og gjorde forsøk, og fikk gjort en drøy ukes arbeid på 2,5 dager (jeg kom til lunsj mandag og jobbet 34 timer innen jeg fløy tilbake til trondheim onsdag kveld).

    Tilslutt et spørsmål:
    Når det gjelder yoga, har du noen gode råd om hva slags yoga jeg burde prøve hvis jeg skulle begynne med det i trondheim? Hun der Bergensdama som jeg liker veldig godt driver visst med litt av alt og blander det litt med en del andre terapiretninger også hvis jeg har forstått det riktig, så hvilken av de konkrete retningene jeg burde prøve har jeg ingen anelse om. Hva liker du best?

    SvarSlett
  2. Hmmm ... Nå er jeg langt ifra noen ekspert på forskjellige typer yoga og sånt; jeg følger jo bare timene som Elixia setter opp for meg, og vet ikke egentlig helt hva som er forskjellen fra den ene og den andre. Men den jeg vanligvis drar på heter Hatha Yoga, og den liker jeg godt. Kalles visst også Power Yoga, men ta denne informasjonen med en klype salt.

    Jeg tror såkalt "tradisjonell" yoga har mer fokus på mediteringsdelen, mens de mer "dynamiske" retningene (f.eks. Hatha) er mer fysisk krevende og litt mer treningsfokusert, så å si. Igjen, ta også dette med en stor klype salt. Jeg vet ikke egentlig hva jeg snakker om. :P

    I Trondheim tok jeg et yogakurs på NTNUI som jeg synes å huske var ganske bra. Det kan kanskje være verdt å sjekke ut om de fremdeles kjører dette.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Mitt eventyr på Elixia Røa

Aprilsnarr? Faktisk ikke.

Snart 50