Dobbelt så moro

I godt og vel over et halvt år har jeg nå blitt vant til å trene, og jeg har blitt vant til å trene alene. Mange ganger, over lengre tid og fra flere hold har jeg fått høre at det er enda bedre å trene med venner, men jeg har ikke vært helt overbevist. Det har jo fungert så fint alene; hvordan kunne det overhodet bli bedre?

Nå har jeg lært hvordan. Jeg tok nemlig med meg min venninne, som nylig har meldt seg inn på Elixia, til dagens yogatime. Det gjorde treningsturen bedre av opptil flere grunner:

1. Jeg hadde noen å skravle med før og etter timen.
2. Jeg kunne føle meg superflink siden jeg hadde gjort dette mange ganger før (sist for bare en uke siden), mens hun ikke har vært på yoga på flere århundrer.
3. Hun var underholdende selskap, der hun kollapset på matten ved siden av meg og ble liggende som et slakt.
4. Jeg var ikke lenger den eneste i salen som ikke klarte å gå inn i Plogen.

Plogen. Eller Kanskje-Om-5-År, som jeg kaller den.

Det er jo ganske mange på disse yogatimene som er sånne supertrente, übersmidige proffer som klarer absolutt alt uten så mye som en anstrengt rynke i panna. Som en vanlig dødelig blant alle disse gudene er det lett å føle seg litt håpløs, og da er det skikkelig deilig å ha i alle fall én annen vanlig dødelig med seg. Så jo, jeg kan absolutt støtte hypotesen om at det er bedre å trene med venner. Det er fremdeles ganske flott å trene alene også, men selskap beriker opplevelser. Gleder blir jo større når de deles, sier alle disse kloke gamle konene.

Jeg liker yoga stadig bedre og bedre, og det er nok fordi jeg merker at jeg blir flinkere. Jeg henger med på tempoet bedre enn før, jeg er sterkere enn før (stillinger som for et halvår siden nesten ga meg angstanfall, begynner jeg nå så smått å kose meg med) og jeg tror kanskje jeg er litt smidigere, også. Instruktøren er fremdeles kjempebra; jeg liker spesielt godt når hun går runder i lokalet og vier litt oppmerksomhet til hver enkelt. Man føler seg sett, og det liker man. Jeg ble sett i dag, da jeg lå framoverbøyd med det ene benet brettet inn under magen min i en ubehagelig vinkel; jeg fikk ros for å ha en veldig bra stilling. Det er så lite anerkjennelse som skal til for at selvtilliten skal få en boost, og det gir deg den lille ekstra energien du trenger for å holde ut litt til, og litt til, og litt til ...

Jeg håper jeg får trene med noen av mine venninner snart igjen. Nå er det jo fire av dem som er medlem på samme sted, men de er alle fire forholdsvise travle jenter, og ofte passer ikke våre timeplaner med hverandres. Vi har til og med laget oss en gruppe på Facebook, for å gjøre det lettere å prøve å koordinere trening sammen. Jeg tror ikke noen vil kunne bli med meg i helga, men på mandag vet jeg i alle fall om én som skal bli med på spinning, så det blir bra.

For en fin treningshøst dette har blitt!