Alt man makter
Etter en lang dag på jobb fra kvart på åtte til kvart over tre, og to timer med undervisning på Blindern fra kvart over fire til seks, suste jeg i dag videre til Majorstua for å trene. Det var blitt sent på dagen, jeg var sliten og trøtt, men å droppe treninga var fullstendig utelukket. Jeg hadde reservert to påfølgende halve timer; først 30 minutter med marerittet som heter Cardio Energy, etterfulgt av 30 minutter med den sikre død - også kalt Shape med Adriane.
Gode guder, ha miskunn.
Aller først må jeg innrømme at Cardio Energy ikke var så ille som jeg fryktet og husket. Jeg ramlet jo litt tilfeldig innom en slik halvtime ved starten av året, ikke mange ukene etter at jeg først begynte å trene, og har siden da husket det som noe av det verste jeg har opplevd. "Ikke før jeg er i MYE bedre form," var tanken jeg hadde rundt det å ta den timen på nytt igjen. I dag ble altså dagen. Om jeg er i MYE bedre form nå enn for et halvår siden er jeg ikke så sikker på, men formen er utvilsomt bedre enn den var da. Det må den jo være, når dagens opplevelse ble så annerledes. Alternativt er det Adriane som har blitt snillere med oss, men det tviler jeg på. Hun er et imponerende råskinn som ikke kjører kosetimer, og det liker jeg. Jeg er jo så dårlig på å presse meg selv, så det blir viktig å ha en instruktør som ikke gir meg anledning til å slappe av.
Andpusten, men fremdeles i live, var jeg deretter klar for Shape. Jeg gledet meg til en halvtime med noe som ikke skulle torturere hjertet mitt og lungene mine. Ti minutter senere savnet jeg å torturere hjertet mitt og lungene mine, for magemusklene gråt sine modige tårer. Ryggmusklene gråt litt, de også. Jeg må si det er ganske høy intensitet på en time når styrketreningen får deg til å svette, og jeg svettet som et svin. Det tok mesteparten av viljestyrken min å ikke krype sammen til en skjelvende ball på matten min og kaste inn håndkleet da vi hadde ca ti minutter igjen. Jeg må nok innrømme litt juks i form av enklere løsninger, særlig mot slutten, da magemusklene verket så mye at jeg nesten lurte på om jeg hadde fått kolikk. Adriane ropte imidlertid at vi ikke fikk gi oss ennå, så da kunne jeg jo ikke gjøre det. Jeg må jo være flink pike og gjøre som jeg får beskjed om, såframt jeg makter.
Og jeg makter. Ofte makter jeg mer enn jeg tror, når noen bare tvinger meg til det. Det gjelder nok oss alle sammen. Husk å ikke undervurdere deg selv!
Gode guder, ha miskunn.
Aller først må jeg innrømme at Cardio Energy ikke var så ille som jeg fryktet og husket. Jeg ramlet jo litt tilfeldig innom en slik halvtime ved starten av året, ikke mange ukene etter at jeg først begynte å trene, og har siden da husket det som noe av det verste jeg har opplevd. "Ikke før jeg er i MYE bedre form," var tanken jeg hadde rundt det å ta den timen på nytt igjen. I dag ble altså dagen. Om jeg er i MYE bedre form nå enn for et halvår siden er jeg ikke så sikker på, men formen er utvilsomt bedre enn den var da. Det må den jo være, når dagens opplevelse ble så annerledes. Alternativt er det Adriane som har blitt snillere med oss, men det tviler jeg på. Hun er et imponerende råskinn som ikke kjører kosetimer, og det liker jeg. Jeg er jo så dårlig på å presse meg selv, så det blir viktig å ha en instruktør som ikke gir meg anledning til å slappe av.
Andpusten, men fremdeles i live, var jeg deretter klar for Shape. Jeg gledet meg til en halvtime med noe som ikke skulle torturere hjertet mitt og lungene mine. Ti minutter senere savnet jeg å torturere hjertet mitt og lungene mine, for magemusklene gråt sine modige tårer. Ryggmusklene gråt litt, de også. Jeg må si det er ganske høy intensitet på en time når styrketreningen får deg til å svette, og jeg svettet som et svin. Det tok mesteparten av viljestyrken min å ikke krype sammen til en skjelvende ball på matten min og kaste inn håndkleet da vi hadde ca ti minutter igjen. Jeg må nok innrømme litt juks i form av enklere løsninger, særlig mot slutten, da magemusklene verket så mye at jeg nesten lurte på om jeg hadde fått kolikk. Adriane ropte imidlertid at vi ikke fikk gi oss ennå, så da kunne jeg jo ikke gjøre det. Jeg må jo være flink pike og gjøre som jeg får beskjed om, såframt jeg makter.
Og jeg makter. Ofte makter jeg mer enn jeg tror, når noen bare tvinger meg til det. Det gjelder nok oss alle sammen. Husk å ikke undervurdere deg selv!
Kommentarer
Legg inn en kommentar