Elegant; mitt mellomnavn
Det er en stund siden sist jeg var på en dansetime nå. Derfor kan du jo bare tenke deg hvordan det gikk da jeg i dag returnerte til sal 3 for å bryne meg på en time med Dance. Hvis du tenker ugrasiøse og ukoordinerte bevegelser er du på riktig bane. Hvis du tenker svette og alternative hudnyanser i ansiktet, er du heller ikke langt unna. Hvis du tenker knall og fall, så treffer du spikeren på hodet.
Jeg har aldri gått på trynet i en dansetime før. Verken på trening eller på dansekurs. Derfor må jeg innrømme at jeg i grunn ble ganske så forfjamset da jeg plutselig ramlet, midt på gulvet, på en måte som neppe var nevneverdig elegant. Rundt meg svevde alle disse andre jentene, godt ledet av vår instruktør som er personifisert Eleganse (og som også er yogainstruktøren min, så det er ikke overraskende at hun er så grasiøs), som om de danset i popversjonen av Swan Lake.
Til mitt forsvar har jeg en kranglefant av en ankel på høyre fot. Den har aldri helt blitt seg selv igjen etter at jeg fornærmet den ved å tråkke over ganske kraftig i en gymtime da jeg var 14 år gammel. Dette har ført til at den i tide og utide bestemmer seg for å ikke gi skikkelig støtte, og før jeg vet ordet av det ligger jeg langflat på bakken eller gulvet. Det har skjedd når jeg har løpt, jogget og spasert. Det har til og med skjedd når jeg har stått i ro (ikke spør hvordan jeg klarte det; jeg aner virkelig ikke). Men til i dag har det altså aldri skjedd når jeg har danset (som jeg kan huske). Mitt andre forsvar er at alt gikk veldig fort. Det var ikke akkurat seniordans på sykehjemmet, det skal være sikkert og visst.
Ingen grunn til bekymring, forøvrig. Det eneste som ble skadd var stoltheten min. Jeg er egentlig vant til å være sånn tålelig god på dansing, men dette jekket meg ned et par hakk. Jeg har åpenbart behov for å dra på flere av disse timene, så det skal jeg prøve på. Bortsett fra det lille, pinlige fallet var det jo fryktelig gøy. Tiden får vinger når jeg danser (eller prøver å danse ...), og før jeg vet ordet av det har en hel time passert. Det er jo nesten så det er magisk. Men elegant, det er det ikke.
Jeg har aldri gått på trynet i en dansetime før. Verken på trening eller på dansekurs. Derfor må jeg innrømme at jeg i grunn ble ganske så forfjamset da jeg plutselig ramlet, midt på gulvet, på en måte som neppe var nevneverdig elegant. Rundt meg svevde alle disse andre jentene, godt ledet av vår instruktør som er personifisert Eleganse (og som også er yogainstruktøren min, så det er ikke overraskende at hun er så grasiøs), som om de danset i popversjonen av Swan Lake.
Til mitt forsvar har jeg en kranglefant av en ankel på høyre fot. Den har aldri helt blitt seg selv igjen etter at jeg fornærmet den ved å tråkke over ganske kraftig i en gymtime da jeg var 14 år gammel. Dette har ført til at den i tide og utide bestemmer seg for å ikke gi skikkelig støtte, og før jeg vet ordet av det ligger jeg langflat på bakken eller gulvet. Det har skjedd når jeg har løpt, jogget og spasert. Det har til og med skjedd når jeg har stått i ro (ikke spør hvordan jeg klarte det; jeg aner virkelig ikke). Men til i dag har det altså aldri skjedd når jeg har danset (som jeg kan huske). Mitt andre forsvar er at alt gikk veldig fort. Det var ikke akkurat seniordans på sykehjemmet, det skal være sikkert og visst.
Ingen grunn til bekymring, forøvrig. Det eneste som ble skadd var stoltheten min. Jeg er egentlig vant til å være sånn tålelig god på dansing, men dette jekket meg ned et par hakk. Jeg har åpenbart behov for å dra på flere av disse timene, så det skal jeg prøve på. Bortsett fra det lille, pinlige fallet var det jo fryktelig gøy. Tiden får vinger når jeg danser (eller prøver å danse ...), og før jeg vet ordet av det har en hel time passert. Det er jo nesten så det er magisk. Men elegant, det er det ikke.
Kommentarer
Legg inn en kommentar