Halsen og meg på trening, tjohei!

Sånn jevnt over føler jeg meg ganske bra igjen nå, men halsen har bestemt seg for å være en skikkelig vriompeis. Den er fremdeles sår og vond, og den produserer fremdeles uforskammet store mengder slim (vær så god, alle sammen). Men jeg er også en vriompeis, og nok er nok. Jeg kan ikke utsette kondisjonstrening for all framtid; for alt jeg vet kommer halsen til å være slik resten av livet mitt. I dag hoppet jeg derfor i det. 

Zumba, dere. Nå er det lenge siden igjen. Denne gangen med en, for meg, ny instruktør; et smilende, søtt, dansende råskinn av et monster, helt nådeløs. Det var slettes ingen kosetime, og jeg overlevde nok kun fordi den var over etter bare 30 minutter. I løpet av den tiden hadde jeg rukket å bli både andpusten og svett, og halsen produserte slim til den store gullmedaljen (igjen, vær så god). Dette merket jeg fordi jeg fikk en klump av denne substansen i halsen, og følte tidvis at det ble tyngre å puste. Dustehals. 

Jeg holdt ut de 30 minuttene, og jeg holdt ut de påfølgende 30 minuttene med Shape, hvor magen og ryggen fikk gjennomgå. Mest magen. Jeg skulle til å skrive "stakkars magen," men det er det jo ikke. Magen er dum og tung og fortjener all smerte jeg kan gi den. Bare så synd at den samme smerten også går til meg. Men, som de sier, smerte er svakhet som forlater kroppen, så det er bare å kjøre på.