Vennepress
Jeg bruker ordet "press" i den beste tenkelige mening - altså uten noen form for press i det hele tatt. Egentlig er det vel fullstendig feil ord å bruke; "oppmuntring" hadde vært bedre, men det klinger liksom ikke så bra. Dette er uansett historien om hvordan litt "vennepress" i dag ga meg en ekstra time med trening.
På forhånd hadde jeg planer om å dra på zumba (hurra!) fra 1600 til 1630, med påfølgende Shape (au!) fra 1630 til 1705 - samme opplegg som forrige søndag (rundt den tiden er jo perfekt, for da kan jeg likevel være lat og trøtt sløvsekk tidligere på dagen, slik som det er meningen at man skal være). Da en av mine venninner nevnte at hun hadde tenkt å dra på det samme, var planen i boks. En halvtime zumba og en halvtime mageterror ble avtalen.
Så dukket venninne nummer to opp. Hun hadde ikke tenkt seg på zumba , men på Shape, og etterpå på spinning, og lurte på om jeg skulle bli med. Et kort øyeblikk tenkte jeg "nei, det går jo ikke, det blir for mye," men så tok jeg meg sammen. Jeg har jo kjørt dobbelttimer tidligere; sist gang for bare åtte dager siden, til og med. Det var absolutt gjørbart, og det ville kanskje kompensere litt for gårsdagens skammelige utskeielser (her snakker vi muffins, ostepop, alkohol og nattburger i skjønn forening). Derfor ble jeg altså med på spinningtimen etterpå også.
Dette "presset" var altså ikke mer enn et spørsmål, men for meg var det nok. Jeg ble tilbudt muligheten, og jeg grep den. Hvis venninnen min ikke hadde planlagt den spinningtimen og spurt om jeg ville være med, hadde jeg nok ikke engang vurdert å ta den i tillegg til alt det andre, og slik kan det altså gå til at man presser seg selv litt ekstra når man har venner som kommer med fristende forslag. Dette er en form for "press" jeg absolutt kan leve med.
På forhånd hadde jeg planer om å dra på zumba (hurra!) fra 1600 til 1630, med påfølgende Shape (au!) fra 1630 til 1705 - samme opplegg som forrige søndag (rundt den tiden er jo perfekt, for da kan jeg likevel være lat og trøtt sløvsekk tidligere på dagen, slik som det er meningen at man skal være). Da en av mine venninner nevnte at hun hadde tenkt å dra på det samme, var planen i boks. En halvtime zumba og en halvtime mageterror ble avtalen.
Så dukket venninne nummer to opp. Hun hadde ikke tenkt seg på zumba , men på Shape, og etterpå på spinning, og lurte på om jeg skulle bli med. Et kort øyeblikk tenkte jeg "nei, det går jo ikke, det blir for mye," men så tok jeg meg sammen. Jeg har jo kjørt dobbelttimer tidligere; sist gang for bare åtte dager siden, til og med. Det var absolutt gjørbart, og det ville kanskje kompensere litt for gårsdagens skammelige utskeielser (her snakker vi muffins, ostepop, alkohol og nattburger i skjønn forening). Derfor ble jeg altså med på spinningtimen etterpå også.
Dette "presset" var altså ikke mer enn et spørsmål, men for meg var det nok. Jeg ble tilbudt muligheten, og jeg grep den. Hvis venninnen min ikke hadde planlagt den spinningtimen og spurt om jeg ville være med, hadde jeg nok ikke engang vurdert å ta den i tillegg til alt det andre, og slik kan det altså gå til at man presser seg selv litt ekstra når man har venner som kommer med fristende forslag. Dette er en form for "press" jeg absolutt kan leve med.
Jommen sa jeg smør! Tre timer på rad. Du er rå. :)
SvarSlettBare to timer. Zumba og Shape var kun en halvtime hver. ;)
SvarSlett