Det er to enkle grunner til at jeg aldri kom meg til dansetimen på Elixia i går: Jeg var omtrent like våken som en zombie, og jeg hadde like vondt som en nyoperert pasient. Jeg er verken nyoperert eller en zombie, så det er lett å forstå at dette var nok til å få meg til å holde meg hjemme.
Begge deler har en logisk forklaring. Jeg var stuptrøtt fordi jeg omtrent ikke hadde sovet natten før; jeg har i utgangspunktet perioder med dårlig søvn (takk skal du ha, depresjonen), og det blir ikke bedre når det er varmt og klamt med skyhøy luftfuktighet. Jeg hadde vondt i magemusklene etter PT-timen på tirsdag, og vondt i alle andre muskler etter Styrke & Core på onsdag. Det føltes derfor veldig riktig å ha en hviledag i går. Særlig siden jeg nettopp har oppdaget en ny serie, Mr Selfridge, som er fabelaktig, og jeg har (hadde) en hel sesong å ta igjen. Men nok om det.
Selv om jeg skulle ta min typiske dobbelttime denne fredagen også, bestemte jeg meg for å sprite opp rutinen litt. I stedet for verken yoga eller spinning som første økt etter jobb, ramlet jeg derfor innom TRX-salen. Det er lenge siden jeg har gjort TRX, og jeg husket det som effektiv men gøy styrketrening, som jeg i min tid gradvis gikk bort fra på grunn av den vrange skulderbetennelsen. I dag kjente jeg allerede etter oppvarmingen hvor lenge det faktisk har vært siden sist, og halvveis gjennom timen kastet jeg lengselsfulle blikk mot døren. Det var mye og hardt, og enkelte øvelser måtte jeg gjøre en helt egen vri på, for det var ikke snakk om at jeg var sterk nok til å få til noe sånt. Jeg er altså fremdeles en svekling. En sterkere svekling enn for et år tilbake, men fremdeles en svekling. Men en trassig svekling også. Jeg ga meg ikke, og jeg nektet å forlate salen før timen faktisk var over. Når jeg ikke klarer å oppnå så mye som jeg i utgangspunktet har håpet på, så er alltid det min trøst; det at jeg ikke gir meg og aldri går ut. Jeg fullfører kanskje ikke alltid med stil og eleganse, men jeg fullfører. Det teller, det og.
Da jeg kom til boksetimen etterpå, var jeg egentlig allerede utslitt. Og sulten. Jeg hadde vært dum igjen og glemt å spise noe særlig siden lunsj på jobb, som da var minst fem timer siden. Idiot-Vero slår til igjen. Jeg bestemte meg dermed for å ta det rolig gjennom boksetimen, og lyktes med det i alle fall den første halvtimen. Deretter, etter hvert som vi ble sluppet mer og mer løs på sekkene, begynte jeg å dryle til med stadig mer kraft og energi. Det ble umulig å holde tilbake gjennom de siste par rundene; jeg bokset og hoppet og sparket som jeg kanskje aldri har gjort før, flere ganger fram til det punktet hvor jeg ble litt svimmel. Jeg fikk ros for at jeg gjorde en så bra innsats, og da var alt slitet, all sulten, selv svimmelheten, verdt det. Pain is temporary, glory is forever! Jeg var flink og drakk masse vann, men trengte nok mat minst like mye. Etter fem minutter på overtid med styrketrening helt til slutt, var jeg klar for å dø. Men jeg døde ikke før den siste push-upen var overstått, og Mester Aristo hadde sagt god helg. Deretter trengte jeg minst et kvarter med sittende uttøyning før jeg kom meg på bena igjen. En utmerket time!
Som alltid er det viljestyrken (og trassen) det til syvende og sist koker ned til. Hvis jeg vil noe nok, så får jeg det til, uansett hvor sprøtt det er. Og så sluker jeg i meg en halv kylling etterpå, for det er det alle de kule kidza gjør i dag, og jeg er kul. Veldig, veldig kul.
fredag 31. mai 2013
onsdag 29. mai 2013
Dobbeløkt? På en ONSDAG?
Oisann, der skjedde det noe utenom det vanlige. Det vanlige er at jeg tar en dobbeløkt på fredager, og så holder det i lange baner. Men så kom denne onsdagen, og jeg hadde bestemt meg for å dra på Styrke & Core med Sissel, og så la jeg merke til at det var en Energy Yoga med Karina som begynte en time før styrketimen, og så tenkte jeg "tja, hvorfor ikke?" og plutselig var jeg påmeldt begge.
Jeg har egentlig hatt lyst til å ta flere dobbeløkter ganske lenge. Problemet har gjerne ikke vært evnen eller motivasjonen, men snarere tiden. Jeg kunne dra på disse to timene i dag, fordi jeg ikke var på jobb. Vanligvis er jeg jo på jobb på onsdager, så dette er neppe noe jeg får mulighet til å gjenta noe særlig. Men når jeg nå først hadde muligheten, så var det skikkelig ålreit.
Energy Yoga er egentlig en litt snillere time en Hatha Yoga. Det er mer fokus på pusten, og alt går liksom litt saktere. Godt egnet for nybegynnere, vil jeg tro. Ettersom jeg fremdeles føler meg som en nybegynner (det er gode odds for at jeg alltid kommer til å gjøre det, selv etter mange år), følte jeg at det passet bra for meg. Det var særdeles gunstig at jeg ikke slet meg fullstendig ut, ettersom jeg skulle rett på styrketime etterpå.
Styrke & Core er fremdeles en herlig time, slik jeg husket den fra lang tid tilbake, og Sissel er fremdeles en fabelaktig instruktør, stappfull av gode tips og forslag til alternative, lettere øvelser for oss pinglehulkene. Jeg overrasket meg selv ved å gradvis bygge meg opp til 17.5 kg på knebøy, og til å bruke manualer på hele 6 kg til biceps. Er det muskler jeg kjenner når jeg flexer overarmen min? Jeg tror sannelig det. Jeg husker en gang hvor folk pleide å kjenne på armen min og le. Suck it, bitches!
Det som kanskje gjorde mest vondt i dag, var alt som involverte magemuskler. Alex kjørte nemlig dem ganske hardt i går, for eksempel ved å få meg til å ta 52 sit-ups i strekk. Jeg mistet tellinga etter hvert, og fikk nesten sjokk da jeg fikk høre tallet, og hadde aldri trodd jeg ville klare så mange uten pause. Effekten har jeg kunnet kjenne i hele dag, og jeg gråt meg nesten gjennom Sissels mageøvelser på slutten av styrketimen. Men jeg fullførte, og jeg var stolt.
I skrivende stund har jeg altså poteter og gulrøtter i kjelen, og laks i stekepanna. Jeg lovet at jeg skulle ha fisk til middag i dag, så da blir det slik. Selv om det jeg kanskje har aller mest lyst på er en BBQ-pizza fra Peppes ... Det er et hardt liv, men en dag kommer vel belønningen for alt dette slitet.
Jeg har egentlig hatt lyst til å ta flere dobbeløkter ganske lenge. Problemet har gjerne ikke vært evnen eller motivasjonen, men snarere tiden. Jeg kunne dra på disse to timene i dag, fordi jeg ikke var på jobb. Vanligvis er jeg jo på jobb på onsdager, så dette er neppe noe jeg får mulighet til å gjenta noe særlig. Men når jeg nå først hadde muligheten, så var det skikkelig ålreit.
Energy Yoga er egentlig en litt snillere time en Hatha Yoga. Det er mer fokus på pusten, og alt går liksom litt saktere. Godt egnet for nybegynnere, vil jeg tro. Ettersom jeg fremdeles føler meg som en nybegynner (det er gode odds for at jeg alltid kommer til å gjøre det, selv etter mange år), følte jeg at det passet bra for meg. Det var særdeles gunstig at jeg ikke slet meg fullstendig ut, ettersom jeg skulle rett på styrketime etterpå.
Styrke & Core er fremdeles en herlig time, slik jeg husket den fra lang tid tilbake, og Sissel er fremdeles en fabelaktig instruktør, stappfull av gode tips og forslag til alternative, lettere øvelser for oss pinglehulkene. Jeg overrasket meg selv ved å gradvis bygge meg opp til 17.5 kg på knebøy, og til å bruke manualer på hele 6 kg til biceps. Er det muskler jeg kjenner når jeg flexer overarmen min? Jeg tror sannelig det. Jeg husker en gang hvor folk pleide å kjenne på armen min og le. Suck it, bitches!
Det som kanskje gjorde mest vondt i dag, var alt som involverte magemuskler. Alex kjørte nemlig dem ganske hardt i går, for eksempel ved å få meg til å ta 52 sit-ups i strekk. Jeg mistet tellinga etter hvert, og fikk nesten sjokk da jeg fikk høre tallet, og hadde aldri trodd jeg ville klare så mange uten pause. Effekten har jeg kunnet kjenne i hele dag, og jeg gråt meg nesten gjennom Sissels mageøvelser på slutten av styrketimen. Men jeg fullførte, og jeg var stolt.
I skrivende stund har jeg altså poteter og gulrøtter i kjelen, og laks i stekepanna. Jeg lovet at jeg skulle ha fisk til middag i dag, så da blir det slik. Selv om det jeg kanskje har aller mest lyst på er en BBQ-pizza fra Peppes ... Det er et hardt liv, men en dag kommer vel belønningen for alt dette slitet.
tirsdag 28. mai 2013
Kung Fu Panda kryper videre
And warred with yourself
It's time that you won
So take this sinking boat and point it home
We've still got time
Raise your hopeful voice
You have a choice
You'll make it now
Knekken fra lørdag henger fremdeles over meg, som en truende skygge fra et monster i skogen. På søndag var jeg opptatt og sov for lenge til å rekke trening først, men i går hadde jeg egentlig ingen unnskyldning. Jeg kunne trenet før konserten; i stedet sløvet jeg hjemme. Så det var bra at Josh sang meg til fornuft senere på kvelden. Det trengte jeg.
Oppmuntrende kommentarer fra engasjerte lesere har også hjulpet. Det er nesten så jeg sitter her og tuter når jeg leser de nydelige ordene deres, både i kommentarfelt og på mail, og tro meg, det varmer godt. Jeg vil skuffe dere like lite som jeg vil skuffe meg selv, og denne kampen fortsetter delvis på grunn av det. Det viser vel bare at det er sannhet i det som sies, om at man kan ikke gjøre alt alene. Det er viktig med backup. At noen bryr seg.
Det var sannelig bra at jeg hadde en time med PT-Alex i dag, for da hadde jeg overhodet ikke noe valg; jeg MÅTTE slepe meg ut fra min sovende stilling på sofaen. Det var tungt og vondt, og jeg syntes fryktelig synd på meg selv. Så varmet jeg opp i et kvarter, før jeg fikk beskjeden om at Alex ble forsinket, ca en halvtime. Jeg fikk muligheten til å utsette timen, men ville heller bare vente, og varme opp litt ekstra. Det ble totalt et kvarter på tredemølla, ti minutter på sykkel og ti minutter på elipsemaskin før den virkelige torturen skulle begynne. Som vanlig var det veldig variert tortur, og jeg skal la være å skrive en roman om alt som ble gjort, men kan nevne et par ting som ble lagt merke til:
1. Push-ups er fremdeles alt for optimistisk for meg. Selv på knærne.
2. Min evne til å ligge på ryggen og løfte begge strake beina opp fra gulvet og ned igjen, har blitt merkbart bedre. Både Alex og jeg var positivt forundret over hvor mye lettere jeg klarte dette nå i forhold til tidligere. Kult!
3. Jeg hater fremdeles hopping. Mer enn å gå i trapper, faktisk. Hopping har blitt min nye nemesis.
4. Det er vanskelig å slenge rundt på kjelebjeller når hendene er klamme og svette etter å ha vært inne i boksehansker.
Utover det fysiske arbeidet, snakket vi litt om årsaken bak min midlertidige frustrasjon og demotivasjon. Den rådende teorien bak hvorfor vekta har stått stille i to måneder, er at jeg ikke spiser ofte og jevnlig nok. I lengre tid har jeg droppet kveldsmat, og over de siste ukene har jeg stadig oftere latt lunsjen være frokosten, noe som i effekt egentlig har betydd at jeg bare har spist to måltider om dagen. Små utskeielser innimellom dette har heller sikkert ikke hjulpet. Så med nytt pågangsmot tar jeg nå meg selv i nakken, og skal bli strengere på å få i meg frokost, lunsj, middag og kveldsmat - og det skal være ordentlig mat, ikke Grandiosa, cheeseburger eller posepasta. Jeg begynte nå etter treningen, med renskåret svinekjøtt og grønnsaker. I morgen blir det fisk. Jeg lover.
Det er godt å være tilbake. Kung Fu Panda gir seg ikke. Jeg er sikker på at min gode, gamle motivasjon snart vil komme krypende etter meg.
søndag 26. mai 2013
Jeg gir opp!
Lei.
Kjempelei.
Vanvittig lei!
Etter nesten to måneder med masse trening og stort sett tålelig akseptabelt kosthold, står vekta fremdeles på stedet hvil. TO MÅNEDER. Dette er IKKE akseptabelt, og jeg er rasende. Rasende og lei, med et hint av motløs. Jeg merker at dette med kosthold sklir litt mer ut for hver uke som går, for det har tydeligvis ingen effekt, så da kan jeg like gjerne skeie ut og kose meg litt nå og da. Jeg sier som Aristo liker å rope: Satan!
Det føles som om jeg har ligget like over den 20kg-markøren i en evighet, og det har jeg nesten. I ukene før påske skjedde det masse, men siden har alt bare stått bom stille. "Nå kommer jeg ned til 20kg-feiringen hvilken som helst dag," har jeg gått og tenkt i to måneder, men nei. Jeg har gledet meg til den dagen jeg kunne blogge om å ha nådd denne store milepælen, men nei! Jeg har fremdeles bare mistet 19 kg. Det er som om dette siste kiloet bare ligger der og håner meg. "Hit, men ikke lenger, Vero!" Jeg blir gal. Fullstendig, totalt, deprimerende sprø. Aldri før, siden jeg begynte med treningen for nesten halvannet år siden, har jeg hatt så lyst til å bare gi opp hele greia, ta med meg en 2-litersboks iskrem og legge meg på sofaen. I begynnelsen gikk alt så fint, og jeg følte meg så flink. To kilo i måneden; det var ikke suverent, men det var bra. Det var sunt, og det var målbart og synlig. Etter disse siste trassige månedene kan jeg ikke lenger skryte på meg et så bra gjennomsnitt; dersom det ikke skjer noen endringer snart, vil jeg ende opp med å bare ha gått ned 1 kg i måneden, og det er faktisk ikke imponerende i det hele tatt - det er kjempetregt, og med tanke på jevnlig trening 5-6 ganger i uken er det rett og slett deprimerende.
Kanskje dette tungsinnet satte sitt preg på gårsdagens spinningtime, for jeg slet skikkelig med å komme meg opp på det pulsnivået jeg har ligget på de siste ukene. Både Clara og Super-Jan-Tore gjorde sitt beste for å presse meg opp og fram, men jeg følte hele tiden at jeg lå litt under der jeg burde være. Kanskje var det fordi jeg faktisk HAR begynt å gi opp litt, sånn på ordentlig. Jeg håper ikke det. Jeg vil ikke det - men det er vanskelig å fortsette med noe hvis man mister troen på at det hjelper. Eller kanskje var det fordi jeg generelt har sovet for lite i det siste. Eller en kombinasjon. Jeg er like usikker på det, som jeg er på årsaken til at jeg har sluttet å gå ned i vekt. Det gir virkelig ingen mening; jeg trener bedre enn jeg gjorde før, og selv om kostholdet ennå ikke er optimalt, er det bedre enn det pleide å være. Så hvorfor denne bråstoppen? Hvorfor SKJER det ingenting lenger? Argh!
Det er skummelt at jeg har begynt å tenke slik, for herfra er veien kort til at jeg skeier helt ut og tilbake på det gamle kostholdet, og begynner å trene mindre. Spesielt er sommertiden risikofylt, når opptil flere av yndlingstimene mine forsvinner, og dagene blir stadig mer travle og fylt med andre fristelser på ettermiddager og helger, slik som grillfester og picnicker. Jeg må få meg selv tilbake på rett spor, slik at jeg ikke resignerer. Jeg vet bare ikke hvordan. Jeg er frustrert, lei, skuffet og sint. Dette var ikke hvordan jeg hadde forestilt meg at våren skulle gå. Jeg hadde forespeilet meg gode resultater - eller i det minste NOEN resultater. Ikke dette.
Jeg skal ikke gi opp. Jeg har gitt opp så mange ganger før, i mange mange år, og det har aldri hjulpet noe som helst. Men akkurat nå er det ene og alene trassen min som pisker meg videre. Ikke håpet, ikke forventningen, ikke målet, ikke gleden. Bare ren og skjær trass. I hodet mitt har jeg kanskje (midlertidig) gitt opp, men jeg nekter å la kroppen gjøre det samme. Den både må og skal fortsette. Og så, kanskje, vil den en vakker dag akseptere å slippe fra seg noen flere kilo. Kanskje. Men akkurat nå tviler jeg.
Kjempelei.
Vanvittig lei!
Etter nesten to måneder med masse trening og stort sett tålelig akseptabelt kosthold, står vekta fremdeles på stedet hvil. TO MÅNEDER. Dette er IKKE akseptabelt, og jeg er rasende. Rasende og lei, med et hint av motløs. Jeg merker at dette med kosthold sklir litt mer ut for hver uke som går, for det har tydeligvis ingen effekt, så da kan jeg like gjerne skeie ut og kose meg litt nå og da. Jeg sier som Aristo liker å rope: Satan!
Det føles som om jeg har ligget like over den 20kg-markøren i en evighet, og det har jeg nesten. I ukene før påske skjedde det masse, men siden har alt bare stått bom stille. "Nå kommer jeg ned til 20kg-feiringen hvilken som helst dag," har jeg gått og tenkt i to måneder, men nei. Jeg har gledet meg til den dagen jeg kunne blogge om å ha nådd denne store milepælen, men nei! Jeg har fremdeles bare mistet 19 kg. Det er som om dette siste kiloet bare ligger der og håner meg. "Hit, men ikke lenger, Vero!" Jeg blir gal. Fullstendig, totalt, deprimerende sprø. Aldri før, siden jeg begynte med treningen for nesten halvannet år siden, har jeg hatt så lyst til å bare gi opp hele greia, ta med meg en 2-litersboks iskrem og legge meg på sofaen. I begynnelsen gikk alt så fint, og jeg følte meg så flink. To kilo i måneden; det var ikke suverent, men det var bra. Det var sunt, og det var målbart og synlig. Etter disse siste trassige månedene kan jeg ikke lenger skryte på meg et så bra gjennomsnitt; dersom det ikke skjer noen endringer snart, vil jeg ende opp med å bare ha gått ned 1 kg i måneden, og det er faktisk ikke imponerende i det hele tatt - det er kjempetregt, og med tanke på jevnlig trening 5-6 ganger i uken er det rett og slett deprimerende.
Kanskje dette tungsinnet satte sitt preg på gårsdagens spinningtime, for jeg slet skikkelig med å komme meg opp på det pulsnivået jeg har ligget på de siste ukene. Både Clara og Super-Jan-Tore gjorde sitt beste for å presse meg opp og fram, men jeg følte hele tiden at jeg lå litt under der jeg burde være. Kanskje var det fordi jeg faktisk HAR begynt å gi opp litt, sånn på ordentlig. Jeg håper ikke det. Jeg vil ikke det - men det er vanskelig å fortsette med noe hvis man mister troen på at det hjelper. Eller kanskje var det fordi jeg generelt har sovet for lite i det siste. Eller en kombinasjon. Jeg er like usikker på det, som jeg er på årsaken til at jeg har sluttet å gå ned i vekt. Det gir virkelig ingen mening; jeg trener bedre enn jeg gjorde før, og selv om kostholdet ennå ikke er optimalt, er det bedre enn det pleide å være. Så hvorfor denne bråstoppen? Hvorfor SKJER det ingenting lenger? Argh!
Det er skummelt at jeg har begynt å tenke slik, for herfra er veien kort til at jeg skeier helt ut og tilbake på det gamle kostholdet, og begynner å trene mindre. Spesielt er sommertiden risikofylt, når opptil flere av yndlingstimene mine forsvinner, og dagene blir stadig mer travle og fylt med andre fristelser på ettermiddager og helger, slik som grillfester og picnicker. Jeg må få meg selv tilbake på rett spor, slik at jeg ikke resignerer. Jeg vet bare ikke hvordan. Jeg er frustrert, lei, skuffet og sint. Dette var ikke hvordan jeg hadde forestilt meg at våren skulle gå. Jeg hadde forespeilet meg gode resultater - eller i det minste NOEN resultater. Ikke dette.
Jeg skal ikke gi opp. Jeg har gitt opp så mange ganger før, i mange mange år, og det har aldri hjulpet noe som helst. Men akkurat nå er det ene og alene trassen min som pisker meg videre. Ikke håpet, ikke forventningen, ikke målet, ikke gleden. Bare ren og skjær trass. I hodet mitt har jeg kanskje (midlertidig) gitt opp, men jeg nekter å la kroppen gjøre det samme. Den både må og skal fortsette. Og så, kanskje, vil den en vakker dag akseptere å slippe fra seg noen flere kilo. Kanskje. Men akkurat nå tviler jeg.
fredag 24. mai 2013
Tøffere enn resten (nesten)
Fredag ettermiddag, og det er stille og rolig på Colosseum. Jeg lurer litt på hvor alle menneskene har gjort av seg, men klager ikke. Det er god plass i garderoben, og jeg er den første som rusler inn i yogasalen og kan plassere matten min akkurat der jeg vil, på min faste plass. Jeg kommer jo selvfølgelig tidlig, nettopp for å kunne kapre denne plassen, og etter at alt er gjort klart finner jeg en tredemølle og varmer opp der i ti minutter før jeg returnerer til salen og legger meg ned i påvente av at timen skal begynne. Fem-ti minutter med avslapping i forkant av yogatimen er midt i blinken, og mens jeg ligger der og lytter til bassen fra rommet ved siden av, psyker jeg meg opp til de to forestående timene. Først hatha-yoga, så boksing. To harde timer, på hver sin måte.
Jeg føler meg tøff mens jeg ligger der, rett ut, som en trøtt klump. Hvor mange andre tar en dobbelttime med trening en fredag ettermiddag, etter å allerede ha vært gjennom tre treningsdager på rekke og rad? Jeg fórer mitt eget ego, og svarer meg selv: Ikke mange. Profesjonelle idrettsutøvere telles selvsagt ikke.
Yogatimen setter i gang, og allerede etter ti minutter begynner jeg å bli sliten. Det er mye opp og ned, og det går fort. Hatha-yoga er ikke kose-yoga. Dette er trening, altså. Etter x antall ganger i krigerstilling to, kjenner jeg hvordan armene og skuldrene mine hater meg litt. Det hender i løpet av timen at jeg må ned i en hvileposisjon i noen sekunder, før jeg klarer å fortsette. Kanskje har jeg en litt sløv og sliten dag i dag, for jeg synes liksom alt er så mye tyngre og mer slitsomt enn det har vært før. Halvveis gjennom timen svetter jeg. Faktisk. Jeg, som såvidt får meg selv til å svette på spinning, ligger der og fukter yogamatten. Galskap.
Hvordan jeg etter dette klarer å komme meg inn i kampsportrommet, er en aldri så liten gåte. Allerede svett og sliten, skal jeg nå gjennom en time med Mester Aristos galskap i form av hans brutale oppvarming, disiplinerte boksing, og til slutt drepende styrkeøvelser - og jeg gruegleder meg. Orker jeg dette? Så får jeg en kommentar fra Aristo om at jeg begynner å virkelig stramme meg opp, og plutselig orker jeg alt i hele verden. Pussig hvordan en oppmuntrende bemerkning kan totalt endre noens mentalitet. I løpet av hele timen gyver jeg løs på sekken med, for det aller meste, alt jeg har. Som vanlig velger jeg meg ut en skikkelig proff blant de andre i rommet, som blir motivasjonen for det jeg jobber mot, og et par berter som aldri har vært der før og nesten ikke gjør en innsats i det hele tatt, som får meg til å føle meg som en verdensmester.
Så til dagens kritiske klage: Når du setter deg ned på gulvet og taster på mobilen din i løpet av en treningstime, da gjør du noe feil, altså. Til og med JEG skjønner det. Men det er kanskje ikke alle som drar på trening for å faktisk trene. Noen er der bare for å svinse rundt i designertreningstøyet sitt og føle seg pene. Fint for dem, sikkert, men det hadde vært finere for andre om de hadde latt være å kaste bort de ettertraktede plassene på treningstimene, når de uansett ikke har tenkt å gjøre en innsats. Disse levende Barbie-dukkene kan gjøre meg skikkelig frustrert av og til, men heldigvis går det lenge mellom hver gang det kommer noen som er SÅ ille. Hvis jeg høres ut som en gretten, gammel kjerring nå, så er det sannsynligvis fordi det er nettopp det jeg er. Spesielt gretten. Hvorfor? Det kommer i morgendagens innlegg.
Jeg føler meg tøff mens jeg ligger der, rett ut, som en trøtt klump. Hvor mange andre tar en dobbelttime med trening en fredag ettermiddag, etter å allerede ha vært gjennom tre treningsdager på rekke og rad? Jeg fórer mitt eget ego, og svarer meg selv: Ikke mange. Profesjonelle idrettsutøvere telles selvsagt ikke.
Yogatimen setter i gang, og allerede etter ti minutter begynner jeg å bli sliten. Det er mye opp og ned, og det går fort. Hatha-yoga er ikke kose-yoga. Dette er trening, altså. Etter x antall ganger i krigerstilling to, kjenner jeg hvordan armene og skuldrene mine hater meg litt. Det hender i løpet av timen at jeg må ned i en hvileposisjon i noen sekunder, før jeg klarer å fortsette. Kanskje har jeg en litt sløv og sliten dag i dag, for jeg synes liksom alt er så mye tyngre og mer slitsomt enn det har vært før. Halvveis gjennom timen svetter jeg. Faktisk. Jeg, som såvidt får meg selv til å svette på spinning, ligger der og fukter yogamatten. Galskap.
Hvordan jeg etter dette klarer å komme meg inn i kampsportrommet, er en aldri så liten gåte. Allerede svett og sliten, skal jeg nå gjennom en time med Mester Aristos galskap i form av hans brutale oppvarming, disiplinerte boksing, og til slutt drepende styrkeøvelser - og jeg gruegleder meg. Orker jeg dette? Så får jeg en kommentar fra Aristo om at jeg begynner å virkelig stramme meg opp, og plutselig orker jeg alt i hele verden. Pussig hvordan en oppmuntrende bemerkning kan totalt endre noens mentalitet. I løpet av hele timen gyver jeg løs på sekken med, for det aller meste, alt jeg har. Som vanlig velger jeg meg ut en skikkelig proff blant de andre i rommet, som blir motivasjonen for det jeg jobber mot, og et par berter som aldri har vært der før og nesten ikke gjør en innsats i det hele tatt, som får meg til å føle meg som en verdensmester.
Så til dagens kritiske klage: Når du setter deg ned på gulvet og taster på mobilen din i løpet av en treningstime, da gjør du noe feil, altså. Til og med JEG skjønner det. Men det er kanskje ikke alle som drar på trening for å faktisk trene. Noen er der bare for å svinse rundt i designertreningstøyet sitt og føle seg pene. Fint for dem, sikkert, men det hadde vært finere for andre om de hadde latt være å kaste bort de ettertraktede plassene på treningstimene, når de uansett ikke har tenkt å gjøre en innsats. Disse levende Barbie-dukkene kan gjøre meg skikkelig frustrert av og til, men heldigvis går det lenge mellom hver gang det kommer noen som er SÅ ille. Hvis jeg høres ut som en gretten, gammel kjerring nå, så er det sannsynligvis fordi det er nettopp det jeg er. Spesielt gretten. Hvorfor? Det kommer i morgendagens innlegg.
torsdag 23. mai 2013
Selvtillit
Alle har disse dagene hvor man egentlig helst bare vil bli på sofaen hele ettermiddagen etter jobb, fordi man er sliten og trøtt og har sovet for lite, spist for lite, eller bare rett og slett har en dårlig dag. Dette var en sånn dag for meg. Sliten, stiv og støl etter to dager med styrketrening, og innmari trøtt etter dårlig søvn og lange arbeidsdager. Etter å ha kommet hjem, spist middag og funnet sofaen, hadde jeg ikke nevneverdig lyst til å dra ut igjen. Da jeg fikk melding fra dansevenninnen min om at hun var syk og ikke kom i dag, dalte motivasjonen enda litt mer.
Evnen til å motivere meg selv er imidlertid i stadig bedring, så det kommer kanskje ikke som noen stor overraskelse på mine trofaste lesere at jeg klarte å overtale meg selv til å dra likevel. Det ble jo ingen dansing på meg forrige torsdag, på grunn av alle forberedelsene til 17. mai og Grand Prix-fest, så jeg tenkte at det ville være for gæli om det skulle gå hele TRE uker mellom disse timene som jeg jo liker så godt. Dessuten hadde jeg spist litt vingummi på jobb i dag, og hatt Nugatti på det ene knekkebrødet mitt, så det var bare å skjerpe seg.
Jeg kom meg altså til timen, og fikk en fantastisk kondisjonsøkt. Jeg befinner meg ikke lenger bakerst i salen, og ikke i midten, heller. Nå stiller jeg meg fremst, for dette KAN jeg. Så mye selvtillit i en gruppetime har jeg kanskje aldri hatt før, og det er en litt rar men også veldig kul følelse. Dansegulvet på Pigalle neste!
Evnen til å motivere meg selv er imidlertid i stadig bedring, så det kommer kanskje ikke som noen stor overraskelse på mine trofaste lesere at jeg klarte å overtale meg selv til å dra likevel. Det ble jo ingen dansing på meg forrige torsdag, på grunn av alle forberedelsene til 17. mai og Grand Prix-fest, så jeg tenkte at det ville være for gæli om det skulle gå hele TRE uker mellom disse timene som jeg jo liker så godt. Dessuten hadde jeg spist litt vingummi på jobb i dag, og hatt Nugatti på det ene knekkebrødet mitt, så det var bare å skjerpe seg.
Jeg kom meg altså til timen, og fikk en fantastisk kondisjonsøkt. Jeg befinner meg ikke lenger bakerst i salen, og ikke i midten, heller. Nå stiller jeg meg fremst, for dette KAN jeg. Så mye selvtillit i en gruppetime har jeg kanskje aldri hatt før, og det er en litt rar men også veldig kul følelse. Dansegulvet på Pigalle neste!
onsdag 22. mai 2013
Bøst eller sinnssykt?
To påfølgende dager med muskeltortur. Det var kanskje ikke kjempesmart, men PT-Alex sa det var greit, så da gjorde jeg det.
Power-time med Bjørn i dag, og allerede på vei til Colosseum hadde jeg vondt; konsekvensene av gårsdagen. Jeg tenkte å kjøre litt lett i dag, men endte opp med å legge på ekstra vekter på markløft; nå oppe i 15 kg. Det er vondere for armene enn det er for ryggen. Det er åpenbart hva jeg trenger å jobbe mest med.
Egentlig hadde jeg håpet å ta Sissels Styrke & Core-time, som en av mine lesere har anbefalt, og som går et par timer senere enn Power. Dessverre hadde jeg en annen avtale som kolliderte med dette, så jeg får heller se om jeg får mulighet neste onsdag i stedet. Inntil da skal jeg bare fortsette å ha vondt. Det er kult, det. Alle tøffe jenter har vondt!
Power-time med Bjørn i dag, og allerede på vei til Colosseum hadde jeg vondt; konsekvensene av gårsdagen. Jeg tenkte å kjøre litt lett i dag, men endte opp med å legge på ekstra vekter på markløft; nå oppe i 15 kg. Det er vondere for armene enn det er for ryggen. Det er åpenbart hva jeg trenger å jobbe mest med.
Egentlig hadde jeg håpet å ta Sissels Styrke & Core-time, som en av mine lesere har anbefalt, og som går et par timer senere enn Power. Dessverre hadde jeg en annen avtale som kolliderte med dette, så jeg får heller se om jeg får mulighet neste onsdag i stedet. Inntil da skal jeg bare fortsette å ha vondt. Det er kult, det. Alle tøffe jenter har vondt!
tirsdag 21. mai 2013
Tilbake til smerten
Hele to dager har gått siden forrige treningsøkt. Det er jo lenge, til meg å være, men det hadde sin naturlige forklaring. Etter Grand Prix-festen på lørdag, ble hviledag på søndag en nødvendighet, fordi jeg hadde fått ALT for lite søvn. I går var det planlagt utflukt til Tusenfryd, og det tok sånn omtrent hele dagen. Noen ganger går tiden bare alt for fort.
Det var derfor kanskje et lite sjokk for kroppen å bli kastet rett ut i en brutal styrkeøkt med PT-Alex i dag. Aaaauuuu. Jeg kan såvidt huske sist gang jeg var så støl som nå; det var den onsdagen jeg var på en Power-time rett før PT-time, og dette føles litt tilsvarende. Spesielt armer og skuldre fikk lide i dag, i tillegg til beina, og akkurat nå har jeg bittelitt lyst til å dø. På toppen av det hele hev jeg meg med på en 40-minutters Easy Xycling etter PT-timen, og det var kanskje kombinasjonen av disse to aktivitetene som gjør at jeg nå føler meg som en 87 år gammel dame som nettopp har falt på isen. Dette til tross for at jeg tok det ganske pent og rolig på den spinningtimen.
Men jeg klager ikke. Etter to dager med sløving (i den grad det er mulig å sløve når man løper rundt på Tusenfryd i syv timer som en unge på sukkersjokk) var det godt å være tilbake igjen. Det skal ikke mange dagers fravær til før jeg merker at formen blir slappere igjen, så her er det bare å gire opp. Særlig med tanke på hvor mye kake og junkfood jeg har spist i løpet av pinsehelga. Gulp. PT-Alex uttrykte noe oppfordrende at jeg hadde selvsagt ikke spist noe godteri i løpet av helga, og jeg lot være å påpeke hvor langt fra sannheten den påstanden var. Det er nok best å bare la det bli med det.
Det var derfor kanskje et lite sjokk for kroppen å bli kastet rett ut i en brutal styrkeøkt med PT-Alex i dag. Aaaauuuu. Jeg kan såvidt huske sist gang jeg var så støl som nå; det var den onsdagen jeg var på en Power-time rett før PT-time, og dette føles litt tilsvarende. Spesielt armer og skuldre fikk lide i dag, i tillegg til beina, og akkurat nå har jeg bittelitt lyst til å dø. På toppen av det hele hev jeg meg med på en 40-minutters Easy Xycling etter PT-timen, og det var kanskje kombinasjonen av disse to aktivitetene som gjør at jeg nå føler meg som en 87 år gammel dame som nettopp har falt på isen. Dette til tross for at jeg tok det ganske pent og rolig på den spinningtimen.
Men jeg klager ikke. Etter to dager med sløving (i den grad det er mulig å sløve når man løper rundt på Tusenfryd i syv timer som en unge på sukkersjokk) var det godt å være tilbake igjen. Det skal ikke mange dagers fravær til før jeg merker at formen blir slappere igjen, så her er det bare å gire opp. Særlig med tanke på hvor mye kake og junkfood jeg har spist i løpet av pinsehelga. Gulp. PT-Alex uttrykte noe oppfordrende at jeg hadde selvsagt ikke spist noe godteri i løpet av helga, og jeg lot være å påpeke hvor langt fra sannheten den påstanden var. Det er nok best å bare la det bli med det.
lørdag 18. mai 2013
Pinsetrening
Det er lørdag, det er pinse, det er 20 varmegrader i Oslo, det er sol - og jeg valgte å tilbringe en time av formiddagen i kjellerdypet på Elixia Colosseum. Ingen betenkeligheter. Med tanke på gårsdagens utskeielser og kveldens kommende utskeielser (mer om det senere), var denne spinningtimen med Super-Jan-Tore en absolutt nødvendighet. Og hvis den ikke hadde vært en nødvendighet, så hadde jeg nok dratt dit uansett, for timene hans er for bra til å gå glipp av, og det er aldri feil med en god treningsøkt en lørdag morgen.
En liten kuriositet ble et tilfeldig samtaletema for min spinninglade venninne og meg etter dagens time; nemlig at hver gang vi sitter på disse syklene, føler vi at DENNE gangen har vi overgått oss selv og satt nye rekorder hva angår intensitet og svetting. Dette kan bety én av tre ting: a) Vi blir stadig flinkere til å presse oss selv og tør ta i mer, b) Vi glemmer hvor jævlig forrige økt faktisk var, og innbiller oss derfor at den nåværende er den mest brutale noen sinne, eller c) Formen er i ferd med å bli dårligere, og vi blir derfor mye mer slitne av samme motstand/hastighet som vi pleier å ha. Jeg tviler ærlig talt på at alternativ C er det riktige, for i hverdagen og på trening generelt føler jeg at formen min aldri har vært bedre noen gang. Jeg håper jo alternativ A er den mest aktuelle, men kan akseptere B, som strengt tatt virker mest sannsynlig.
Uansett hva som er årsaken, så følte jeg i dag (som forrige lørdag, og lørdagen før der, osv.) at jeg i dag jobbet hardere enn noen gang før. Perlene rant nedover ansiktet igjen, det gjorde vondt å puste og jeg fikk til og med hold i siden som varte i et par minutter. Gjennomsnittspulsen lå på 78%, men de to nest siste øktene lå jeg ganske lavt, fordi jeg var så sliten at jeg trengte noen minutter på å bygge meg opp til finaleøkten på maks. Alt verket, og selv om det var skrekkelig så var det også temmelig diggbart.
Dette betyr at jeg kan nyte kvelden som kommer med relativt god samvittighet. I kveld er det jo, som alle selvfølgelig er fullstendig klar over og gleder seg grenseløst til, Melodi Grand Prix. En gylden anledning til å invitere folk hjem, lage kaker, ta på tiara, spise kakene, se og høre på gærne artister og drikke musserende vin etter reglene til en spesialdesignet drikkelek. Jeg har derfor ikke ligget på latsiden etter at jeg kom hjem fra trening. Leiligheten måtte ryddes, støvsuges og vaskes, og kaker måtte bakes. I skrivende stund har jeg en iskake i fryseren, samt en sjokoladekake og restene av gårsdagens marsipankake i kjøleskapet. Pluss litt potetgull og smågodt. Jeg har en nærmest manisk perfeksjonisme når det kommer til det å være vertinne, så alt må være på plass og riktig, og det må være overflod av ting som gjestene kan spise. Det innebærer selvsagt at det er fare for rester, noe som kan bli skummelt for meg de kommende dagene, men heldigvis har jeg kolleger på jobb som gjerne assisterer med å ta knekken på denslags, så det går sikkert bra.
Med under to timer igjen til folk kommer, er det nå på tide å sette siste tiara på verket og vaske gulvene. Avhengig av hvordan kvelden utvikler seg, blir det kanskje eller kanskje ikke styrketime i morgen formiddag. Vi får satse på at det blir.
Fram til da, ønsker jeg alle en riktig god Grand Prix-kveld, god helg og god pinse! Husk å stemme på innslaget med mest pyroeffekter på sceneshowet!
En liten kuriositet ble et tilfeldig samtaletema for min spinninglade venninne og meg etter dagens time; nemlig at hver gang vi sitter på disse syklene, føler vi at DENNE gangen har vi overgått oss selv og satt nye rekorder hva angår intensitet og svetting. Dette kan bety én av tre ting: a) Vi blir stadig flinkere til å presse oss selv og tør ta i mer, b) Vi glemmer hvor jævlig forrige økt faktisk var, og innbiller oss derfor at den nåværende er den mest brutale noen sinne, eller c) Formen er i ferd med å bli dårligere, og vi blir derfor mye mer slitne av samme motstand/hastighet som vi pleier å ha. Jeg tviler ærlig talt på at alternativ C er det riktige, for i hverdagen og på trening generelt føler jeg at formen min aldri har vært bedre noen gang. Jeg håper jo alternativ A er den mest aktuelle, men kan akseptere B, som strengt tatt virker mest sannsynlig.
Uansett hva som er årsaken, så følte jeg i dag (som forrige lørdag, og lørdagen før der, osv.) at jeg i dag jobbet hardere enn noen gang før. Perlene rant nedover ansiktet igjen, det gjorde vondt å puste og jeg fikk til og med hold i siden som varte i et par minutter. Gjennomsnittspulsen lå på 78%, men de to nest siste øktene lå jeg ganske lavt, fordi jeg var så sliten at jeg trengte noen minutter på å bygge meg opp til finaleøkten på maks. Alt verket, og selv om det var skrekkelig så var det også temmelig diggbart.
Dette betyr at jeg kan nyte kvelden som kommer med relativt god samvittighet. I kveld er det jo, som alle selvfølgelig er fullstendig klar over og gleder seg grenseløst til, Melodi Grand Prix. En gylden anledning til å invitere folk hjem, lage kaker, ta på tiara, spise kakene, se og høre på gærne artister og drikke musserende vin etter reglene til en spesialdesignet drikkelek. Jeg har derfor ikke ligget på latsiden etter at jeg kom hjem fra trening. Leiligheten måtte ryddes, støvsuges og vaskes, og kaker måtte bakes. I skrivende stund har jeg en iskake i fryseren, samt en sjokoladekake og restene av gårsdagens marsipankake i kjøleskapet. Pluss litt potetgull og smågodt. Jeg har en nærmest manisk perfeksjonisme når det kommer til det å være vertinne, så alt må være på plass og riktig, og det må være overflod av ting som gjestene kan spise. Det innebærer selvsagt at det er fare for rester, noe som kan bli skummelt for meg de kommende dagene, men heldigvis har jeg kolleger på jobb som gjerne assisterer med å ta knekken på denslags, så det går sikkert bra.
Med under to timer igjen til folk kommer, er det nå på tide å sette siste tiara på verket og vaske gulvene. Avhengig av hvordan kvelden utvikler seg, blir det kanskje eller kanskje ikke styrketime i morgen formiddag. Vi får satse på at det blir.
Fram til da, ønsker jeg alle en riktig god Grand Prix-kveld, god helg og god pinse! Husk å stemme på innslaget med mest pyroeffekter på sceneshowet!
fredag 17. mai 2013
Flagg, kake og jogging
Gratulerer med dagen, Norge! Og for en fin dag det har vært. Champagnefrokost hos koselige venner, synging, flagging, kake og iskrem, vandring i byen (men først etter at den største folkemassen hadde begynt på hjemveien, slik at det hele ble en overkommelig affære).
Dette skulle være fridagen fra trening. 17. mai er den eneste dagen i året Elixia har stengt, så da hadde jeg jo ikke noe valg. Trodde jeg. Helt fram til jeg satt hjemme i stua tidlig på kvelden og hørte naboens festmusikk dundre så høyt i veggen at jeg nesten ble redd for at den skulle gå i stykker. Jeg skjønte at jeg måtte gjøre én av to ting; enten være hun sure nabokjerringa som ber folk dempe seg (igjen), eller bare komme meg ut for en stund. Jeg kom også til å tenke på at jeg aldri kom meg på dansetimen i går, da jeg var alt for travel, så jeg følte jo at jeg hadde noe å ta igjen. Slik endte jeg opp med å bestemme meg for en joggetur.
Det stemmer. Meg. På joggetur. En lørdag kveld på 17. mai. Hvis du tar en titt ut vinduet ditt nå, så ikke blir skremt dersom du ser en gris som flakser omkring i lufta. Jeg følte meg som en skikkelig tulling, men jeg følte meg også latterlig flink og sprek. Med Runkeeper (en app som logger terreng og hastighet via GPS) på mobilen og soundtracket til Iron Man 3 på øret jogget jeg avgårde, fra Grønland til Gamlebyen og litt omkring i området. Før alle begynner å veive med flaggene sine, skal det sies at det var bare en halvtime, og det ble ikke mer enn 3,5 km i løpet av den tiden. Men noe er bedre enn ingenting, og det viktigste er at jeg fikk pulsen opp for en liten stund.
Nå har jeg litt bedre samvittighet over å ha spist kake og is i dag. Marsipankaken jeg hadde laget ble en stor suksess på champagnefrokosten, og det er ikke mye rester igjen nå. Jeg har aldri laget marsipankake før (som egentlig bare er en glorifisert bløtkake med marsipanlokk), men ble overrasket over at det var lettere enn jeg hadde innbilt meg. Den ble ikke fantastisk fin, men absolutt fin nok til å spise.
OK, jeg innrømmer det; joggeturen var bare en unnskyldning til å blogge, slik at jeg kunne skryte av kaka. Sånn, nå har jeg skrytt. Kakebilder i en treningsblogg, jajamennsann. Det er jo kjempelogisk.
Håper alle har hatt en strålende 17. mai, i alle fall!
Dette skulle være fridagen fra trening. 17. mai er den eneste dagen i året Elixia har stengt, så da hadde jeg jo ikke noe valg. Trodde jeg. Helt fram til jeg satt hjemme i stua tidlig på kvelden og hørte naboens festmusikk dundre så høyt i veggen at jeg nesten ble redd for at den skulle gå i stykker. Jeg skjønte at jeg måtte gjøre én av to ting; enten være hun sure nabokjerringa som ber folk dempe seg (igjen), eller bare komme meg ut for en stund. Jeg kom også til å tenke på at jeg aldri kom meg på dansetimen i går, da jeg var alt for travel, så jeg følte jo at jeg hadde noe å ta igjen. Slik endte jeg opp med å bestemme meg for en joggetur.
Det stemmer. Meg. På joggetur. En lørdag kveld på 17. mai. Hvis du tar en titt ut vinduet ditt nå, så ikke blir skremt dersom du ser en gris som flakser omkring i lufta. Jeg følte meg som en skikkelig tulling, men jeg følte meg også latterlig flink og sprek. Med Runkeeper (en app som logger terreng og hastighet via GPS) på mobilen og soundtracket til Iron Man 3 på øret jogget jeg avgårde, fra Grønland til Gamlebyen og litt omkring i området. Før alle begynner å veive med flaggene sine, skal det sies at det var bare en halvtime, og det ble ikke mer enn 3,5 km i løpet av den tiden. Men noe er bedre enn ingenting, og det viktigste er at jeg fikk pulsen opp for en liten stund.
Nå har jeg litt bedre samvittighet over å ha spist kake og is i dag. Marsipankaken jeg hadde laget ble en stor suksess på champagnefrokosten, og det er ikke mye rester igjen nå. Jeg har aldri laget marsipankake før (som egentlig bare er en glorifisert bløtkake med marsipanlokk), men ble overrasket over at det var lettere enn jeg hadde innbilt meg. Den ble ikke fantastisk fin, men absolutt fin nok til å spise.
 |
| Mesterverket! |
Håper alle har hatt en strålende 17. mai, i alle fall!
onsdag 15. mai 2013
Stress!
Hektisk i dag. Hektisk hele uka, egentlig. Tusen ting som skal gjøres i forkant av 17. mai på fredag, og kanskje viktigst av alt, Grand Prix-fest på lørdag. Jeg har vært så dum å invitere folk hjem til meg, og da kan det jo ikke se ut som en grisebinge lenger. Mye må ryddes og vaskes, og tiden er knapp.
Likevel skviset jeg inn 45 minutter med Power i dag, rett etter jobb, før jeg løp videre til kveldens sosiale planer. Nå har jeg nettopp kommet hjem, og det er sent og jeg må legge meg, for i morgen blir det full fart. Jeg håper å komme meg til Burlesque-timen, men innser den brutale muligheten for at jeg må bli hjemme og leke husmor i stedet. Urgh.
Om det nå ikke blir trening i morgen, så kan jeg i alle fall trøste meg med at jeg kjørte en temmelig god økt i dag. Utfallene tok nesten knekken på meg, og de var det aller første vi gjorde, hvilket resulterte i at jeg var dausliten hele resten av tiden. Men jeg la til 2,5 ekstra kilo på markløft i dag, og det var kult. Jeg klarte også å ivareta økningen fra sist gang på benkpress, og det var vel så kult. Min venninne, som har fått skikkelig Power-dilla (du ser nesten hjerter i øynene hennes når hun snakker om det), har allerede gått forbi meg på vekter i benkpress, og jeg kjenner mitt ikke-eksisterende konkurranseinstinkt forsiktig våkne litt. Jeg er på 7,5 kg, mens hun har kommet seg opp til 10 kg, noe som er en imponerende dobling i løpet av den siste måneden. Applaus, folkens! Jeg trøster meg med at hun har ikke en kronisk muskelbetennelse i skulderen, slik som meg. Jepp. Det er bare derfor! ;)
Jeg kjenner fremdeles effekten av de utfallene, her jeg nå sitter. Utfall er virkelig djevelens verk. Jeg hater dem ikke fullt så mye som jeg hater hopping, men de er definitivt finalister i kåringen. Dette betyr sannsynligvis at de er utrolig bra for meg, så da gjør jeg dem likevel. Konsentrert galskap, det er det det er.
Håper jeg får noe å skrive om i morgen også! Hvis ikke, ønsker jeg alle en riktig god 17. mai, og så kommer det i alle fall mer ræl fra meg på lørdag.
Likevel skviset jeg inn 45 minutter med Power i dag, rett etter jobb, før jeg løp videre til kveldens sosiale planer. Nå har jeg nettopp kommet hjem, og det er sent og jeg må legge meg, for i morgen blir det full fart. Jeg håper å komme meg til Burlesque-timen, men innser den brutale muligheten for at jeg må bli hjemme og leke husmor i stedet. Urgh.
Om det nå ikke blir trening i morgen, så kan jeg i alle fall trøste meg med at jeg kjørte en temmelig god økt i dag. Utfallene tok nesten knekken på meg, og de var det aller første vi gjorde, hvilket resulterte i at jeg var dausliten hele resten av tiden. Men jeg la til 2,5 ekstra kilo på markløft i dag, og det var kult. Jeg klarte også å ivareta økningen fra sist gang på benkpress, og det var vel så kult. Min venninne, som har fått skikkelig Power-dilla (du ser nesten hjerter i øynene hennes når hun snakker om det), har allerede gått forbi meg på vekter i benkpress, og jeg kjenner mitt ikke-eksisterende konkurranseinstinkt forsiktig våkne litt. Jeg er på 7,5 kg, mens hun har kommet seg opp til 10 kg, noe som er en imponerende dobling i løpet av den siste måneden. Applaus, folkens! Jeg trøster meg med at hun har ikke en kronisk muskelbetennelse i skulderen, slik som meg. Jepp. Det er bare derfor! ;)
Jeg kjenner fremdeles effekten av de utfallene, her jeg nå sitter. Utfall er virkelig djevelens verk. Jeg hater dem ikke fullt så mye som jeg hater hopping, men de er definitivt finalister i kåringen. Dette betyr sannsynligvis at de er utrolig bra for meg, så da gjør jeg dem likevel. Konsentrert galskap, det er det det er.
Håper jeg får noe å skrive om i morgen også! Hvis ikke, ønsker jeg alle en riktig god 17. mai, og så kommer det i alle fall mer ræl fra meg på lørdag.
tirsdag 14. mai 2013
Hvalen hopper igjen
Jeg evner fremdeles å være spontan! Fantastisk. Gradvis har jeg jo lagt meg til et mer eller mindre fast opplegg for de forskjellige ukedagene. Mandag er spinning, tirsdag er PT, onsdag er Power, torsdag er Burlesque, fredag er yoga og boksing, lørdag er spinning, og søndag er Power igjen. Etter at jeg begynte å fokusere mer på styrketreningen, har svømmedagene mine blitt sjeldnere, og selv om det selvfølgelig er litt synd, er det også litt greit, for jeg blir fort utålmodig og irritert når det hele tiden er så mye folk i bassenget. Men jeg skal ikke skrive om svømming nå, altså.
PT-Alex hadde ikke tid til meg i dag. (Akk! Snufs.) Derfor måtte jeg finne på noe annet. Jeg bestemte meg for yoga, ettersom den faste fredagsyogaen utgår på grunn av 17. mai. Så jeg reserverte plass, dro hjem fra jobb, spiste middag og begynte så å tenke (ja det gjorde litt vondt). Det er lenge siden jeg har vært på Bjørvika nå. Halvannen måned, faktisk. Jeg har bare ett 25/90-klistremerke på plakaten der nede, og det er fra 1. april. Kanskje det var på tide å gjøre noe med det. Selv om jeg vet at jeg har fullført en rad på Colosseum, synes jeg det er pinlig å ha navnet mitt på Bjørvika med startdato 1. april og så bare ETT klistremerke. Det er rett og slett for dårlig. I tillegg var det nå lenge siden sist jeg hadde vært på Jazz Dance. Ikke siden februar, tror jeg. Til slutt tok jeg en kjapp beslutning; jeg kansellerte yogatimen (med tungt hjerte), og ruslet avgårde til dansetime i stedet, som begynte en halvtime tidligere enn yogaen, men som da også befant seg nærmere hjem, så det gikk bra. Jeg gjorde noe spontant. Hvalen skulle hoppe igjen.
Jeg håpet kanskje i mitt stille sinn at dagens koreografi ikke skulle ha så mye hopping, og fikk det vel delvis som jeg ønsket. MYE hopping var det ikke, men det VAR hopping. Jeg hater fremdeles hopping, noe PT-Alex får meg til å huske innimellom. Det gikk også tidvis veldig fort, og så var det en del snurring, og jeg følte ofte at jeg bare snurret rundt på måfå mens jeg flakset med armene i tilfeldige retninger og prøvde å ikke gå på trynet. Her manglet jeg virkelig mestringsfølelsen jeg har opparbeidet meg på Burlesque-timene, men selv om det var frustrerende, var det likevel bra trening, for jeg ble dødssliten. Det var også gøy, bare på en litt irriterende måte. Jeg hater å ikke få til noe, og helst skal jeg få det til på første forsøk, slik at jeg kan fortsette å tro at jeg er et unikt og fantastisk supermenneske. På jazz dance var det mye jeg ikke fikk til, og det jeg faktisk fikk til trengte jeg mange forsøk på å oppnå, så da ble jeg litt furten på meg selv. Instruktørens rosende ord var definitivt IKKE rettet mot meg, det skal være sikkert og visst, men det er faktisk helt greit. Jeg kan ikke få til alt. Jeg er allerede suveren på spinning og Burlesque og boksing og litt på yoga, og for ikke å snakke om svømming, så jeg kan akseptere nederlag på akkurat jazzdansen. Alle superhelter må jo ha en svakhet, ikke sant?
PT-Alex hadde ikke tid til meg i dag. (Akk! Snufs.) Derfor måtte jeg finne på noe annet. Jeg bestemte meg for yoga, ettersom den faste fredagsyogaen utgår på grunn av 17. mai. Så jeg reserverte plass, dro hjem fra jobb, spiste middag og begynte så å tenke (ja det gjorde litt vondt). Det er lenge siden jeg har vært på Bjørvika nå. Halvannen måned, faktisk. Jeg har bare ett 25/90-klistremerke på plakaten der nede, og det er fra 1. april. Kanskje det var på tide å gjøre noe med det. Selv om jeg vet at jeg har fullført en rad på Colosseum, synes jeg det er pinlig å ha navnet mitt på Bjørvika med startdato 1. april og så bare ETT klistremerke. Det er rett og slett for dårlig. I tillegg var det nå lenge siden sist jeg hadde vært på Jazz Dance. Ikke siden februar, tror jeg. Til slutt tok jeg en kjapp beslutning; jeg kansellerte yogatimen (med tungt hjerte), og ruslet avgårde til dansetime i stedet, som begynte en halvtime tidligere enn yogaen, men som da også befant seg nærmere hjem, så det gikk bra. Jeg gjorde noe spontant. Hvalen skulle hoppe igjen.
Jeg håpet kanskje i mitt stille sinn at dagens koreografi ikke skulle ha så mye hopping, og fikk det vel delvis som jeg ønsket. MYE hopping var det ikke, men det VAR hopping. Jeg hater fremdeles hopping, noe PT-Alex får meg til å huske innimellom. Det gikk også tidvis veldig fort, og så var det en del snurring, og jeg følte ofte at jeg bare snurret rundt på måfå mens jeg flakset med armene i tilfeldige retninger og prøvde å ikke gå på trynet. Her manglet jeg virkelig mestringsfølelsen jeg har opparbeidet meg på Burlesque-timene, men selv om det var frustrerende, var det likevel bra trening, for jeg ble dødssliten. Det var også gøy, bare på en litt irriterende måte. Jeg hater å ikke få til noe, og helst skal jeg få det til på første forsøk, slik at jeg kan fortsette å tro at jeg er et unikt og fantastisk supermenneske. På jazz dance var det mye jeg ikke fikk til, og det jeg faktisk fikk til trengte jeg mange forsøk på å oppnå, så da ble jeg litt furten på meg selv. Instruktørens rosende ord var definitivt IKKE rettet mot meg, det skal være sikkert og visst, men det er faktisk helt greit. Jeg kan ikke få til alt. Jeg er allerede suveren på spinning og Burlesque og boksing og litt på yoga, og for ikke å snakke om svømming, så jeg kan akseptere nederlag på akkurat jazzdansen. Alle superhelter må jo ha en svakhet, ikke sant?
mandag 13. mai 2013
Nok en mandag
Mandag igjen. Det er så utrolig mange av dem, disse mandagene. De sniker seg jo innpå hele tiden. Æsj. Det eneste lyspunktet med begynnelsen på en ny arbeidsuke, er spinningtime. Selv når det ikke er Kjekke-Jonas som er instruktør, er mandagsspinningen dagens höjdare. Ingenting er som å starte uka med en varm, svett treningsøkt. Det setter liksom standarden for de resterende seks dagene.
Dagens time var det egentlig Romeo som skulle ha, og den skulle vare i 55 minutter. Men så skjedde det endringer i løpet av ettermiddagen, og kjempesøte Kristine med sine flotte spillelister kom i stedet, og holdt sin første time på tre måneder. Hun snakket litt om å være i dårlig form etter graviditet, men det tror jeg neppe noen i salen la merke til, i alle fall ikke jeg. Hvis hun er definisjonen på å være i dårlig form, så håper jeg at jeg klarer å komme i dårlig form snart, og tør ikke tenke på hvilket nivå jeg da befinner meg på.
Hun kjørte dessuten 70 minutter, slik som Jonas pleier å gjøre på mandager, men de som hadde planlagt en kortere time kunne hoppe av før den siste etappen, og de som ville fortsette kunne gjøre det. Timen var jo i utgangspunktet ment å være en vanlig time, og det var det jeg hadde innstilt meg på mens jeg lå på sofaen og kjempet en episk kamp mot meg selv og latskapen min. Det ble imidlertid 70 minutter på meg, for ikke pokker om jeg går av sykkelen og forlater salen mens så mange andre fremdeles sitter der og jobber. Stolthet og stahet setter en stopper for det. Og mesteparten ble faktisk værende, så det var mange superhelter til stede i dag. Jeg var stolt over å kunne regne meg selv blant alle disse spreke syklistene. Jeg var også stolt over innsatsen min. Clara holdt meg "in zone" bortimot hele tiden, og jeg klarte (utrolig nok) til enhver tid å holde meg innenfor pulsområdet som skjermen dikterte. På det meste klarte jeg å komme helt opp til 91%, noe som for meg er helt sinnssykt, og etter at galskapen var over kunne Clara fortelle meg at gjennomsnittspulsen min hadde ligget på 79%. Jessda. Dette kommer seg, folkens! (Trikset er visst å legge på mer motstand. Og litt til. Og litt til.)
En tilståelse til slutt: Jeg hadde faktisk kansellert timen tidligere og bestemt meg for å bare bli hjemme, etter å ha fått beskjed om at mine to gærne treningsvenner skulle ta en hviledag. 40 minutter før timen skulle begynne snudde jeg imidlertid plutselig helt om, snakket strengt til meg selv om viljestyrke og selvrespekt, og skiftet i en fei før jeg kom meg ut. Jeg aner ikke hvor den plutselige besluttsomheten kom fra, men takk skal den ha, i alle fall. Den var ekstra nødvendig ettersom jeg sovnet fra den planlagte styrketimen i går. Tips til alle som har passert 30: Ikke vær på fest til klokken halv fem om morgenen hvis du har planer om å være på trening syv timer senere. Reality hits you hard, bro. Jeg begynner å bli gammel.
Dagens time var det egentlig Romeo som skulle ha, og den skulle vare i 55 minutter. Men så skjedde det endringer i løpet av ettermiddagen, og kjempesøte Kristine med sine flotte spillelister kom i stedet, og holdt sin første time på tre måneder. Hun snakket litt om å være i dårlig form etter graviditet, men det tror jeg neppe noen i salen la merke til, i alle fall ikke jeg. Hvis hun er definisjonen på å være i dårlig form, så håper jeg at jeg klarer å komme i dårlig form snart, og tør ikke tenke på hvilket nivå jeg da befinner meg på.
Hun kjørte dessuten 70 minutter, slik som Jonas pleier å gjøre på mandager, men de som hadde planlagt en kortere time kunne hoppe av før den siste etappen, og de som ville fortsette kunne gjøre det. Timen var jo i utgangspunktet ment å være en vanlig time, og det var det jeg hadde innstilt meg på mens jeg lå på sofaen og kjempet en episk kamp mot meg selv og latskapen min. Det ble imidlertid 70 minutter på meg, for ikke pokker om jeg går av sykkelen og forlater salen mens så mange andre fremdeles sitter der og jobber. Stolthet og stahet setter en stopper for det. Og mesteparten ble faktisk værende, så det var mange superhelter til stede i dag. Jeg var stolt over å kunne regne meg selv blant alle disse spreke syklistene. Jeg var også stolt over innsatsen min. Clara holdt meg "in zone" bortimot hele tiden, og jeg klarte (utrolig nok) til enhver tid å holde meg innenfor pulsområdet som skjermen dikterte. På det meste klarte jeg å komme helt opp til 91%, noe som for meg er helt sinnssykt, og etter at galskapen var over kunne Clara fortelle meg at gjennomsnittspulsen min hadde ligget på 79%. Jessda. Dette kommer seg, folkens! (Trikset er visst å legge på mer motstand. Og litt til. Og litt til.)
En tilståelse til slutt: Jeg hadde faktisk kansellert timen tidligere og bestemt meg for å bare bli hjemme, etter å ha fått beskjed om at mine to gærne treningsvenner skulle ta en hviledag. 40 minutter før timen skulle begynne snudde jeg imidlertid plutselig helt om, snakket strengt til meg selv om viljestyrke og selvrespekt, og skiftet i en fei før jeg kom meg ut. Jeg aner ikke hvor den plutselige besluttsomheten kom fra, men takk skal den ha, i alle fall. Den var ekstra nødvendig ettersom jeg sovnet fra den planlagte styrketimen i går. Tips til alle som har passert 30: Ikke vær på fest til klokken halv fem om morgenen hvis du har planer om å være på trening syv timer senere. Reality hits you hard, bro. Jeg begynner å bli gammel.
lørdag 11. mai 2013
Mitt fantastiske treningssenter
Det er én ting som jeg alltid legger merke til hver gang jeg kommer til en gruppetime på verdens fineste treningssenter, én ting som konsekvent er til stede, og som kanskje er en av de viktigste årsakene til at jeg fortsetter å dra tilbake dit igjen og igjen: Jeg føler meg så innmari velkommen. Jeg føler meg som hjemme.
Jeg er usikker på om jeg egentlig har tenkt så mye over dette før, og over hva slags innvirkning det har på meg, men i dag kom åpenbaringen for fullt. Den kom mens jeg satt på sykkelen i spinningsalen, på slutten av en time som transformerte meg fra en morratrøtt snegle til et levende menneske, mens svetteperlene rant nedover både ansiktet og armene, melkesyren sprengte seg gjennom beina og Clara heiet meg videre ved å fortelle at jeg var "in zone." Foran oss satt alles yndlingsinstruktør Jan Tore og erklærte sin kjærlighet til oss og ropte at han allerede gledet seg til neste lørdag, og salen brøt ut i jubel og applaus, hoing og plystring. Der kom den snikende, den følelsen av at jeg hører til der, og at jeg er velkommen, i den salen, hver lørdag. At noen andre enn bare jeg selv setter pris på at jeg er der. Hva gjør det for motivasjonen min? Nesten alt.
Så begynte jeg å tenke på hvordan det er på de andre timene jeg pleier å dra på. Føler jeg meg like velkommen der? Ja, egentlig. Vel, nesten, for jeg tror det er vanskelig for andre å måle seg med Jan Tores genuine og energiske entusiasme, men de gjør alle en himla god innsats. Selv når jeg forviller meg inn på timer jeg aldri har prøvd før, hos instruktører som kanskje aldri har sett meg eller som bare har sett meg et par ganger nå og da, føler jeg meg velkommen. Vennlige smil og oppløftende kommentarer gjør så mye.
For meg var det sjeldent den fysiske utfordringen i å være i aktivitet som begrenset meg fra å dra på trening - det største hinderet var usikkerheten og redselen. Denne skrekken for noe nytt, for ukjente omgivelser og truende skikkelser i form av instruktører og grupper som kanskje ville finne på å være kjipe og slemme og i overkant strenge med meg. Kanskje flere har, eller har hatt det på samme måte? Jeg er i dag glad for å kunne si, med kors på halsen, at slik er det altså ikke. Såklart, det å prøve nye ting vil alltid være skummelt, men i stedet for å gjøre ting enda skumlere, så gjør instruktørene det motsatte; de gjør det overkommelig, morsomt og innbydende. Trygt. De andre i gruppen er heller ikke ute etter å erte deg eller drite deg ut fordi du ikke er i toppform; du møter folk som viser seg å være utrolig hyggelige, når du bare tør stikke nesen litt ut av skallet ditt og snakke med dem. Utrolig, men sant. Dette vet jeg, for det har jeg opplevd.
Derfor gleder jeg meg alltid til enhver gruppetime jeg er påmeldt. Derfor blir jeg alltid i godt humør når jeg kommer til resepsjonen, dersom jeg ikke allerede er det, for der venter smilende ansatte som hilser på meg, og så går jeg videre til en sal hvor en trivelig instruktør ønsker meg velkommen, eller gir meg en high-five, eller til og med slår av en liten prat. Små ting, men viktige ting. Og på Elixia får de det til, gang på gang.
Jeg gleder meg allerede til å dra tilbake dit i morgen. Og selvfølgelig gleder jeg meg til neste lørdag.
Jeg er usikker på om jeg egentlig har tenkt så mye over dette før, og over hva slags innvirkning det har på meg, men i dag kom åpenbaringen for fullt. Den kom mens jeg satt på sykkelen i spinningsalen, på slutten av en time som transformerte meg fra en morratrøtt snegle til et levende menneske, mens svetteperlene rant nedover både ansiktet og armene, melkesyren sprengte seg gjennom beina og Clara heiet meg videre ved å fortelle at jeg var "in zone." Foran oss satt alles yndlingsinstruktør Jan Tore og erklærte sin kjærlighet til oss og ropte at han allerede gledet seg til neste lørdag, og salen brøt ut i jubel og applaus, hoing og plystring. Der kom den snikende, den følelsen av at jeg hører til der, og at jeg er velkommen, i den salen, hver lørdag. At noen andre enn bare jeg selv setter pris på at jeg er der. Hva gjør det for motivasjonen min? Nesten alt.
Så begynte jeg å tenke på hvordan det er på de andre timene jeg pleier å dra på. Føler jeg meg like velkommen der? Ja, egentlig. Vel, nesten, for jeg tror det er vanskelig for andre å måle seg med Jan Tores genuine og energiske entusiasme, men de gjør alle en himla god innsats. Selv når jeg forviller meg inn på timer jeg aldri har prøvd før, hos instruktører som kanskje aldri har sett meg eller som bare har sett meg et par ganger nå og da, føler jeg meg velkommen. Vennlige smil og oppløftende kommentarer gjør så mye.
For meg var det sjeldent den fysiske utfordringen i å være i aktivitet som begrenset meg fra å dra på trening - det største hinderet var usikkerheten og redselen. Denne skrekken for noe nytt, for ukjente omgivelser og truende skikkelser i form av instruktører og grupper som kanskje ville finne på å være kjipe og slemme og i overkant strenge med meg. Kanskje flere har, eller har hatt det på samme måte? Jeg er i dag glad for å kunne si, med kors på halsen, at slik er det altså ikke. Såklart, det å prøve nye ting vil alltid være skummelt, men i stedet for å gjøre ting enda skumlere, så gjør instruktørene det motsatte; de gjør det overkommelig, morsomt og innbydende. Trygt. De andre i gruppen er heller ikke ute etter å erte deg eller drite deg ut fordi du ikke er i toppform; du møter folk som viser seg å være utrolig hyggelige, når du bare tør stikke nesen litt ut av skallet ditt og snakke med dem. Utrolig, men sant. Dette vet jeg, for det har jeg opplevd.
Derfor gleder jeg meg alltid til enhver gruppetime jeg er påmeldt. Derfor blir jeg alltid i godt humør når jeg kommer til resepsjonen, dersom jeg ikke allerede er det, for der venter smilende ansatte som hilser på meg, og så går jeg videre til en sal hvor en trivelig instruktør ønsker meg velkommen, eller gir meg en high-five, eller til og med slår av en liten prat. Små ting, men viktige ting. Og på Elixia får de det til, gang på gang.
Jeg gleder meg allerede til å dra tilbake dit i morgen. Og selvfølgelig gleder jeg meg til neste lørdag.
fredag 10. mai 2013
Den velkjente fredagstorturen
Natt til i dag sov jeg lite og dårlig (takk til naboene i første etasje), og var derfor temmelig trøtt og sliten i løpet av arbeidsdagen. Selv om de siste tre timene var temmelig rolige, følte jeg meg likevel som en zombie da det var på tide å forlate sykehuset. Det jeg hadde mest lyst til i hele verden var å dra hjem og legge meg og sove - men jeg lot være. I stedet gjorde jeg det jeg hadde nest mest lyst til. Jeg dro på trening.
20 rolige minutter på tredemølla var oppvarmingen, før jeg inntok den vesle salen med behagelig dunkel belysning hvor en time yoga lå foran meg. En time med intens statisk styrketrening på sitt verste/beste. Av alle ting, så er yoga kanskje den aktiviteten som oftest får meg til å svinge mellom "åherregudjegdør!" og "dette er det beste i verden, jeg vil bli her for alltid." Det første kvarteret er alltid behagelig, og det siste kvarteret er en sann nytelse, mens halvtimen i mellom kan være både utfordrende, morsom, tilfredsstillende, slitsom, vond, ydmykende og frustrerende. Frustrasjonen er høy hver gang jeg NESTEN klarer noe, men ikke helt - som for eksempel det å brette den ene armen bak langs ryggen, den andre under låret, og så få hendene til å møtes. Jeg klarer det nesten. Det er bare snakk om et par centimeter ifra (føles det som, i alle fall - det kan godt hende jeg egentlig er mye lenger unna, altså), og jeg blir smågal over å være så nære men ikke klare å fullføre. Siden går jeg over til å bli veldig fornøyd når jeg går inn i min trikonasana og verdens snilleste Elen kommer bort til meg og bemerker (etter en hjelpsom justering) at dette er virkelig min posisjon. Det er ekstra slitsomt å smile mens jeg står der med vridd hode og ser opp mot taket, men jeg klarer ikke å la være. Mestringsfølelsen. Den betyr noe.
Egentlig er en slik yogatime den perfekte avslutningen på en treningsøkt. Etter avslutningen i det stille rommet med stearinlys, føler jeg nesten at jeg svever på vei ut derfra, og jeg er helt rolig. Helt zen. Et flott utgangspunkt for å dra ut i verden og begynne helgen, med både kropp og sinn helt avslappet. I stedet rusler jeg inn i salen ved siden av, hvor jeg i en time skal få opp både puls og aggresjon. Fra yoga til kickboksing. Yin og yang. Jeg antar det er en viss balanse i det, men jeg tror det hadde vært aller best med boksingen først, altså.
Kickboksing med Aristo er alltid slitsomt. Veldig slitsomt. Allerede i løpet av oppvarmingen begynner jeg å tenke at NÅ, nå orker jeg ikke mer. Men så kommer hanskene på, akkurat tidsnok, og en ny bølge av energi og adrenalin skyller gjennom kroppen min. Jeg slår og jeg slår, prøver å fokusere på å vri hoften riktig samtidig som jeg prøver å holde meg i konstant bevegelse, alltid dansende, dansende rundt denne store sekken som henger ned fra taket og ruver over meg. Et anerkjennende nikk fra Mesteren er alt som skal til for at jeg biter tenna sammen og holder ut helt til bjellen ringer og varsler at runden er over. Jeg bøtter innpå nesten en halvliter med vann. For pokker, så deilig vann er når jeg er tørst. Flere runder, flere slag, etter hvert også spark. Så til den knusende avslutningen; et kvarter eller så med helt sinnssyke styrkeøvelser. Jeg henger med så godt jeg kan, men det er hylende åpenbart at jeg ikke er i nærheten av sterk nok. "The Circle of Humiliation" døpte jeg dagens styrkeøkt på slutten, da alle skulle stå/sitte/ligge i en sirkel mens vi desperat forsøkte å overleve fram til Aristo ropte "God helg!" etter noe som føltes som en evighet. Lydene som kom fra folk rundt meg (og jeg selv var intet unntak) var ubetalelige. Det var sukking, stønning, jamring, banning, grynting og selvbevisst fliring. Jeg var ikke den eneste som var ute på tynn is, og vi hadde heldigvis nok selvironi til å le av oss selv. Og vi prøvde jo. Det får duge inntil videre.
Omsider fikk vi endelig vår "God helg!" og jeg brukte minst et kvarter etterpå på å komme til hektene mens jeg tøyet ut og sugde til meg de siste vanndråpene i drikkeflasken. Deretter forlot jeg bygningen mens jeg følte meg litt som en verdensmester. Disse fredagene mine, altså. De er klin gærne. Jeg elsker dem.
20 rolige minutter på tredemølla var oppvarmingen, før jeg inntok den vesle salen med behagelig dunkel belysning hvor en time yoga lå foran meg. En time med intens statisk styrketrening på sitt verste/beste. Av alle ting, så er yoga kanskje den aktiviteten som oftest får meg til å svinge mellom "åherregudjegdør!" og "dette er det beste i verden, jeg vil bli her for alltid." Det første kvarteret er alltid behagelig, og det siste kvarteret er en sann nytelse, mens halvtimen i mellom kan være både utfordrende, morsom, tilfredsstillende, slitsom, vond, ydmykende og frustrerende. Frustrasjonen er høy hver gang jeg NESTEN klarer noe, men ikke helt - som for eksempel det å brette den ene armen bak langs ryggen, den andre under låret, og så få hendene til å møtes. Jeg klarer det nesten. Det er bare snakk om et par centimeter ifra (føles det som, i alle fall - det kan godt hende jeg egentlig er mye lenger unna, altså), og jeg blir smågal over å være så nære men ikke klare å fullføre. Siden går jeg over til å bli veldig fornøyd når jeg går inn i min trikonasana og verdens snilleste Elen kommer bort til meg og bemerker (etter en hjelpsom justering) at dette er virkelig min posisjon. Det er ekstra slitsomt å smile mens jeg står der med vridd hode og ser opp mot taket, men jeg klarer ikke å la være. Mestringsfølelsen. Den betyr noe.
 |
| Trikonasana - min spesialitet? |
Egentlig er en slik yogatime den perfekte avslutningen på en treningsøkt. Etter avslutningen i det stille rommet med stearinlys, føler jeg nesten at jeg svever på vei ut derfra, og jeg er helt rolig. Helt zen. Et flott utgangspunkt for å dra ut i verden og begynne helgen, med både kropp og sinn helt avslappet. I stedet rusler jeg inn i salen ved siden av, hvor jeg i en time skal få opp både puls og aggresjon. Fra yoga til kickboksing. Yin og yang. Jeg antar det er en viss balanse i det, men jeg tror det hadde vært aller best med boksingen først, altså.
Kickboksing med Aristo er alltid slitsomt. Veldig slitsomt. Allerede i løpet av oppvarmingen begynner jeg å tenke at NÅ, nå orker jeg ikke mer. Men så kommer hanskene på, akkurat tidsnok, og en ny bølge av energi og adrenalin skyller gjennom kroppen min. Jeg slår og jeg slår, prøver å fokusere på å vri hoften riktig samtidig som jeg prøver å holde meg i konstant bevegelse, alltid dansende, dansende rundt denne store sekken som henger ned fra taket og ruver over meg. Et anerkjennende nikk fra Mesteren er alt som skal til for at jeg biter tenna sammen og holder ut helt til bjellen ringer og varsler at runden er over. Jeg bøtter innpå nesten en halvliter med vann. For pokker, så deilig vann er når jeg er tørst. Flere runder, flere slag, etter hvert også spark. Så til den knusende avslutningen; et kvarter eller så med helt sinnssyke styrkeøvelser. Jeg henger med så godt jeg kan, men det er hylende åpenbart at jeg ikke er i nærheten av sterk nok. "The Circle of Humiliation" døpte jeg dagens styrkeøkt på slutten, da alle skulle stå/sitte/ligge i en sirkel mens vi desperat forsøkte å overleve fram til Aristo ropte "God helg!" etter noe som føltes som en evighet. Lydene som kom fra folk rundt meg (og jeg selv var intet unntak) var ubetalelige. Det var sukking, stønning, jamring, banning, grynting og selvbevisst fliring. Jeg var ikke den eneste som var ute på tynn is, og vi hadde heldigvis nok selvironi til å le av oss selv. Og vi prøvde jo. Det får duge inntil videre.
Omsider fikk vi endelig vår "God helg!" og jeg brukte minst et kvarter etterpå på å komme til hektene mens jeg tøyet ut og sugde til meg de siste vanndråpene i drikkeflasken. Deretter forlot jeg bygningen mens jeg følte meg litt som en verdensmester. Disse fredagene mine, altså. De er klin gærne. Jeg elsker dem.
torsdag 9. mai 2013
Slutt på hvilen
Selv om det var godt med en hviledag i går, var det også ganske digg å være tilbake på Colosseum i dag. Jeg fikk mitt første klistremerke til 2. runde av 25/90 og varmet opp litt på tredemølla før jeg ruslet inn i en overraskende full Burlesque-sal. Så mange folk har jeg ikke sett der inne før, så det er tydelig at ryktet sprer seg om hvor bra denne timen er. Den kan virkelig anbefales, og jeg håper den blir værende på programmet i lang, lang tid.
Koreografien holder fremdeles samme trinn som tidligere, og jeg har nå blitt så komfortabel med den at jeg ikke egentlig trenger å følge med på instruksene lenger. Noen vil kanskje mene at dette ville vært kjedelig, men for meg er det bare kjempegøy. Jeg er utrolig glad i å gjøre ting jeg er kjent og komfortabel med, og som jeg i økende grad føler at jeg mestrer. Jeg er ikke lenger redd for å være lenger framme (eller til og med fremst) i salen, selvbevisst rundt hvor mange som kan se når jeg gjør feil, for nå gjør jeg omtrent aldri feil. Generelt har jeg også blitt mye mer komfortabel med bevegelsene, og kaster meg uti det med mer entusiasme og energi enn jeg gjorde til å begynne med. I dag slo jeg til og med ut håret. Bokstavelig talt. Milde malurka, det var mye hår! Man skjønner ikke hvor mye hår man har før man slenger litt rundt på det og nesten brekker nakken i prosessen på grunn av tyngden. Men det er kanskje ikke et utbredt problem? Kanskje det bare er jeg som trenger en frisørtime.
Økten ble avsluttet, som den har blitt den siste måneden, med ti tusen trappetrinn for å komme opp fra kjellerdypet som Colosseum ligger i. Men nå er det altså bare ti tusen, i motsetning til hundre tusen, som det var for en måned siden. Trappene er ikke lenger så ille som de var, eventuelt har jeg blitt litt bedre enn jeg var. Tenke seg til. Det går stadig framover. Jeg kommer nesten til å savne dem når heisen er på plass igjen om en ukes tid. Nesten.
Koreografien holder fremdeles samme trinn som tidligere, og jeg har nå blitt så komfortabel med den at jeg ikke egentlig trenger å følge med på instruksene lenger. Noen vil kanskje mene at dette ville vært kjedelig, men for meg er det bare kjempegøy. Jeg er utrolig glad i å gjøre ting jeg er kjent og komfortabel med, og som jeg i økende grad føler at jeg mestrer. Jeg er ikke lenger redd for å være lenger framme (eller til og med fremst) i salen, selvbevisst rundt hvor mange som kan se når jeg gjør feil, for nå gjør jeg omtrent aldri feil. Generelt har jeg også blitt mye mer komfortabel med bevegelsene, og kaster meg uti det med mer entusiasme og energi enn jeg gjorde til å begynne med. I dag slo jeg til og med ut håret. Bokstavelig talt. Milde malurka, det var mye hår! Man skjønner ikke hvor mye hår man har før man slenger litt rundt på det og nesten brekker nakken i prosessen på grunn av tyngden. Men det er kanskje ikke et utbredt problem? Kanskje det bare er jeg som trenger en frisørtime.
Økten ble avsluttet, som den har blitt den siste måneden, med ti tusen trappetrinn for å komme opp fra kjellerdypet som Colosseum ligger i. Men nå er det altså bare ti tusen, i motsetning til hundre tusen, som det var for en måned siden. Trappene er ikke lenger så ille som de var, eventuelt har jeg blitt litt bedre enn jeg var. Tenke seg til. Det går stadig framover. Jeg kommer nesten til å savne dem når heisen er på plass igjen om en ukes tid. Nesten.
tirsdag 7. mai 2013
25/90 - going twice
Dette er siste dag med komplett, ren og skjær galskap. Helt siden mandag i forrige uke har jeg kommet meg på trening hver eneste dag, fordi det hver eneste dag har vært et eller annet som jeg ikke ville gå glipp av, kombinert med at jeg rett og slett ikke hadde noe bedre å foreta meg. (Hvis noen skulle få lyst til å gi meg et liv, så er det altså bare å ta kontakt. Det trenger jeg, tydeligvis.) Men i morgen erklærer jeg hviledag. Ikke fordi jeg egentlig har så innmari lyst til å hvile, så mye som jeg må være hjemme mellom et visst tidspunkt på ettermiddagen (det kommer noen folk for å hente hauger med ting som jeg skal gi bort til loppemarked), og da blir det veldig stress å skulle rekke trening (og middag) innen den tid. Det blir bare mest praktisk sånn, og kanskje er det egentlig like bra. Hvile er jo også viktig, og jeg har alltid vært opptatt av å ikke overdrive.
Jeg skal innrømme at akkurat nå så høres hviledag veldig fint ut. Jeg er fremdeles sliten og støl både her og der etter dagens PT-timed med Alex. Jeg har vondt i muskler jeg ikke engang visste at jeg hadde, slik som for eksempel i øvre del av ryggen. Det vil si - jeg visste jo at det var muskler der, jeg bare visste ikke at de kunne gjøre vondt. PT-Alex har blitt glad i å bruke TRX-slynger de siste par gangene, og det er det jeg som må lide for. Jeg lider imidlertid med glede - enn så lenge.
Jaggu lærte jeg ikke noe nytt i dag, også. Jeg vet ikke hvor sant det egentlig er, men Alex mente at det var en test man kunne gjøre for å finne ut om kroppen var yngre eller eldre enn 20-årene. Jeg skulle stå på ett ben, løfte kneet på det andre benet høyt opp, og lukke øynene. Hvis jeg klarte å holde balansen der i 20-30 sekunder, skulle jeg fremdeles befinne meg i 20-årene, fysisk sett. Dette fortalte han meg etter at jeg hadde prøvd, og mistet balansen etter 15 sekunder. Ikke pokker om det var akseptabelt, så jeg prøvde igjen, og virkelig konsentrerte meg. 30 sekunder and beyond, baby! Det var faktisk skikkelig vanskelig. Jeg flakset mye med armene mens jeg stod der, og svaiet litt (mye) mot sidene til tider, men jeg klarte å holde meg stående og jeg klarte å holde øynene igjen. Det ultimate bevis: Jeg er fremdeles ung. Huzzah!
Etter diverse styrkeøvelser (RIP armene og hendene mine!), tok han meg ned til skjærsilden - altså tredemøllene. Han hadde et riktig så stygt program for meg i dag, hvor jeg vekslet mellom å gå noen minutter på 15% bakke i tempo på 5.2, og hvor jeg løp intervaller på 2% i stadig økende hastighet. På det meste var jeg helt oppe i tempo på 13, men heldigvis måtte jeg ikke holde meg der i mer enn 10 sekunder. Ha miskunn!
Igjen ble jeg minnet på å holde meg unna Alt Som Er Godt™, og jeg spurte om frozen yoghurt fra 7-11 var lov. Det er det visst ikke; den er visst langt fra så sunn og sukkerfri som jeg likte å tro. Jeg sukket lidende, forhørte meg forsiktig om 17.mai-helga, og fikk tillatelse til å spise kake og is da. Score! Gjett om det skal bli fest. Men ikke fullt så mye fest som det ble i påsken, for de påskedagene satte meg langt tilbake, og det gidder jeg IKKE en gang til.
Flink har jeg vært og laget sunn middag i dag også; kyllingfilet med pasta og pesto. Hvis noen nå kommer og hevder at pesto inneholder hundre kilo sukker og fett, så blir det bråk. Jeg lover.
Forresten fullførte jeg mine 25/90 i dag. Selv om det er kult, føler jeg et aldri så lite nederlag over at jeg i fjor fullførte 1. mai - seks dager tidligere enn i år. Jeg trøster meg med at jeg tross alt hadde noen sykedager midt i april, ellers hadde jeg nok kommet i mål tidligere. Og med dette tar jeg fri fram til torsdag. Da starter jeg på runde to av konkurransen, og går i gang med min 50/90.
Jeg skal innrømme at akkurat nå så høres hviledag veldig fint ut. Jeg er fremdeles sliten og støl både her og der etter dagens PT-timed med Alex. Jeg har vondt i muskler jeg ikke engang visste at jeg hadde, slik som for eksempel i øvre del av ryggen. Det vil si - jeg visste jo at det var muskler der, jeg bare visste ikke at de kunne gjøre vondt. PT-Alex har blitt glad i å bruke TRX-slynger de siste par gangene, og det er det jeg som må lide for. Jeg lider imidlertid med glede - enn så lenge.
Jaggu lærte jeg ikke noe nytt i dag, også. Jeg vet ikke hvor sant det egentlig er, men Alex mente at det var en test man kunne gjøre for å finne ut om kroppen var yngre eller eldre enn 20-årene. Jeg skulle stå på ett ben, løfte kneet på det andre benet høyt opp, og lukke øynene. Hvis jeg klarte å holde balansen der i 20-30 sekunder, skulle jeg fremdeles befinne meg i 20-årene, fysisk sett. Dette fortalte han meg etter at jeg hadde prøvd, og mistet balansen etter 15 sekunder. Ikke pokker om det var akseptabelt, så jeg prøvde igjen, og virkelig konsentrerte meg. 30 sekunder and beyond, baby! Det var faktisk skikkelig vanskelig. Jeg flakset mye med armene mens jeg stod der, og svaiet litt (mye) mot sidene til tider, men jeg klarte å holde meg stående og jeg klarte å holde øynene igjen. Det ultimate bevis: Jeg er fremdeles ung. Huzzah!
Etter diverse styrkeøvelser (RIP armene og hendene mine!), tok han meg ned til skjærsilden - altså tredemøllene. Han hadde et riktig så stygt program for meg i dag, hvor jeg vekslet mellom å gå noen minutter på 15% bakke i tempo på 5.2, og hvor jeg løp intervaller på 2% i stadig økende hastighet. På det meste var jeg helt oppe i tempo på 13, men heldigvis måtte jeg ikke holde meg der i mer enn 10 sekunder. Ha miskunn!
Igjen ble jeg minnet på å holde meg unna Alt Som Er Godt™, og jeg spurte om frozen yoghurt fra 7-11 var lov. Det er det visst ikke; den er visst langt fra så sunn og sukkerfri som jeg likte å tro. Jeg sukket lidende, forhørte meg forsiktig om 17.mai-helga, og fikk tillatelse til å spise kake og is da. Score! Gjett om det skal bli fest. Men ikke fullt så mye fest som det ble i påsken, for de påskedagene satte meg langt tilbake, og det gidder jeg IKKE en gang til.
Flink har jeg vært og laget sunn middag i dag også; kyllingfilet med pasta og pesto. Hvis noen nå kommer og hevder at pesto inneholder hundre kilo sukker og fett, så blir det bråk. Jeg lover.
Forresten fullførte jeg mine 25/90 i dag. Selv om det er kult, føler jeg et aldri så lite nederlag over at jeg i fjor fullførte 1. mai - seks dager tidligere enn i år. Jeg trøster meg med at jeg tross alt hadde noen sykedager midt i april, ellers hadde jeg nok kommet i mål tidligere. Og med dette tar jeg fri fram til torsdag. Da starter jeg på runde to av konkurransen, og går i gang med min 50/90.
mandag 6. mai 2013
Spinning, betennelse og motivasjon
Det går altså ALT for lang tid mellom hver time med Xycling Challenge - bare så det er sagt. Jeg forstår omstendighetene, og støtter det helt, men fytti grisen som jeg savner å få min ukentlige dose. I dag fikk jeg en påminnelse om hvor flotte de timene faktisk er, etter to ukers lettere amnesi. Det ekstra kvarteret vi får i forhold til andre timer merkes godt på slutten, og ingen brøler så bra som Jonas når han setter i gang.
I dag var det mye brøling, og det resulterte blant annet i mye svette. "Mye svette" for min del betyr fremdeles "noen dråper rennende nedover ansiktet og en litt klam t-skjorte som ikke lenger dufter av morgenfrisk dugg," men det er jeg kjempefornøyd med altså, for jeg har aldri vært noe flink til å svette. Min venninne, derimot, hadde en nærmest gjennomvåt treningstopp etter at timen var over, og jeg var innmari sjalu. Graden av flinkhet jeg føler er vagt relatert til mengden svette jeg klarer å tyne ut av meg, så jeg skulle ønske jeg kunne svette litt mer. Men folk er forskjellige, og jeg aksepterer at jeg ikke er en svetter. Eller som vi sier på trøndersk: "Man får værra som en e, når itj'n vart som en sku."
Nå er det altså hele fire uker til neste Challenge-time (på grunn av 2. pinsedag om to uker. Buuu dumme pinsa!), og det blir faktisk den siste før sommerferien. Unnskyld meg, men hva skjedde med første halvdel av 2013? Når kom vi så langt ut i året at det bare er én Challenge-time igjen før sommerferien? Dette er jo galskap. Jeg trodde jeg var flinkere til å kontrollere tiden enn dette, men dengang ei. Det neste blir vel at jeg ikke klarer å utsette 31-årsdagen min, heller ...
Og så en litt dårlig nyhet: Jeg må trekke tilbake det jeg skrev i går om å ikke lenger være plaget av muskelbetennelsen. I dag kom den tilbake, sånn omtrent halvveis gjennom arbeidsdagen. Ikke veldig voldsomt, og jeg er optimistisk og tror jeg skal klare å få roet den igjen rimelig snart (hei, kjære diclofenac!), men jeg bør tydeligvis ikke skryte om at jeg føler meg bedre, for det får den visst med seg og så angriper den bare på nytt. Fnrgh! Dette må være den staeste plagen jeg noen gang har hatt - kanskje til og med mer sta enn meg. Det er himla godt gjort, så jeg må nesten ta av meg hatten for det. Deretter får jeg bare fortsette å kjøre hardt på styrketreningen. Kanskje jeg kan skremme den bort igjen?
Angående noe helt annet: Elixia fikk et nytt medlem i dag, og jeg føler meg delvis ansvarlig for dette. Samboeren til venninnen min ble en del av kulten vår idet han signerte medlemskontrakt. Hurra! Veldig gøy å få med flere venner. Denne treningsgreia holder jo på å ta fullstendig av. For noen år siden var jeg bortimot en anti-trene-person, med masse anti-trene-venner, men situasjonen i dag er noe ganske annet. Det er fascinerende hvordan livet kan forandre seg så mye over så relativt kort tid. Fascinerende og oppløftende. Det finnes håp, folkens! Bare se på meg, og på disse entusiastiske, inspirerende vennene mine. De sier at de blir så motivert av meg, men jeg igjen blir motivert av dem. Også av mine vidunderlige instruktører, såklart. Motivasjon finnes så mange steder, hvis man bare ser etter. Det er sjeldent den bare ramler ned i fanget ditt, i alle fall ikke til å begynne med. Men den kommer seg etter hvert. Alt kommer seg etter hvert.
I dag var det mye brøling, og det resulterte blant annet i mye svette. "Mye svette" for min del betyr fremdeles "noen dråper rennende nedover ansiktet og en litt klam t-skjorte som ikke lenger dufter av morgenfrisk dugg," men det er jeg kjempefornøyd med altså, for jeg har aldri vært noe flink til å svette. Min venninne, derimot, hadde en nærmest gjennomvåt treningstopp etter at timen var over, og jeg var innmari sjalu. Graden av flinkhet jeg føler er vagt relatert til mengden svette jeg klarer å tyne ut av meg, så jeg skulle ønske jeg kunne svette litt mer. Men folk er forskjellige, og jeg aksepterer at jeg ikke er en svetter. Eller som vi sier på trøndersk: "Man får værra som en e, når itj'n vart som en sku."
Nå er det altså hele fire uker til neste Challenge-time (på grunn av 2. pinsedag om to uker. Buuu dumme pinsa!), og det blir faktisk den siste før sommerferien. Unnskyld meg, men hva skjedde med første halvdel av 2013? Når kom vi så langt ut i året at det bare er én Challenge-time igjen før sommerferien? Dette er jo galskap. Jeg trodde jeg var flinkere til å kontrollere tiden enn dette, men dengang ei. Det neste blir vel at jeg ikke klarer å utsette 31-årsdagen min, heller ...
Og så en litt dårlig nyhet: Jeg må trekke tilbake det jeg skrev i går om å ikke lenger være plaget av muskelbetennelsen. I dag kom den tilbake, sånn omtrent halvveis gjennom arbeidsdagen. Ikke veldig voldsomt, og jeg er optimistisk og tror jeg skal klare å få roet den igjen rimelig snart (hei, kjære diclofenac!), men jeg bør tydeligvis ikke skryte om at jeg føler meg bedre, for det får den visst med seg og så angriper den bare på nytt. Fnrgh! Dette må være den staeste plagen jeg noen gang har hatt - kanskje til og med mer sta enn meg. Det er himla godt gjort, så jeg må nesten ta av meg hatten for det. Deretter får jeg bare fortsette å kjøre hardt på styrketreningen. Kanskje jeg kan skremme den bort igjen?
Angående noe helt annet: Elixia fikk et nytt medlem i dag, og jeg føler meg delvis ansvarlig for dette. Samboeren til venninnen min ble en del av kulten vår idet han signerte medlemskontrakt. Hurra! Veldig gøy å få med flere venner. Denne treningsgreia holder jo på å ta fullstendig av. For noen år siden var jeg bortimot en anti-trene-person, med masse anti-trene-venner, men situasjonen i dag er noe ganske annet. Det er fascinerende hvordan livet kan forandre seg så mye over så relativt kort tid. Fascinerende og oppløftende. Det finnes håp, folkens! Bare se på meg, og på disse entusiastiske, inspirerende vennene mine. De sier at de blir så motivert av meg, men jeg igjen blir motivert av dem. Også av mine vidunderlige instruktører, såklart. Motivasjon finnes så mange steder, hvis man bare ser etter. Det er sjeldent den bare ramler ned i fanget ditt, i alle fall ikke til å begynne med. Men den kommer seg etter hvert. Alt kommer seg etter hvert.
søndag 5. mai 2013
7 av 7
Søndag har kommet og gått, og nå kan jeg med hevet hode si at jeg har vært på trening hver dag denne uken. Det var ikke egentlig noe jeg hadde planlagt; det bare dukket opp så mye jeg ville gjøre, så det passet liksom aldri å droppe en treningsdag. Det er utrolig gøy at trening har blitt til noe som jeg gleder meg til og ikke vil gå glipp av, i stedet for noe jeg må tvinge meg til å gjøre fordi jeg føler at jeg må. Det er altså en hel verden av forskjell.
Det var altså en ny Power-time med Barske Bjørn som var dagens plan. Jeg tror jeg har vært forholdsvis flink til å snike inn en eller annen form for styrketrening sånn ca annenhver dag over de siste ukene, og jeg tror det har en viss effekt, for jeg føler meg litt sterkere. Det kan selvfølgelig bare være noe jeg tror, et utfall av ønsketenkning, men jeg la på 2,5 ekstra kilo på benkpressen i dagens time, så et eller annet gjør jeg i alle fall riktig. I tillegg gikk jeg opp på manualene, fra 3 kg til 4 kg. Helt sant! Jeg ER Iron Man. (Den litt mer puslete, dvaske versjonen.) Den plagsomme muskelbetennelsen i pectoralis og scapula holder fremdeles fred, og jeg har ikke følt behov for diclofenac på noe som kjennes som en liten evighet (altså kanskje et par uker?). Jeg liker å tro at den jevnlige styrketreningen har noe å gjøre med det, og at hvis jeg klarer å fortsette på samme måte, vil den kanskje aldri plage meg igjen. Det hadde vært skikkelig deilig.
Jeg var forøvrig ikke alene på dagens time. Det har jeg strengt tatt ikke vært siden onsdag - min magiske venninne Ingrid har begynt å ta fullstendig av på treningsfronten, og har æret meg med sitt blide selskap opptil flere ganger denne uken. I dag klarte hun i tillegg å dra med seg samboeren sin, så det ble dobbelt så mye selskap og dobbelt så mye moro. Jeg føler meg bortskjemt; nå kan jeg trene OG være sosial på én gang! Fantastisk. Jeg tror Ingrid jobber intenst med å få ham til å bli en del av Elixia-kulten vår, og det håper jeg hun klarer. Det er jo, tross alt, verdens beste sted.
I morgen går jeg for min 8. treningsdag på rad. Det er jo mandag og spinning med Kjekke-Jonas, og det kan jeg jo ikke gå glipp av. Spesielt nå som han bare holder timer annenhver uke er det viktig at jeg får med meg de gangene som er.
Og godteriforbudet mitt? Ikke så aller verst. Noen hadde vært ufin og satt fram en skål med smågodt på vaktrommet på jobben sist fredag, og helt på slutten av dagen, sliten og sulten etter mange hektiske timer siden lunsj, klarte jeg ikke å stå imot. Jeg tok noen biter. Skam på meg. Og i anledning at det var lørdag i går, lagde jeg en aldri så liten vaffelrøre, akkurat nok til tre vaffelplater, og koste meg med disse. Det må vel være lov, tenkte jeg. Bortsett fra det har jeg ikke skeiet ut med noe, og middagene har bestått av sunne ting som kyllingfilet og fiskekaker (52% fisk). Det kan fremdeles bli enda sunnere; PT-Alex vil helst at jeg skal spise ordentlig fisk i stedet for fiskeprodukter, og det skal jeg klare en dag. Jeg må bare gradvis bli mer vant til fiskesmak. Det har aldri vært favorittmaten min.
Vel, nok matprat, mer søvn. Som vanlig sitter jeg oppe alt for sent, og hvert øyeblikk vil jeg bli angrepet av en ny mandag, så det er nok best å krype under dyna og sove litt. Håper alle får en fin uke som kommer!
Det var altså en ny Power-time med Barske Bjørn som var dagens plan. Jeg tror jeg har vært forholdsvis flink til å snike inn en eller annen form for styrketrening sånn ca annenhver dag over de siste ukene, og jeg tror det har en viss effekt, for jeg føler meg litt sterkere. Det kan selvfølgelig bare være noe jeg tror, et utfall av ønsketenkning, men jeg la på 2,5 ekstra kilo på benkpressen i dagens time, så et eller annet gjør jeg i alle fall riktig. I tillegg gikk jeg opp på manualene, fra 3 kg til 4 kg. Helt sant! Jeg ER Iron Man. (Den litt mer puslete, dvaske versjonen.) Den plagsomme muskelbetennelsen i pectoralis og scapula holder fremdeles fred, og jeg har ikke følt behov for diclofenac på noe som kjennes som en liten evighet (altså kanskje et par uker?). Jeg liker å tro at den jevnlige styrketreningen har noe å gjøre med det, og at hvis jeg klarer å fortsette på samme måte, vil den kanskje aldri plage meg igjen. Det hadde vært skikkelig deilig.
Jeg var forøvrig ikke alene på dagens time. Det har jeg strengt tatt ikke vært siden onsdag - min magiske venninne Ingrid har begynt å ta fullstendig av på treningsfronten, og har æret meg med sitt blide selskap opptil flere ganger denne uken. I dag klarte hun i tillegg å dra med seg samboeren sin, så det ble dobbelt så mye selskap og dobbelt så mye moro. Jeg føler meg bortskjemt; nå kan jeg trene OG være sosial på én gang! Fantastisk. Jeg tror Ingrid jobber intenst med å få ham til å bli en del av Elixia-kulten vår, og det håper jeg hun klarer. Det er jo, tross alt, verdens beste sted.
 |
| Spreke og fornøyde kulinger etter en herlig vond styrketime. |
Og godteriforbudet mitt? Ikke så aller verst. Noen hadde vært ufin og satt fram en skål med smågodt på vaktrommet på jobben sist fredag, og helt på slutten av dagen, sliten og sulten etter mange hektiske timer siden lunsj, klarte jeg ikke å stå imot. Jeg tok noen biter. Skam på meg. Og i anledning at det var lørdag i går, lagde jeg en aldri så liten vaffelrøre, akkurat nok til tre vaffelplater, og koste meg med disse. Det må vel være lov, tenkte jeg. Bortsett fra det har jeg ikke skeiet ut med noe, og middagene har bestått av sunne ting som kyllingfilet og fiskekaker (52% fisk). Det kan fremdeles bli enda sunnere; PT-Alex vil helst at jeg skal spise ordentlig fisk i stedet for fiskeprodukter, og det skal jeg klare en dag. Jeg må bare gradvis bli mer vant til fiskesmak. Det har aldri vært favorittmaten min.
Vel, nok matprat, mer søvn. Som vanlig sitter jeg oppe alt for sent, og hvert øyeblikk vil jeg bli angrepet av en ny mandag, så det er nok best å krype under dyna og sove litt. Håper alle får en fin uke som kommer!
lørdag 4. mai 2013
Velfortjent helg
For første gang siden kanskje tidenes morgen, skal jeg ikke syte over hvor vondt det var å stå opp tidlig. Av en eller annen grunn våknet jeg klokken 8 i morges, helt av meg selv, og en hel time før alarmen skulle på. Ikke lys våken med det samme, riktignok, men da var det jo ganske deilig at jeg kunne ligge og slumre og late meg i en halvtimes tid før jeg kom meg opp. Deretter kunne jeg gjøre noe som føltes veldig luksuriøst; spise frokost før trening. Se en episode Community. Sjekke mail. Ta det litt med ro, og fremdeles ha god tid når jeg dro hjemmefra. For en uvanlig og behagelig opplevelse! Dette burde jeg få til oftere.
Med mat i magen og øyne jeg faktisk klarte å holde oppe, dro jeg så avgårde til Colosseum for det som nå har blitt min temmelig faste lørdagsspinning. Kanskje ekstra takknemlig for den timen i dag, ettersom jeg for et par dager siden ikke trodde jeg ville få mulighet til å bli med på den - veldig glad for at det ordnet seg. Mange andre var også veldig takknemlige for å kunne være med; folk uten reservasjon stod faktisk i kø utenfor dørene rett før timen skulle begynne, i håp om at det kanskje var noen ledige sykler igjen. Heldigvis for dem var det det, og jeg tror vel salen til slutt ble helt full. Det er kult med full sal, for jeg blir ofte motivert av fellesskapet, stemningen og ikke minst det å se på at andre virkelig står på - det gir meg lyst til å ikke være dårligere selv, og kan til og med vekke et lite konkurranseinstinkt som jeg vanligvis ikke pleier å ha. Alt blir også mye varmere med full sal, og når alt blir varmere så blir jobben tyngre. I dag svettet jeg. Sånn skikkelig, sånn som jeg nesten aldri klarer å svette. Små dråper og perler måtte gjentatte ganger tørkes bort fra både fjes og armer, og sjeldent har håndkleet mitt vært så fuktig etter en time. Selvfølgelig hadde jeg også med Clara, som sørget for å gi meg det lille ekstra, for jeg holder fremdeles et øye med tallene, selv om jeg ikke følger dem like slavisk som i begynnelsen.
Etter denne heroiske innsatsen tar jeg altså nå min velfortjente helg, med en veldig rolig og avslappende ettermiddag og kveld på sofaen. Husarbeid? Næh. Fest? Gidder ikke. Gå ut? Psh. Ikke denne jenta, ikke denne dagen. Jeg har bok og TV-serier og film, en sofa, et pledd og masse puter - hva mer kan man ønske seg? (Sjokolade, selvfølgelig, men det skal jeg styre unna. Sukk.) Dessuten må jeg jo restituere meg slik at jeg er klar for styrketrening i morgen.
God helg, og May the 4th be with you!
Med mat i magen og øyne jeg faktisk klarte å holde oppe, dro jeg så avgårde til Colosseum for det som nå har blitt min temmelig faste lørdagsspinning. Kanskje ekstra takknemlig for den timen i dag, ettersom jeg for et par dager siden ikke trodde jeg ville få mulighet til å bli med på den - veldig glad for at det ordnet seg. Mange andre var også veldig takknemlige for å kunne være med; folk uten reservasjon stod faktisk i kø utenfor dørene rett før timen skulle begynne, i håp om at det kanskje var noen ledige sykler igjen. Heldigvis for dem var det det, og jeg tror vel salen til slutt ble helt full. Det er kult med full sal, for jeg blir ofte motivert av fellesskapet, stemningen og ikke minst det å se på at andre virkelig står på - det gir meg lyst til å ikke være dårligere selv, og kan til og med vekke et lite konkurranseinstinkt som jeg vanligvis ikke pleier å ha. Alt blir også mye varmere med full sal, og når alt blir varmere så blir jobben tyngre. I dag svettet jeg. Sånn skikkelig, sånn som jeg nesten aldri klarer å svette. Små dråper og perler måtte gjentatte ganger tørkes bort fra både fjes og armer, og sjeldent har håndkleet mitt vært så fuktig etter en time. Selvfølgelig hadde jeg også med Clara, som sørget for å gi meg det lille ekstra, for jeg holder fremdeles et øye med tallene, selv om jeg ikke følger dem like slavisk som i begynnelsen.
Etter denne heroiske innsatsen tar jeg altså nå min velfortjente helg, med en veldig rolig og avslappende ettermiddag og kveld på sofaen. Husarbeid? Næh. Fest? Gidder ikke. Gå ut? Psh. Ikke denne jenta, ikke denne dagen. Jeg har bok og TV-serier og film, en sofa, et pledd og masse puter - hva mer kan man ønske seg? (Sjokolade, selvfølgelig, men det skal jeg styre unna. Sukk.) Dessuten må jeg jo restituere meg slik at jeg er klar for styrketrening i morgen.
God helg, og May the 4th be with you!
fredag 3. mai 2013
Enda mer fredagsgalskap
Etter en uke hvor jeg hittil har kommet meg på trening fire av fire dager, er det nærliggende å tro at fredag ville bli en etterlengtet hviledag - men dengang ei. Ettersom jeg gikk glipp av kickboksing forrige fredag, ville jeg ikke hoppe over enda en gang; det får da være måte på. Og ettersom boksetimen begynner akkurat så tidlig at jeg knapt nok rekker å snu i døra hjemme før jeg må dra igjen, kunne jeg like gjerne bruke tiden etter jobb til noe fornuftig, som for eksempel en annen time. Vanligvis faller denne andre timen på yoga, men i dag hadde jeg booket meg på spinning, ettersom jeg sannsynligvis ikke ville få anledning til å dra på lørdagsspinningen min i morgen.
Nå fikk jeg ordnet det slik at jeg kan dra på lørdagsspinning likevel (hurra!), men innen det var ordnet hadde jeg allerede plass på spinning i dag, og yogatimen var full, så da var det bare å kjøre på. To spinningdager etter hverandre kan da umulig være feil.
Med en rolig ettermiddag på jobb fikk vi gå litt tidligere, og dermed hadde jeg et Atlanterhav av tid å slå ihjel før spinning. Noe av den brukte jeg på å stikke innm XXL og kjøpe wraps - disse halvelastiske bandasjebåndene som man surrer rundt knoker og hender for å beskytte og stabilisere under boksingen. De er tøffe og svarte og jeg skulle lagt ut et bilde men jeg er for trøtt og sliten til å leke forfengelig fotograf akkurat nå. Da jeg etterpå ankom Colosseum var det fremdeles over en halvtime igjen til timestart, noe som førte meg inn i en relativt tom sal hvor jeg kunne herje litt med noen styrkeøvelser. Her kaster man ikke bort tiden, altså.
Spinningtimen ble en prøvelse i å holde tilbake. Jeg ville ikke være helt utslitt til boksetimen, så jeg fokuserte hardt på å ikke gi alt mens jeg tråkket ivei på sykkelen, og siktet meg for det meste inn på en lett andpusten komfortsone. Det var tidvis vanskelig å ta det rolig når jeg følte for å ta i skikkelig, men jevnt over var jeg overraskende flink til å følge mine egne instrukser. Det er nok fremdeles en aldri så liten latsabb inne i meg, som frydet seg over sjansen til å være på trening men likevel ikke anstrenge seg så mye.
Det jeg hadde igjen av energi etter spinningen forsvant imidlertid effektivt i løpet av den påfølgende timen med kickboksing. Jeg samlet motet mitt og spurte Mester Aristo om hvordan jeg skulle bandasjere disse wrapsene på hendene mine, og fikk kyndig veiledning på dette. Etterpå følte jeg meg nesten litt halvproff - litt sånn som Po gjør omtrent halvveis inn i filmen Kung Fu Panda, eller som Daniel Larusso i begynnelsen av Karate Kid (ja, begynnelsen - jeg har ingen illusjoner). Deretter fulgte en time med både slag og spark og det som verre er, avsluttet med noen hylende smertefulle styrkeøvelser for magen. Au au au.
Men jeg overlevde. Noe selvstendig styrketrening, en time spinning, en time kickboksing - og jeg overlevde. Men jeg var skrubbsulten og utslitt. Heldigvis hadde jeg en middagsinvitasjon denne kvelden, så jeg kunne kaste meg på første t-bane østover for å få servert deilig, hjemmelaget mat. Det reddet kanskje livet mitt, og om ikke livet, så i alle fall forstanden. Mat, altså. Vidunderlige greier. Særlig etter 2,5 timer med trening.
Nå fikk jeg ordnet det slik at jeg kan dra på lørdagsspinning likevel (hurra!), men innen det var ordnet hadde jeg allerede plass på spinning i dag, og yogatimen var full, så da var det bare å kjøre på. To spinningdager etter hverandre kan da umulig være feil.
Med en rolig ettermiddag på jobb fikk vi gå litt tidligere, og dermed hadde jeg et Atlanterhav av tid å slå ihjel før spinning. Noe av den brukte jeg på å stikke innm XXL og kjøpe wraps - disse halvelastiske bandasjebåndene som man surrer rundt knoker og hender for å beskytte og stabilisere under boksingen. De er tøffe og svarte og jeg skulle lagt ut et bilde men jeg er for trøtt og sliten til å leke forfengelig fotograf akkurat nå. Da jeg etterpå ankom Colosseum var det fremdeles over en halvtime igjen til timestart, noe som førte meg inn i en relativt tom sal hvor jeg kunne herje litt med noen styrkeøvelser. Her kaster man ikke bort tiden, altså.
Spinningtimen ble en prøvelse i å holde tilbake. Jeg ville ikke være helt utslitt til boksetimen, så jeg fokuserte hardt på å ikke gi alt mens jeg tråkket ivei på sykkelen, og siktet meg for det meste inn på en lett andpusten komfortsone. Det var tidvis vanskelig å ta det rolig når jeg følte for å ta i skikkelig, men jevnt over var jeg overraskende flink til å følge mine egne instrukser. Det er nok fremdeles en aldri så liten latsabb inne i meg, som frydet seg over sjansen til å være på trening men likevel ikke anstrenge seg så mye.
Det jeg hadde igjen av energi etter spinningen forsvant imidlertid effektivt i løpet av den påfølgende timen med kickboksing. Jeg samlet motet mitt og spurte Mester Aristo om hvordan jeg skulle bandasjere disse wrapsene på hendene mine, og fikk kyndig veiledning på dette. Etterpå følte jeg meg nesten litt halvproff - litt sånn som Po gjør omtrent halvveis inn i filmen Kung Fu Panda, eller som Daniel Larusso i begynnelsen av Karate Kid (ja, begynnelsen - jeg har ingen illusjoner). Deretter fulgte en time med både slag og spark og det som verre er, avsluttet med noen hylende smertefulle styrkeøvelser for magen. Au au au.
Men jeg overlevde. Noe selvstendig styrketrening, en time spinning, en time kickboksing - og jeg overlevde. Men jeg var skrubbsulten og utslitt. Heldigvis hadde jeg en middagsinvitasjon denne kvelden, så jeg kunne kaste meg på første t-bane østover for å få servert deilig, hjemmelaget mat. Det reddet kanskje livet mitt, og om ikke livet, så i alle fall forstanden. Mat, altså. Vidunderlige greier. Særlig etter 2,5 timer med trening.
torsdag 2. mai 2013
Dansetorsdag
Torsdag er Burlesque-dag. Sånn har det blitt. For tredje gang returnerte jeg til sal 3 på Colosseum, denne gangen igjen sammen ned min særdeles danseglade venninne. For tredje gang lot jeg meg overraske over hvor latterlig andpusten og sliten jeg ble av denne timen.
Når jeg ligger hjemme på sofaen og er usikker på om jeg orker å dra på trening, er det veldig lett å tenke "joda, kom igjen, det er jo bare en dansetime; det er jo bare moro, ikke skikkelig trening engang." Jeg har perfeksjonert kunsten å lure meg selv, både på godt og vondt. I situasjoner som denne er det heldigvis godt, for det fører til at jeg får en knallbra treningsøkt når jeg i utgangspunktet ikke egentlig følte for å ha det, og så er jeg kjempefornøyd med resultatet etterpå. For dansing ER skikkelig trening, og en dansetime er slettes ikke "bare."
Akkurat i dag hadde jeg en veldig lat og sliten dag. Sofaen hadde fått et godt grep på meg, og tanken på å dra meg ut av døra og til trening var tung. Jeg sendte en melding til venninnen min for å sjekke om hun hadde tenkt seg på timen, og avtalte med meg selv at dersom hun ikke skulle dra, så ble jeg også hjemme. Det skulle være Tegnet™ jeg skulle navigere etter. Heldigvis svarte hun at hun skulle på den, og dermed hadde Skjebnen™ talt, og jeg måtte opp og ut.
Dansingen var fortreffelig, og nå etter tredje gang begynte jeg å virkelig føle meg fortrolig med koreografien. Mestringsfølelsen var høy, noe som gjorde alt enda morsommere. Min venninne var også superfornøyd; så fornøyd at hun komplimenterte instruktøren (den fabelaktige Karina) etter at timen var over. Det synes jeg var veldig tøft. Jeg har ofte lyst til å gå bort og gi instruktørene ros, men er alltid alt for sjenert til å gjøre det. Jeg husker fremdeles en av de første gangene en instruktør henvendte seg direkte og snakket til meg. Jeg trodde jeg skulle dø. (Men på en trivelig måte.) De er jo alle så flinke og flotte; nesten som guder blant mennesker. Også prater de med lille, usle MEG? Nå går det imidlertid litt bedre. Øvelse gjør som kjent mester, og jeg har bearbeidet min evne til å prate med disse gudene uten å bare stirre skrekkslagent ned i gulvet. Det hjelper selvfølgelig at de er pokker så hyggelige.
Når jeg ligger hjemme på sofaen og er usikker på om jeg orker å dra på trening, er det veldig lett å tenke "joda, kom igjen, det er jo bare en dansetime; det er jo bare moro, ikke skikkelig trening engang." Jeg har perfeksjonert kunsten å lure meg selv, både på godt og vondt. I situasjoner som denne er det heldigvis godt, for det fører til at jeg får en knallbra treningsøkt når jeg i utgangspunktet ikke egentlig følte for å ha det, og så er jeg kjempefornøyd med resultatet etterpå. For dansing ER skikkelig trening, og en dansetime er slettes ikke "bare."
Akkurat i dag hadde jeg en veldig lat og sliten dag. Sofaen hadde fått et godt grep på meg, og tanken på å dra meg ut av døra og til trening var tung. Jeg sendte en melding til venninnen min for å sjekke om hun hadde tenkt seg på timen, og avtalte med meg selv at dersom hun ikke skulle dra, så ble jeg også hjemme. Det skulle være Tegnet™ jeg skulle navigere etter. Heldigvis svarte hun at hun skulle på den, og dermed hadde Skjebnen™ talt, og jeg måtte opp og ut.
Dansingen var fortreffelig, og nå etter tredje gang begynte jeg å virkelig føle meg fortrolig med koreografien. Mestringsfølelsen var høy, noe som gjorde alt enda morsommere. Min venninne var også superfornøyd; så fornøyd at hun komplimenterte instruktøren (den fabelaktige Karina) etter at timen var over. Det synes jeg var veldig tøft. Jeg har ofte lyst til å gå bort og gi instruktørene ros, men er alltid alt for sjenert til å gjøre det. Jeg husker fremdeles en av de første gangene en instruktør henvendte seg direkte og snakket til meg. Jeg trodde jeg skulle dø. (Men på en trivelig måte.) De er jo alle så flinke og flotte; nesten som guder blant mennesker. Også prater de med lille, usle MEG? Nå går det imidlertid litt bedre. Øvelse gjør som kjent mester, og jeg har bearbeidet min evne til å prate med disse gudene uten å bare stirre skrekkslagent ned i gulvet. Det hjelper selvfølgelig at de er pokker så hyggelige.
onsdag 1. mai 2013
Latterkramper
Med den dårlige samvittigheten fra gårsdagens utskeielser og pessimisme, kom det veldig godt med å dra på PT-time i dag. På tide å bli skjerpa igjen. Alex dro meg rett inn i det jeg kaller for Det skumle rommet, som er det lille styrkerommet som alltid er fullt av superspreke, råsterke folk som driver med helt sinnssyke øvelser. Jeg har bare såvidt vært der inne én gang før, da også med Alex, og det var fryktelig intimiderende. Alt i alt gikk det likevel ikke så aller verst, tror jeg.
Vi begynte fint, med et par øvelser på TRX. Det har jeg jo vært borti før, senest for bare et par dager siden, og klarte meg godt. Så pekte Alex opp mot taket, hvor det var festet en vannrett stige, og foreslo at jeg skulle gripe tak i den og se hvor lenge jeg kunne holde meg fast. Jeg lo, lenge og hjertelig. Alex lo også, men han ville visst at jeg faktisk skulle prøve likevel. Jaja, én av oss må jo være urealistisk optimistiske noen ganger, antar jeg. Så jeg prøvde - og hadde selvfølgelig rett. Det er flaks at jeg aldri har vært nødt til å holde meg fast i noe for å unngå å falle til min sikre død, for da hadde jeg ikke vært her i dag. Det var likevel litt gøy å bare gjøre denne testen, for det ga meg en smakebit på hva jeg kanskje vil kunne få til en vakker dag. En gulrot å strekke seg mot. Motivasjon. Et forsiktig håp.
Vi forflyttet oss en snau meter, til et skrånende sete med noen slags puter som jeg skulle låse føttene rundt. Her skulle jeg visst sette meg, lene meg bakover (nedover), og så ta sit-ups. Jeg var livredd. Det å ligge/sitte nesten opp ned og føle at jeg ikke helt hadde kontroll over når og hvordan jeg skulle komme meg opp igjen, var skummelt. Så skummelt, faktisk, at jeg ytret et aldri så lite jenteskrik da jeg lente meg helt bakover, hvorpå jeg fikk en intens latterkrampe idet jeg innså hvor tåpelig jeg unektelig både så ut og hørtes ut. PT-Alex lo også. Jeg er ganske flink til å få folk til å le, tydeligvis. Det er jo fint, da. Verden trenger mer latter, og når jeg ler får jeg trenet magemusklene litt, så alle vinner på dette. Etter denne første fiaskoen måtte Alex dra meg opp i sittende igjen, og først etter at han hadde lovet at jeg ikke kom til å ramle av hele greia, turde jeg å prøve på nytt. Det gikk bedre; jeg lenet meg ikke fullt så langt tilbake, og klarte derfor å crunche meg opp igjen. Og igjen, og igjen, og noen ganger til. Det gikk stadig bedre, men likevel sukket jeg lettet da jeg omsider kunne reise meg opp og klatre av denne monstergreia. Vi kommer kanskje ikke til å bli bestevenner med det aller første, men jeg er villig til å jobbe med saken. Jeg følte meg tross alt litt tøff mens jeg satt der, etter at jeg var ferdig med å skrike som en liten jente og le hysterisk.
Videre fulgte en rekke styrkeøvelser, mest for rygg og armer. Jeg skal la være å beskrive all galskapen i detalj, for da blir dette en liten roman, men jeg kan oppsummere med at jeg skar mange grimaser, hadde mye vondt, og fikk Alex til å le flere ganger. Jeg lo temmelig mye selv, også. "Jeg vet ikke hva som er galt med meg i dag," sa jeg hikstende etter å ha kollapset fra min tredje planke på grunn av nok et latteranfall. Flere av disse latteranfallene bare brøt ut i tide og utide, og selv om det gjorde økten ekstra morsom, gjorde den meg også kanskje en smule mindre fokusert og effektiv enn jeg ellers ville vært. Men det er viktig å ha det gøy på trening også, så jeg er ikke misfornøyd, altså - jeg bare skjønner ikke helt hvor det kom fra. Noen ganger er jeg vel bare litt rar, rett og slett.
Og nei, jeg så dessverre ikke Bruce Springsteen mens jeg var der. Det hadde vært utrolig kult hvis jeg hadde kunnet møte The Boss i løpet av dagens besøk, men så heldig var jeg altså ikke. Men han pleier visst å trene der hver gang han besøker Oslo, så kanskje neste gang?
Vi begynte fint, med et par øvelser på TRX. Det har jeg jo vært borti før, senest for bare et par dager siden, og klarte meg godt. Så pekte Alex opp mot taket, hvor det var festet en vannrett stige, og foreslo at jeg skulle gripe tak i den og se hvor lenge jeg kunne holde meg fast. Jeg lo, lenge og hjertelig. Alex lo også, men han ville visst at jeg faktisk skulle prøve likevel. Jaja, én av oss må jo være urealistisk optimistiske noen ganger, antar jeg. Så jeg prøvde - og hadde selvfølgelig rett. Det er flaks at jeg aldri har vært nødt til å holde meg fast i noe for å unngå å falle til min sikre død, for da hadde jeg ikke vært her i dag. Det var likevel litt gøy å bare gjøre denne testen, for det ga meg en smakebit på hva jeg kanskje vil kunne få til en vakker dag. En gulrot å strekke seg mot. Motivasjon. Et forsiktig håp.
Vi forflyttet oss en snau meter, til et skrånende sete med noen slags puter som jeg skulle låse føttene rundt. Her skulle jeg visst sette meg, lene meg bakover (nedover), og så ta sit-ups. Jeg var livredd. Det å ligge/sitte nesten opp ned og føle at jeg ikke helt hadde kontroll over når og hvordan jeg skulle komme meg opp igjen, var skummelt. Så skummelt, faktisk, at jeg ytret et aldri så lite jenteskrik da jeg lente meg helt bakover, hvorpå jeg fikk en intens latterkrampe idet jeg innså hvor tåpelig jeg unektelig både så ut og hørtes ut. PT-Alex lo også. Jeg er ganske flink til å få folk til å le, tydeligvis. Det er jo fint, da. Verden trenger mer latter, og når jeg ler får jeg trenet magemusklene litt, så alle vinner på dette. Etter denne første fiaskoen måtte Alex dra meg opp i sittende igjen, og først etter at han hadde lovet at jeg ikke kom til å ramle av hele greia, turde jeg å prøve på nytt. Det gikk bedre; jeg lenet meg ikke fullt så langt tilbake, og klarte derfor å crunche meg opp igjen. Og igjen, og igjen, og noen ganger til. Det gikk stadig bedre, men likevel sukket jeg lettet da jeg omsider kunne reise meg opp og klatre av denne monstergreia. Vi kommer kanskje ikke til å bli bestevenner med det aller første, men jeg er villig til å jobbe med saken. Jeg følte meg tross alt litt tøff mens jeg satt der, etter at jeg var ferdig med å skrike som en liten jente og le hysterisk.
Videre fulgte en rekke styrkeøvelser, mest for rygg og armer. Jeg skal la være å beskrive all galskapen i detalj, for da blir dette en liten roman, men jeg kan oppsummere med at jeg skar mange grimaser, hadde mye vondt, og fikk Alex til å le flere ganger. Jeg lo temmelig mye selv, også. "Jeg vet ikke hva som er galt med meg i dag," sa jeg hikstende etter å ha kollapset fra min tredje planke på grunn av nok et latteranfall. Flere av disse latteranfallene bare brøt ut i tide og utide, og selv om det gjorde økten ekstra morsom, gjorde den meg også kanskje en smule mindre fokusert og effektiv enn jeg ellers ville vært. Men det er viktig å ha det gøy på trening også, så jeg er ikke misfornøyd, altså - jeg bare skjønner ikke helt hvor det kom fra. Noen ganger er jeg vel bare litt rar, rett og slett.
Og nei, jeg så dessverre ikke Bruce Springsteen mens jeg var der. Det hadde vært utrolig kult hvis jeg hadde kunnet møte The Boss i løpet av dagens besøk, men så heldig var jeg altså ikke. Men han pleier visst å trene der hver gang han besøker Oslo, så kanskje neste gang?
Abonner på:
Innlegg (Atom)
-
Nå er det 8 dager siden sist, takket være en kombinasjon av nattevakter og sykdom. I løpet av forrige helg fikk jeg en brutal forkjølelse, o... -
Tredje ukedag og tredje treningsdag denne uka. Full rulle, med andre ord. Jeg forbereder meg til helgen, hvor både fredag og lørdag kommer t...
-
Det har ikke blitt mye trening denne uka, og det blir det nok dessverre ikke heller. Stjernene står ikke i min favør for trening, og dagens ...