Spinning, betennelse og motivasjon
Det går altså ALT for lang tid mellom hver time med Xycling Challenge - bare så det er sagt. Jeg forstår omstendighetene, og støtter det helt, men fytti grisen som jeg savner å få min ukentlige dose. I dag fikk jeg en påminnelse om hvor flotte de timene faktisk er, etter to ukers lettere amnesi. Det ekstra kvarteret vi får i forhold til andre timer merkes godt på slutten, og ingen brøler så bra som Jonas når han setter i gang.
I dag var det mye brøling, og det resulterte blant annet i mye svette. "Mye svette" for min del betyr fremdeles "noen dråper rennende nedover ansiktet og en litt klam t-skjorte som ikke lenger dufter av morgenfrisk dugg," men det er jeg kjempefornøyd med altså, for jeg har aldri vært noe flink til å svette. Min venninne, derimot, hadde en nærmest gjennomvåt treningstopp etter at timen var over, og jeg var innmari sjalu. Graden av flinkhet jeg føler er vagt relatert til mengden svette jeg klarer å tyne ut av meg, så jeg skulle ønske jeg kunne svette litt mer. Men folk er forskjellige, og jeg aksepterer at jeg ikke er en svetter. Eller som vi sier på trøndersk: "Man får værra som en e, når itj'n vart som en sku."
Nå er det altså hele fire uker til neste Challenge-time (på grunn av 2. pinsedag om to uker. Buuu dumme pinsa!), og det blir faktisk den siste før sommerferien. Unnskyld meg, men hva skjedde med første halvdel av 2013? Når kom vi så langt ut i året at det bare er én Challenge-time igjen før sommerferien? Dette er jo galskap. Jeg trodde jeg var flinkere til å kontrollere tiden enn dette, men dengang ei. Det neste blir vel at jeg ikke klarer å utsette 31-årsdagen min, heller ...
Og så en litt dårlig nyhet: Jeg må trekke tilbake det jeg skrev i går om å ikke lenger være plaget av muskelbetennelsen. I dag kom den tilbake, sånn omtrent halvveis gjennom arbeidsdagen. Ikke veldig voldsomt, og jeg er optimistisk og tror jeg skal klare å få roet den igjen rimelig snart (hei, kjære diclofenac!), men jeg bør tydeligvis ikke skryte om at jeg føler meg bedre, for det får den visst med seg og så angriper den bare på nytt. Fnrgh! Dette må være den staeste plagen jeg noen gang har hatt - kanskje til og med mer sta enn meg. Det er himla godt gjort, så jeg må nesten ta av meg hatten for det. Deretter får jeg bare fortsette å kjøre hardt på styrketreningen. Kanskje jeg kan skremme den bort igjen?
Angående noe helt annet: Elixia fikk et nytt medlem i dag, og jeg føler meg delvis ansvarlig for dette. Samboeren til venninnen min ble en del av kulten vår idet han signerte medlemskontrakt. Hurra! Veldig gøy å få med flere venner. Denne treningsgreia holder jo på å ta fullstendig av. For noen år siden var jeg bortimot en anti-trene-person, med masse anti-trene-venner, men situasjonen i dag er noe ganske annet. Det er fascinerende hvordan livet kan forandre seg så mye over så relativt kort tid. Fascinerende og oppløftende. Det finnes håp, folkens! Bare se på meg, og på disse entusiastiske, inspirerende vennene mine. De sier at de blir så motivert av meg, men jeg igjen blir motivert av dem. Også av mine vidunderlige instruktører, såklart. Motivasjon finnes så mange steder, hvis man bare ser etter. Det er sjeldent den bare ramler ned i fanget ditt, i alle fall ikke til å begynne med. Men den kommer seg etter hvert. Alt kommer seg etter hvert.
I dag var det mye brøling, og det resulterte blant annet i mye svette. "Mye svette" for min del betyr fremdeles "noen dråper rennende nedover ansiktet og en litt klam t-skjorte som ikke lenger dufter av morgenfrisk dugg," men det er jeg kjempefornøyd med altså, for jeg har aldri vært noe flink til å svette. Min venninne, derimot, hadde en nærmest gjennomvåt treningstopp etter at timen var over, og jeg var innmari sjalu. Graden av flinkhet jeg føler er vagt relatert til mengden svette jeg klarer å tyne ut av meg, så jeg skulle ønske jeg kunne svette litt mer. Men folk er forskjellige, og jeg aksepterer at jeg ikke er en svetter. Eller som vi sier på trøndersk: "Man får værra som en e, når itj'n vart som en sku."
Nå er det altså hele fire uker til neste Challenge-time (på grunn av 2. pinsedag om to uker. Buuu dumme pinsa!), og det blir faktisk den siste før sommerferien. Unnskyld meg, men hva skjedde med første halvdel av 2013? Når kom vi så langt ut i året at det bare er én Challenge-time igjen før sommerferien? Dette er jo galskap. Jeg trodde jeg var flinkere til å kontrollere tiden enn dette, men dengang ei. Det neste blir vel at jeg ikke klarer å utsette 31-årsdagen min, heller ...
Og så en litt dårlig nyhet: Jeg må trekke tilbake det jeg skrev i går om å ikke lenger være plaget av muskelbetennelsen. I dag kom den tilbake, sånn omtrent halvveis gjennom arbeidsdagen. Ikke veldig voldsomt, og jeg er optimistisk og tror jeg skal klare å få roet den igjen rimelig snart (hei, kjære diclofenac!), men jeg bør tydeligvis ikke skryte om at jeg føler meg bedre, for det får den visst med seg og så angriper den bare på nytt. Fnrgh! Dette må være den staeste plagen jeg noen gang har hatt - kanskje til og med mer sta enn meg. Det er himla godt gjort, så jeg må nesten ta av meg hatten for det. Deretter får jeg bare fortsette å kjøre hardt på styrketreningen. Kanskje jeg kan skremme den bort igjen?
Angående noe helt annet: Elixia fikk et nytt medlem i dag, og jeg føler meg delvis ansvarlig for dette. Samboeren til venninnen min ble en del av kulten vår idet han signerte medlemskontrakt. Hurra! Veldig gøy å få med flere venner. Denne treningsgreia holder jo på å ta fullstendig av. For noen år siden var jeg bortimot en anti-trene-person, med masse anti-trene-venner, men situasjonen i dag er noe ganske annet. Det er fascinerende hvordan livet kan forandre seg så mye over så relativt kort tid. Fascinerende og oppløftende. Det finnes håp, folkens! Bare se på meg, og på disse entusiastiske, inspirerende vennene mine. De sier at de blir så motivert av meg, men jeg igjen blir motivert av dem. Også av mine vidunderlige instruktører, såklart. Motivasjon finnes så mange steder, hvis man bare ser etter. Det er sjeldent den bare ramler ned i fanget ditt, i alle fall ikke til å begynne med. Men den kommer seg etter hvert. Alt kommer seg etter hvert.
Vi får krysse fingene for at den teite betennelsen holder seg der den bør være, dvs langt unna!
SvarSlettJeg kan forøvrig skrive under på det med at tiden flyr. Jeg skal plutselig levere en ferdig doktorgrad om bare 15 arbeidsdager... Det er mildt sagt litt stressende. Men så skal jeg begynne ett nytt og bedre liv(TM) med mer regelmessig trening og sunnere kosthold etter det. Jeg lover. :-)
Heia spreke-Vero!