Kung Fu Panda kryper videre

You have suffered enough
And warred with yourself
It's time that you won

So take this sinking boat and point it home
We've still got time
Raise your hopeful voice
You have a choice
You'll make it now

Motivasjon kan komme fra alt mulig rart. I går var jeg på konserten til Josh Groban i Oslo Spektrum, og selv om jeg har hørt alle låtene utallige ganger allerede, var det de ordene ovenfor, fra sangen "Falling Slowly" som av en eller annen grunn virkelig markerte seg der og da. Det var noe med å sitte 20 meter unna scenen og føle at han sang akkurat disse strofene spesielt for meg. "Falling Slowly" er egentlig en kjærlighetssang, og resten av teksten har ikke så mye å gjøre med meg og Prosjekt Nytt og Bedre Liv, men akkurat disse ordene gikk altså rett hjem. Jeg tar dem til meg, holder fast på dem, drikker dem, lar dem skylle over meg, igjen og igjen, til budskapet setter seg fast i ryggmargen. Jeg har lidd nok, og kriget mot meg selv. Det er på tide at jeg vinner. Jeg har fremdeles tid. Jeg har et valg. Jeg skal klare det nå.

Knekken fra lørdag henger fremdeles over meg, som en truende skygge fra et monster i skogen. På søndag var jeg opptatt og sov for lenge til å rekke trening først, men i går hadde jeg egentlig ingen unnskyldning. Jeg kunne trenet før konserten; i stedet sløvet jeg hjemme. Så det var bra at Josh sang meg til fornuft senere på kvelden. Det trengte jeg.

Oppmuntrende kommentarer fra engasjerte lesere har også hjulpet. Det er nesten så jeg sitter her og tuter når jeg leser de nydelige ordene deres, både i kommentarfelt og på mail, og tro meg, det varmer godt. Jeg vil skuffe dere like lite som jeg vil skuffe meg selv, og denne kampen fortsetter delvis på grunn av det. Det viser vel bare at det er sannhet i det som sies, om at man kan ikke gjøre alt alene. Det er viktig med backup. At noen bryr seg.

Det var sannelig bra at jeg hadde en time med PT-Alex i dag, for da hadde jeg overhodet ikke noe valg; jeg MÅTTE slepe meg ut fra min sovende stilling på sofaen. Det var tungt og vondt, og jeg syntes fryktelig synd på meg selv. Så varmet jeg opp i et kvarter, før jeg fikk beskjeden om at Alex ble forsinket, ca en halvtime. Jeg fikk muligheten til å utsette timen, men ville heller bare vente, og varme opp litt ekstra. Det ble totalt et kvarter på tredemølla, ti minutter på sykkel og ti minutter på elipsemaskin før den virkelige torturen skulle begynne. Som vanlig var det veldig variert tortur, og jeg skal la være å skrive en roman om alt som ble gjort, men kan nevne et par ting som ble lagt merke til:

1. Push-ups er fremdeles alt for optimistisk for meg. Selv på knærne.
2. Min evne til å ligge på ryggen og løfte begge strake beina opp fra gulvet og ned igjen, har blitt merkbart bedre. Både Alex og jeg var positivt forundret over hvor mye lettere jeg klarte dette nå i forhold til tidligere. Kult!
3. Jeg hater fremdeles hopping. Mer enn å gå i trapper, faktisk. Hopping har blitt min nye nemesis.
4. Det er vanskelig å slenge rundt på kjelebjeller når hendene er klamme og svette etter å ha vært inne i boksehansker.

Utover det fysiske arbeidet, snakket vi litt om årsaken bak min midlertidige frustrasjon og demotivasjon. Den rådende teorien bak hvorfor vekta har stått stille i to måneder, er at jeg ikke spiser ofte og jevnlig nok. I lengre tid har jeg droppet kveldsmat, og over de siste ukene har jeg stadig oftere latt lunsjen være frokosten, noe som i effekt egentlig har betydd at jeg bare har spist to måltider om dagen. Små utskeielser innimellom dette har heller sikkert ikke hjulpet. Så med nytt pågangsmot tar jeg nå meg selv i nakken, og skal bli strengere på å få i meg frokost, lunsj, middag og kveldsmat - og det skal være ordentlig mat, ikke Grandiosa, cheeseburger eller posepasta. Jeg begynte nå etter treningen, med renskåret svinekjøtt og grønnsaker. I morgen blir det fisk. Jeg lover.

Det er godt å være tilbake. Kung Fu Panda gir seg ikke. Jeg er sikker på at min gode, gamle motivasjon snart vil komme krypende etter meg.