Jeg gir opp!
Lei.
Kjempelei.
Vanvittig lei!
Etter nesten to måneder med masse trening og stort sett tålelig akseptabelt kosthold, står vekta fremdeles på stedet hvil. TO MÅNEDER. Dette er IKKE akseptabelt, og jeg er rasende. Rasende og lei, med et hint av motløs. Jeg merker at dette med kosthold sklir litt mer ut for hver uke som går, for det har tydeligvis ingen effekt, så da kan jeg like gjerne skeie ut og kose meg litt nå og da. Jeg sier som Aristo liker å rope: Satan!
Det føles som om jeg har ligget like over den 20kg-markøren i en evighet, og det har jeg nesten. I ukene før påske skjedde det masse, men siden har alt bare stått bom stille. "Nå kommer jeg ned til 20kg-feiringen hvilken som helst dag," har jeg gått og tenkt i to måneder, men nei. Jeg har gledet meg til den dagen jeg kunne blogge om å ha nådd denne store milepælen, men nei! Jeg har fremdeles bare mistet 19 kg. Det er som om dette siste kiloet bare ligger der og håner meg. "Hit, men ikke lenger, Vero!" Jeg blir gal. Fullstendig, totalt, deprimerende sprø. Aldri før, siden jeg begynte med treningen for nesten halvannet år siden, har jeg hatt så lyst til å bare gi opp hele greia, ta med meg en 2-litersboks iskrem og legge meg på sofaen. I begynnelsen gikk alt så fint, og jeg følte meg så flink. To kilo i måneden; det var ikke suverent, men det var bra. Det var sunt, og det var målbart og synlig. Etter disse siste trassige månedene kan jeg ikke lenger skryte på meg et så bra gjennomsnitt; dersom det ikke skjer noen endringer snart, vil jeg ende opp med å bare ha gått ned 1 kg i måneden, og det er faktisk ikke imponerende i det hele tatt - det er kjempetregt, og med tanke på jevnlig trening 5-6 ganger i uken er det rett og slett deprimerende.
Kanskje dette tungsinnet satte sitt preg på gårsdagens spinningtime, for jeg slet skikkelig med å komme meg opp på det pulsnivået jeg har ligget på de siste ukene. Både Clara og Super-Jan-Tore gjorde sitt beste for å presse meg opp og fram, men jeg følte hele tiden at jeg lå litt under der jeg burde være. Kanskje var det fordi jeg faktisk HAR begynt å gi opp litt, sånn på ordentlig. Jeg håper ikke det. Jeg vil ikke det - men det er vanskelig å fortsette med noe hvis man mister troen på at det hjelper. Eller kanskje var det fordi jeg generelt har sovet for lite i det siste. Eller en kombinasjon. Jeg er like usikker på det, som jeg er på årsaken til at jeg har sluttet å gå ned i vekt. Det gir virkelig ingen mening; jeg trener bedre enn jeg gjorde før, og selv om kostholdet ennå ikke er optimalt, er det bedre enn det pleide å være. Så hvorfor denne bråstoppen? Hvorfor SKJER det ingenting lenger? Argh!
Det er skummelt at jeg har begynt å tenke slik, for herfra er veien kort til at jeg skeier helt ut og tilbake på det gamle kostholdet, og begynner å trene mindre. Spesielt er sommertiden risikofylt, når opptil flere av yndlingstimene mine forsvinner, og dagene blir stadig mer travle og fylt med andre fristelser på ettermiddager og helger, slik som grillfester og picnicker. Jeg må få meg selv tilbake på rett spor, slik at jeg ikke resignerer. Jeg vet bare ikke hvordan. Jeg er frustrert, lei, skuffet og sint. Dette var ikke hvordan jeg hadde forestilt meg at våren skulle gå. Jeg hadde forespeilet meg gode resultater - eller i det minste NOEN resultater. Ikke dette.
Jeg skal ikke gi opp. Jeg har gitt opp så mange ganger før, i mange mange år, og det har aldri hjulpet noe som helst. Men akkurat nå er det ene og alene trassen min som pisker meg videre. Ikke håpet, ikke forventningen, ikke målet, ikke gleden. Bare ren og skjær trass. I hodet mitt har jeg kanskje (midlertidig) gitt opp, men jeg nekter å la kroppen gjøre det samme. Den både må og skal fortsette. Og så, kanskje, vil den en vakker dag akseptere å slippe fra seg noen flere kilo. Kanskje. Men akkurat nå tviler jeg.
Kjempelei.
Vanvittig lei!
Etter nesten to måneder med masse trening og stort sett tålelig akseptabelt kosthold, står vekta fremdeles på stedet hvil. TO MÅNEDER. Dette er IKKE akseptabelt, og jeg er rasende. Rasende og lei, med et hint av motløs. Jeg merker at dette med kosthold sklir litt mer ut for hver uke som går, for det har tydeligvis ingen effekt, så da kan jeg like gjerne skeie ut og kose meg litt nå og da. Jeg sier som Aristo liker å rope: Satan!
Det føles som om jeg har ligget like over den 20kg-markøren i en evighet, og det har jeg nesten. I ukene før påske skjedde det masse, men siden har alt bare stått bom stille. "Nå kommer jeg ned til 20kg-feiringen hvilken som helst dag," har jeg gått og tenkt i to måneder, men nei. Jeg har gledet meg til den dagen jeg kunne blogge om å ha nådd denne store milepælen, men nei! Jeg har fremdeles bare mistet 19 kg. Det er som om dette siste kiloet bare ligger der og håner meg. "Hit, men ikke lenger, Vero!" Jeg blir gal. Fullstendig, totalt, deprimerende sprø. Aldri før, siden jeg begynte med treningen for nesten halvannet år siden, har jeg hatt så lyst til å bare gi opp hele greia, ta med meg en 2-litersboks iskrem og legge meg på sofaen. I begynnelsen gikk alt så fint, og jeg følte meg så flink. To kilo i måneden; det var ikke suverent, men det var bra. Det var sunt, og det var målbart og synlig. Etter disse siste trassige månedene kan jeg ikke lenger skryte på meg et så bra gjennomsnitt; dersom det ikke skjer noen endringer snart, vil jeg ende opp med å bare ha gått ned 1 kg i måneden, og det er faktisk ikke imponerende i det hele tatt - det er kjempetregt, og med tanke på jevnlig trening 5-6 ganger i uken er det rett og slett deprimerende.
Kanskje dette tungsinnet satte sitt preg på gårsdagens spinningtime, for jeg slet skikkelig med å komme meg opp på det pulsnivået jeg har ligget på de siste ukene. Både Clara og Super-Jan-Tore gjorde sitt beste for å presse meg opp og fram, men jeg følte hele tiden at jeg lå litt under der jeg burde være. Kanskje var det fordi jeg faktisk HAR begynt å gi opp litt, sånn på ordentlig. Jeg håper ikke det. Jeg vil ikke det - men det er vanskelig å fortsette med noe hvis man mister troen på at det hjelper. Eller kanskje var det fordi jeg generelt har sovet for lite i det siste. Eller en kombinasjon. Jeg er like usikker på det, som jeg er på årsaken til at jeg har sluttet å gå ned i vekt. Det gir virkelig ingen mening; jeg trener bedre enn jeg gjorde før, og selv om kostholdet ennå ikke er optimalt, er det bedre enn det pleide å være. Så hvorfor denne bråstoppen? Hvorfor SKJER det ingenting lenger? Argh!
Det er skummelt at jeg har begynt å tenke slik, for herfra er veien kort til at jeg skeier helt ut og tilbake på det gamle kostholdet, og begynner å trene mindre. Spesielt er sommertiden risikofylt, når opptil flere av yndlingstimene mine forsvinner, og dagene blir stadig mer travle og fylt med andre fristelser på ettermiddager og helger, slik som grillfester og picnicker. Jeg må få meg selv tilbake på rett spor, slik at jeg ikke resignerer. Jeg vet bare ikke hvordan. Jeg er frustrert, lei, skuffet og sint. Dette var ikke hvordan jeg hadde forestilt meg at våren skulle gå. Jeg hadde forespeilet meg gode resultater - eller i det minste NOEN resultater. Ikke dette.
Jeg skal ikke gi opp. Jeg har gitt opp så mange ganger før, i mange mange år, og det har aldri hjulpet noe som helst. Men akkurat nå er det ene og alene trassen min som pisker meg videre. Ikke håpet, ikke forventningen, ikke målet, ikke gleden. Bare ren og skjær trass. I hodet mitt har jeg kanskje (midlertidig) gitt opp, men jeg nekter å la kroppen gjøre det samme. Den både må og skal fortsette. Og så, kanskje, vil den en vakker dag akseptere å slippe fra seg noen flere kilo. Kanskje. Men akkurat nå tviler jeg.
Fatt mot, kjære deg! Husk at vekta alltid går raskt ned i begynnelsen før det virkelig harde arbeidet starter: det du gjør nå. Dessuten er ikke vekta alltid den beste måten å måle resultatet på. Jeg ville anbefale å kombinere den med et målebånd i tillegg.
SvarSlettJeg vet hvordan det er når det virker som om det står bom stille, og det er kjempefrustrerende, men du må bare ikke gi opp selv om det er vanskeligere å måle resultatene og ting går saktere.
Ja, sommer'n står for døra, men jeg tar gjerne sykkelen fatt sammen med deg, også blir det jo svømming på Sognsvann!
Kjære Vero! Ikke gi opp!
SvarSlettDu er så fantastisk flink, hele tiden, og har vært det lenge. Jeg beundrer virkelig pågangsmotet ditt herfra til evigheten. Det er så uendelig bra jobbet! Du fortjener virkelig at ting går din vei!
Jeg vil så gjerne hjelpe deg, men har dessverre ingen tryllekur. Kanskje du kan snakke med PT-Alex om det? Han vet jo mer og bedre om både og trening og kosthold enn meg i allefall?
Hva med å begynne med noen nye verktøy? Jeg kjenner flere som har brukt vektklubb.no til å rett og slett telle kaloriene de får i seg og trener bort, og hatt god hjelp av det. Hadde det vært en ide? Da får du god oversikt over kostholdet også, og kan kanskje måle fremgangen der også?
Uansett, jeg heier på deg!
Stor oppmuntrings-klem fra Hanne!
ikke gi opp!
SvarSlettdu er flinkere, tøffere og råere enn de fleste!
vekta kan stoppe opp, men bare husk at kroppen ironisk nok motarbeider endringer. den vil helst ha det stabilt og være som den er, men her er det DU som vinner kampen bare du er sta nok! og du har vist så masse viljestyrke her i bloggen din at vi som titter innom er nesegrus for lenge siden :-)
lykke til!
og ett lite Kung Fu Panda quote på veien :-)
Po: Maybe I should just quit and go back to making noodles.
Oogway: Quit, don't quit? Noodles, don't noodles? You are too concerned about what was and what will be. There is a saying: yesterday is history, tomorrow is a mystery, but today is a gift. That is why it is called the "present."