Fredagskoz

Det er to enkle grunner til at jeg aldri kom meg til dansetimen på Elixia i går: Jeg var omtrent like våken som en zombie, og jeg hadde like vondt som en nyoperert pasient. Jeg er verken nyoperert eller en zombie, så det er lett å forstå at dette var nok til å få meg til å holde meg hjemme.

Begge deler har en logisk forklaring. Jeg var stuptrøtt fordi jeg omtrent ikke hadde sovet natten før; jeg har i utgangspunktet perioder med dårlig søvn (takk skal du ha, depresjonen), og det blir ikke bedre når det er varmt og klamt med skyhøy luftfuktighet. Jeg hadde vondt i magemusklene etter PT-timen på tirsdag, og vondt i alle andre muskler etter Styrke & Core på onsdag. Det føltes derfor veldig riktig å ha en hviledag i går. Særlig siden jeg nettopp har oppdaget en ny serie, Mr Selfridge, som er fabelaktig, og jeg har (hadde) en hel sesong å ta igjen. Men nok om det.

Selv om jeg skulle ta min typiske dobbelttime denne fredagen også, bestemte jeg meg for å sprite opp rutinen litt. I stedet for verken yoga eller spinning som første økt etter jobb, ramlet jeg derfor innom TRX-salen. Det er lenge siden jeg har gjort TRX, og jeg husket det som effektiv men gøy styrketrening, som jeg i min tid gradvis gikk bort fra på grunn av den vrange skulderbetennelsen. I dag kjente jeg allerede etter oppvarmingen hvor lenge det faktisk har vært siden sist, og halvveis gjennom timen kastet jeg lengselsfulle blikk mot døren. Det var mye og hardt, og enkelte øvelser måtte jeg gjøre en helt egen vri på, for det var ikke snakk om at jeg var sterk nok til å få til noe sånt. Jeg er altså fremdeles en svekling. En sterkere svekling enn for et år tilbake, men fremdeles en svekling. Men en trassig svekling også. Jeg ga meg ikke, og jeg nektet å forlate salen før timen faktisk var over. Når jeg ikke klarer å oppnå så mye som jeg i utgangspunktet har håpet på, så er alltid det min trøst; det at jeg ikke gir meg og aldri går ut. Jeg fullfører kanskje ikke alltid med stil og eleganse, men jeg fullfører. Det teller, det og.

Da jeg kom til boksetimen etterpå, var jeg egentlig allerede utslitt. Og sulten. Jeg hadde vært dum igjen og glemt å spise noe særlig siden lunsj på jobb, som da var minst fem timer siden. Idiot-Vero slår til igjen. Jeg bestemte meg dermed for å ta det rolig gjennom boksetimen, og lyktes med det i alle fall den første halvtimen. Deretter, etter hvert som vi ble sluppet mer og mer løs på sekkene, begynte jeg å dryle til med stadig mer kraft og energi. Det ble umulig å holde tilbake gjennom de siste par rundene; jeg bokset og hoppet og sparket som jeg kanskje aldri har gjort før, flere ganger fram til det punktet hvor jeg ble litt svimmel. Jeg fikk ros for at jeg gjorde en så bra innsats, og da var alt slitet, all sulten, selv svimmelheten, verdt det. Pain is temporary, glory is forever! Jeg var flink og drakk masse vann, men trengte nok mat minst like mye. Etter fem minutter på overtid med styrketrening helt til slutt, var jeg klar for å dø. Men jeg døde ikke før den siste push-upen var overstått, og Mester Aristo hadde sagt god helg. Deretter trengte jeg minst et kvarter med sittende uttøyning før jeg kom meg på bena igjen. En utmerket time!

Som alltid er det viljestyrken (og trassen) det til syvende og sist koker ned til. Hvis jeg vil noe nok, så får jeg det til, uansett hvor sprøtt det er. Og så sluker jeg i meg en halv kylling etterpå, for det er det alle de kule kidza gjør i dag, og jeg er kul. Veldig, veldig kul.