Mitt fantastiske treningssenter

Det er én ting som jeg alltid legger merke til hver gang jeg kommer til en gruppetime på verdens fineste treningssenter, én ting som konsekvent er til stede, og som kanskje er en av de viktigste årsakene til at jeg fortsetter å dra tilbake dit igjen og igjen: Jeg føler meg så innmari velkommen. Jeg føler meg som hjemme.

Jeg er usikker på om jeg egentlig har tenkt så mye over dette før, og over hva slags innvirkning det har på meg, men i dag kom åpenbaringen for fullt. Den kom mens jeg satt på sykkelen i spinningsalen, på slutten av en time som transformerte meg fra en morratrøtt snegle til et levende menneske, mens svetteperlene rant nedover både ansiktet og armene, melkesyren sprengte seg gjennom beina og Clara heiet meg videre ved å fortelle at jeg var "in zone." Foran oss satt alles yndlingsinstruktør Jan Tore og erklærte sin kjærlighet til oss og ropte at han allerede gledet seg til neste lørdag, og salen brøt ut i jubel og applaus, hoing og plystring. Der kom den snikende, den følelsen av at jeg hører til der, og at jeg er velkommen, i den salen, hver lørdag. At noen andre enn bare jeg selv setter pris på at jeg er der. Hva gjør det for motivasjonen min? Nesten alt.

Så begynte jeg å tenke på hvordan det er på de andre timene jeg pleier å dra på. Føler jeg meg like velkommen der? Ja, egentlig. Vel, nesten, for jeg tror det er vanskelig for andre å måle seg med Jan Tores genuine og energiske entusiasme, men de gjør alle en himla god innsats. Selv når jeg forviller meg inn på timer jeg aldri har prøvd før, hos instruktører som kanskje aldri har sett meg eller som bare har sett meg et par ganger nå og da, føler jeg meg velkommen. Vennlige smil og oppløftende kommentarer gjør så mye.

For meg var det sjeldent den fysiske utfordringen i å være i aktivitet som begrenset meg fra å dra på trening - det største hinderet var usikkerheten og redselen. Denne skrekken for noe nytt, for ukjente omgivelser og truende skikkelser i form av instruktører og grupper som kanskje ville finne på å være kjipe og slemme og i overkant strenge med meg. Kanskje flere har, eller har hatt det på samme måte? Jeg er i dag glad for å kunne si, med kors på halsen, at slik er det altså ikke. Såklart, det å prøve nye ting vil alltid være skummelt, men i stedet for å gjøre ting enda skumlere, så gjør instruktørene det motsatte; de gjør det overkommelig, morsomt og innbydende. Trygt. De andre i gruppen er heller ikke ute etter å erte deg eller drite deg ut fordi du ikke er i toppform; du møter folk som viser seg å være utrolig hyggelige, når du bare tør stikke nesen litt ut av skallet ditt og snakke med dem. Utrolig, men sant. Dette vet jeg, for det har jeg opplevd.

Derfor gleder jeg meg alltid til enhver gruppetime jeg er påmeldt. Derfor blir jeg alltid i godt humør når jeg kommer til resepsjonen, dersom jeg ikke allerede er det, for der venter smilende ansatte som hilser på meg, og så går jeg videre til en sal hvor en trivelig instruktør ønsker meg velkommen, eller gir meg en high-five, eller til og med slår av en liten prat. Små ting, men viktige ting. Og på Elixia får de det til, gang på gang.

Jeg gleder meg allerede til å dra tilbake dit i morgen. Og selvfølgelig gleder jeg meg til neste lørdag.