Tøffere enn resten (nesten)

Fredag ettermiddag, og det er stille og rolig på Colosseum. Jeg lurer litt på hvor alle menneskene har gjort av seg, men klager ikke. Det er god plass i garderoben, og jeg er den første som rusler inn i yogasalen og kan plassere matten min akkurat der jeg vil, på min faste plass. Jeg kommer jo selvfølgelig tidlig, nettopp for å kunne kapre denne plassen, og etter at alt er gjort klart finner jeg en tredemølle og varmer opp der i ti minutter før jeg returnerer til salen og legger meg ned i påvente av at timen skal begynne. Fem-ti minutter med avslapping i forkant av yogatimen er midt i blinken, og mens jeg ligger der og lytter til bassen fra rommet ved siden av, psyker jeg meg opp til de to forestående timene. Først hatha-yoga, så boksing. To harde timer, på hver sin måte.

Jeg føler meg tøff mens jeg ligger der, rett ut, som en trøtt klump. Hvor mange andre tar en dobbelttime med trening en fredag ettermiddag, etter å allerede ha vært gjennom tre treningsdager på rekke og rad? Jeg fórer mitt eget ego, og svarer meg selv: Ikke mange. Profesjonelle idrettsutøvere telles selvsagt ikke.

Yogatimen setter i gang, og allerede etter ti minutter begynner jeg å bli sliten. Det er mye opp og ned, og det går fort. Hatha-yoga er ikke kose-yoga. Dette er trening, altså. Etter x antall ganger i krigerstilling to, kjenner jeg hvordan armene og skuldrene mine hater meg litt. Det hender i løpet av timen at jeg må ned i en hvileposisjon i noen sekunder, før jeg klarer å fortsette. Kanskje har jeg en litt sløv og sliten dag i dag, for jeg synes liksom alt er så mye tyngre og mer slitsomt enn det har vært før. Halvveis gjennom timen svetter jeg. Faktisk. Jeg, som såvidt får meg selv til å svette på spinning, ligger der og fukter yogamatten. Galskap.

Hvordan jeg etter dette klarer å komme meg inn i kampsportrommet, er en aldri så liten gåte. Allerede svett og sliten, skal jeg nå gjennom en time med Mester Aristos galskap i form av hans brutale oppvarming, disiplinerte boksing, og til slutt drepende styrkeøvelser - og jeg gruegleder meg. Orker jeg dette? Så får jeg en kommentar fra Aristo om at jeg begynner å virkelig stramme meg opp, og plutselig orker jeg alt i hele verden. Pussig hvordan en oppmuntrende bemerkning kan totalt endre noens mentalitet. I løpet av hele timen gyver jeg løs på sekken med, for det aller meste, alt jeg har. Som vanlig velger jeg meg ut en skikkelig proff blant de andre i rommet, som blir motivasjonen for det jeg jobber mot, og et par berter som aldri har vært der før og nesten ikke gjør en innsats i det hele tatt, som får meg til å føle meg som en verdensmester.

Så til dagens kritiske klage: Når du setter deg ned på gulvet og taster på mobilen din i løpet av en treningstime, da gjør du noe feil, altså. Til og med JEG skjønner det. Men det er kanskje ikke alle som drar på trening for å faktisk trene. Noen er der bare for å svinse rundt i designertreningstøyet sitt og føle seg pene. Fint for dem, sikkert, men det hadde vært finere for andre om de hadde latt være å kaste bort de ettertraktede plassene på treningstimene, når de uansett ikke har tenkt å gjøre en innsats. Disse levende Barbie-dukkene kan gjøre meg skikkelig frustrert av og til, men heldigvis går det lenge mellom hver gang det kommer noen som er SÅ ille. Hvis jeg høres ut som en gretten, gammel kjerring nå, så er det sannsynligvis fordi det er nettopp det jeg er. Spesielt gretten. Hvorfor? Det kommer i morgendagens innlegg.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Aprilsnarr? Faktisk ikke.

Kroppsspråk

Pinsetrening