Latterkramper

Med den dårlige samvittigheten fra gårsdagens utskeielser og pessimisme, kom det veldig godt med å dra på PT-time i dag. På tide å bli skjerpa igjen. Alex dro meg rett inn i det jeg kaller for Det skumle rommet, som er det lille styrkerommet som alltid er fullt av superspreke, råsterke folk som driver med helt sinnssyke øvelser. Jeg har bare såvidt vært der inne én gang før, da også med Alex, og det var fryktelig intimiderende. Alt i alt gikk det likevel ikke så aller verst, tror jeg.

Vi begynte fint, med et par øvelser på TRX. Det har jeg jo vært borti før, senest for bare et par dager siden, og klarte meg godt. Så pekte Alex opp mot taket, hvor det var festet en vannrett stige, og foreslo at jeg skulle gripe tak i den og se hvor lenge jeg kunne holde meg fast. Jeg lo, lenge og hjertelig. Alex lo også, men han ville visst at jeg faktisk skulle prøve likevel. Jaja, én av oss må jo være urealistisk optimistiske noen ganger, antar jeg. Så jeg prøvde - og hadde selvfølgelig rett. Det er flaks at jeg aldri har vært nødt til å holde meg fast i noe for å unngå å falle til min sikre død, for da hadde jeg ikke vært her i dag. Det var likevel litt gøy å bare gjøre denne testen, for det ga meg en smakebit på hva jeg kanskje vil kunne få til en vakker dag. En gulrot å strekke seg mot. Motivasjon. Et forsiktig håp.

Vi forflyttet oss en snau meter, til et skrånende sete med noen slags puter som jeg skulle låse føttene rundt. Her skulle jeg visst sette meg, lene meg bakover (nedover), og så ta sit-ups. Jeg var livredd. Det å ligge/sitte nesten opp ned og føle at jeg ikke helt hadde kontroll over når og hvordan jeg skulle komme meg opp igjen, var skummelt. Så skummelt, faktisk, at jeg ytret et aldri så lite jenteskrik da jeg lente meg helt bakover, hvorpå jeg fikk en intens latterkrampe idet jeg innså hvor tåpelig jeg unektelig både så ut og hørtes ut. PT-Alex lo også. Jeg er ganske flink til å få folk til å le, tydeligvis. Det er jo fint, da. Verden trenger mer latter, og når jeg ler får jeg trenet magemusklene litt, så alle vinner på dette. Etter denne første fiaskoen måtte Alex dra meg opp i sittende igjen, og først etter at han hadde lovet at jeg ikke kom til å ramle av hele greia, turde jeg å prøve på nytt. Det gikk bedre; jeg lenet meg ikke fullt så langt tilbake, og klarte derfor å crunche meg opp igjen. Og igjen, og igjen, og noen ganger til. Det gikk stadig bedre, men likevel sukket jeg lettet da jeg omsider kunne reise meg opp og klatre av denne monstergreia. Vi kommer kanskje ikke til å bli bestevenner med det aller første, men jeg er villig til å jobbe med saken. Jeg følte meg tross alt litt tøff mens jeg satt der, etter at jeg var ferdig med å skrike som en liten jente og le hysterisk.

Videre fulgte en rekke styrkeøvelser, mest for rygg og armer. Jeg skal la være å beskrive all galskapen i detalj, for da blir dette en liten roman, men jeg kan oppsummere med at jeg skar mange grimaser, hadde mye vondt, og fikk Alex til å le flere ganger. Jeg lo temmelig mye selv, også. "Jeg vet ikke hva som er galt med meg i dag," sa jeg hikstende etter å ha kollapset fra min tredje planke på grunn av nok et latteranfall. Flere av disse latteranfallene bare brøt ut i tide og utide, og selv om det gjorde økten ekstra morsom, gjorde den meg også kanskje en smule mindre fokusert og effektiv enn jeg ellers ville vært. Men det er viktig å ha det gøy på trening også, så jeg er ikke misfornøyd, altså - jeg bare skjønner ikke helt hvor det kom fra. Noen ganger er jeg vel bare litt rar, rett og slett.

Og nei, jeg så dessverre ikke Bruce Springsteen mens jeg var der. Det hadde vært utrolig kult hvis jeg hadde kunnet møte The Boss i løpet av dagens besøk, men så heldig var jeg altså ikke. Men han pleier visst å trene der hver gang han besøker Oslo, så kanskje neste gang?