Den velkjente fredagstorturen

Natt til i dag sov jeg lite og dårlig (takk til naboene i første etasje), og var derfor temmelig trøtt og sliten i løpet av arbeidsdagen. Selv om de siste tre timene var temmelig rolige, følte jeg meg likevel som en zombie da det var på tide å forlate sykehuset. Det jeg hadde mest lyst til i hele verden var å dra hjem og legge meg og sove - men jeg lot være. I stedet gjorde jeg det jeg hadde nest mest lyst til. Jeg dro på trening.

20 rolige minutter på tredemølla var oppvarmingen, før jeg inntok den vesle salen med behagelig dunkel belysning hvor en time yoga lå foran meg. En time med intens statisk styrketrening på sitt verste/beste. Av alle ting, så er yoga kanskje den aktiviteten som oftest får meg til å svinge mellom "åherregudjegdør!" og "dette er det beste i verden, jeg vil bli her for alltid." Det første kvarteret er alltid behagelig, og det siste kvarteret er en sann nytelse, mens halvtimen i mellom kan være både utfordrende, morsom, tilfredsstillende, slitsom, vond, ydmykende og frustrerende. Frustrasjonen er høy hver gang jeg NESTEN klarer noe, men ikke helt - som for eksempel det å brette den ene armen bak langs ryggen, den andre under låret, og så få hendene til å møtes. Jeg klarer det nesten. Det er bare snakk om et par centimeter ifra (føles det som, i alle fall - det kan godt hende jeg egentlig er mye lenger unna, altså), og jeg blir smågal over å være så nære men ikke klare å fullføre. Siden går jeg over til å bli veldig fornøyd når jeg går inn i min trikonasana og verdens snilleste Elen kommer bort til meg og bemerker (etter en hjelpsom justering) at dette er virkelig min posisjon. Det er ekstra slitsomt å smile mens jeg står der med vridd hode og ser opp mot taket, men jeg klarer ikke å la være. Mestringsfølelsen. Den betyr noe.

Trikonasana - min spesialitet?

Egentlig er en slik yogatime den perfekte avslutningen på en treningsøkt. Etter avslutningen i det stille rommet med stearinlys, føler jeg nesten at jeg svever på vei ut derfra, og jeg er helt rolig. Helt zen. Et flott utgangspunkt for å dra ut i verden og begynne helgen, med både kropp og sinn helt avslappet. I stedet rusler jeg inn i salen ved siden av, hvor jeg i en time skal få opp både puls og aggresjon. Fra yoga til kickboksing. Yin og yang. Jeg antar det er en viss balanse i det, men jeg tror det hadde vært aller best med boksingen først, altså.

Kickboksing med Aristo er alltid slitsomt. Veldig slitsomt. Allerede i løpet av oppvarmingen begynner jeg å tenke at NÅ, nå orker jeg ikke mer. Men så kommer hanskene på, akkurat tidsnok, og en ny bølge av energi og adrenalin skyller gjennom kroppen min. Jeg slår og jeg slår, prøver å fokusere på å vri hoften riktig samtidig som jeg prøver å holde meg i konstant bevegelse, alltid dansende, dansende rundt denne store sekken som henger ned fra taket og ruver over meg. Et anerkjennende nikk fra Mesteren er alt som skal til for at jeg biter tenna sammen og holder ut helt til bjellen ringer og varsler at runden er over. Jeg bøtter innpå nesten en halvliter med vann. For pokker, så deilig vann er når jeg er tørst. Flere runder, flere slag, etter hvert også spark. Så til den knusende avslutningen; et kvarter eller så med helt sinnssyke styrkeøvelser. Jeg henger med så godt jeg kan, men det er hylende åpenbart at jeg ikke er i nærheten av sterk nok. "The Circle of Humiliation" døpte jeg dagens styrkeøkt på slutten, da alle skulle stå/sitte/ligge i en sirkel mens vi desperat forsøkte å overleve fram til Aristo ropte "God helg!" etter noe som føltes som en evighet. Lydene som kom fra folk rundt meg (og jeg selv var intet unntak) var ubetalelige. Det var sukking, stønning, jamring, banning, grynting og selvbevisst fliring. Jeg var ikke den eneste som var ute på tynn is, og vi hadde heldigvis nok selvironi til å le av oss selv. Og vi prøvde jo. Det får duge inntil videre.

Omsider fikk vi endelig vår "God helg!" og jeg brukte minst et kvarter etterpå på å komme til hektene mens jeg tøyet ut og sugde til meg de siste vanndråpene i drikkeflasken. Deretter forlot jeg bygningen mens jeg følte meg litt som en verdensmester. Disse fredagene mine, altså. De er klin gærne. Jeg elsker dem.