En feilvurdering

Jeg bestemte meg naturligvis for å gjenopplive treningsbloggen i en av de mest travle og hektiske perioder av året for meg. Sånn akkurat da musikalforestillingen vår var på tampen av premiere, og uka før jeg skulle på laiv. Jeg kunne sagt at det var dårlig planlagt, men det var strengt tatt ikke planlagt overhodet. Treningsbloggens renessanse var et impulsivt innfall, men jeg vil likevel prøve å holde det ved like. 

Da har altså gått noen uker nå, og den ekstremt kaotiske og stressede perioden er over. Jeg kan med glede og en viss stolthet innrømme at jeg har vært bedre til å trene enn jeg har vært til å blogge. 

Forrige uke klarte jeg en solotrening hvor jeg løp på hastighet 7 i tolv intervaller på ett minutt hver. Det er minst 6 år siden sist jeg presset meg opp til noe over 6.5, så det er jeg stolt av. Jeg klarte også en spinningtime, hvor jeg pusha meg skikkelig så jeg faktisk svetta skikkelig. Digg. 

I dag er det onsdag, og jeg har så langt hatt tre økter; to i går, og en i dag. 

I går hadde jeg meldt meg på Bodypump, for det var et par uker siden sist. Rett etter styrketimen var det 75 minutter med Yin yoga, og jeg besluttet spontant at jeg ville bli med på den også, så da gjorde jeg det. Det hadde nok kroppen, og spesielt ryggen, godt av. 

I dag hadde jeg spinningtime igjen. Jeg har nå kommet såpass godt tilbake i rutinen at jeg ikke lenger får vondt i rumpa, verken under timen eller etterpå. Jeg begynner å merke at jeg har litt bedre kjernemuskulatur til å holde gode posisjoner, og at jeg klarer både mer motstand og høyere hastighet enn for en måned siden. Det er kult, da. 

Jeg har ikke planlagt noe for i morgen. Fra nå av er det korøvelse hver torsdag kveld, og da må treningen dessverre vike. Jeg har fri fra jobb, men en eller annen gang mellom 8 og 17 skal noen komme og levere vår nye oppvaskmaskin og installere den, så jeg må være hjemme til de har vært her. Hvis de kommer og blir ferdig tidlig, kan det hende jeg rekker noe løping før middag og kor. Vi får se hva som skjer. Det er ikke alt man kan planlegge, og noen ganger må man bare ta ting som de kommer.

Return of the treningsblogg

Fire år siden sist, folkens! 

Fire år siden jeg offisielt kastet inn håndkleet og anerkjente at jeg ikke hadde motivasjon/tid/overskudd til å blogge mer. Men man kan ikke holde en god hest nede, eller hva man nå sier, så jeg prøver meg på et aldri så lite bloggecomeback. Det passer så godt nå, som jeg også er i gang med treningscomeback. 

Det har skjedd litt siden sist. For de som ikke har fulgt meg utenfor bloggen, kan jeg oppsummere: 

• Jeg flytta til Danmark i 2023. Bodde rett ved siden av et treningssenter, men klarte likevel ikke å trene oftere enn 1-2 ganger i uka i snitt. Motivasjonen var aldri helt der, jeg pusha meg aldri.
• I slutten av 2024 kjøpte vi hus på landet nord i Sjælland, og flytta fra den urbane (rådyre) leieleiligheten ved siden av treningssenteret. Nærmeste treningssenter fra huset var et kvarters kjøretur. Slettes ikke ille når man nå har blitt voksen og fått både sertifikat og bil, så jeg prøvde å holde det gående. Det gikk lengre og lengre tid mellom hvert besøk. Motivasjonen var fortsatt ikke der. 
• I 2025 starta jeg på Wegovy. Vekta var blitt helt ute av kontroll igjen. Diabetes-tallene var tilbake. Wegovy var dyrt, og jeg brukte nesten ikke abonnementet på treningssenteret lenger, så jeg sa opp det. Wegovy hjalp. Jeg gikk ned nesten 20 kg. Jeg begynte å løpe utendørs. Jeg var optimistisk. Begynte å leke med tanken om å melde meg inn i et senter igjen, for å jobbe med styrke. 

I løpet av våren i år klarte kroppen å tilpasse seg Wegovy-dosen. Fordi Wegovy er dritdyrt hadde jeg ikke råd til å øke til den høyeste dosen, så det var ikke så mye å gjøre med den saken. Den gamle appetitten begynte å komme tilbake, og jeg spiste gradvis mer og mer sånn som jeg gjorde før, samtidig som energien til å løpe utendørs nesten var forsvunnet. 

I slutten av juli gikk jeg på vekta for første gang siden mars eller noe. Jeg var gått opp 8 kg. 

Det var deprimerende. 

Så kom tilbudet fra SATS: Gebyrfri innmelding og første måned gratis. I tillegg får vi ansatte i kommunen 20% rabatt, så da ble ikke månedsprisen så alt for skrekkelig. 

Jeg har slitt med lavt energinivå, jevn vektøkning (til tross for Wegovy) og økende smerter i rygg og ledd. Noe måtte gjøres. Så jeg kastet meg over tilbudet og meldte meg inn for tre uker siden. 

I løpet av de siste tre ukene har jeg besøkt senteret i snitt 4 dager i uka. Jeg har dratt på gruppetimer for styrke (Bodypump), yin yoga, pilates og spinning. Jeg har hatt noen soloøkter på elipsemaskin, trappemaskin og tredemølle. Jeg har hatt en total reboot, og jeg har gått ned halvannet kilo. 

Den første uka var brutal. De to dagene etter den første Bodypump-timen hadde kroppen (og spesielt lårene) lyst til å dø. Det var vondt overalt. 

Så dro jeg på spinningtime, for første gang på mange år. Det tok ca to minutter før jeg fikk vondt i rumpa, men jeg bet tenna sammen og holdt ut. Da jeg dro på spinning igjen forrige uke, var det mindre vondt. Da jeg dro igjen i dag, var det kun en lett ømhet. Det går riktig vei! 

Det føles godt å være tilbake og i gang igjen, etter så lang tid. Det føles på en måte litt som å komme hjem. The prodigal daughter returns. Hei SATS - jeg er tilbake! Ta godt imot meg, og takk for tålmodigheten. 

Gode vaner

Jeg har tydeligvis ikke tid (eller fokus) til å blogge regelmessig slik som jeg gjorde for 10 år siden. Jeg har blitt en gammel dame nå, og andre ting opptar det lille jeg har av fritid, slik som mat, TV-serier og det å faktisk komme meg på trening. For selv om jeg ikke har blogget siden midten av mai, har jeg faktisk vært aktiv. Jeg holdt det gående med regelmessig trening helt mot slutten av juni, til ferien begynte. Da falt jeg litt av, etter først en uke på levende rollespill, deretter noen dager i København før ferien gikk videre til California. Det var hektisk program på Disneyland og i San Diego, så da jeg kom hjem igjen i slutten av juli (et par dager forsinket takket være flystreik i Tyskland), følte jeg at jeg trengte en ferie fra ferien. 

Den første uka i august ble følgelig svært daff, men lørdag og søndag uke 32 sparket jeg meg i gang igjen. Fra og med uke 33 har jeg utrolig nok opprettholdt minst fire treningsøkter i uka, hver uke. (Bortsett fra uke 34 hvor jeg slo til meg imponerende FEM treningsøkter.) Det er jeg ganske fornøyd med. Jeg dro til og med på trening både lørdag og søndag forrige uke mens jeg var i København. Tenk det! 

Ikke bare har jeg hatt fem uker med jevnlig trening, men jeg er også fornøyd med at jeg har klart økter med variasjon. Det begynte forsiktig på elipsemaskin, deretter noen mer intense økter på elipsemaskin (veldig bra for knærne når man vil unngå for mye belastning), og etter hvert prøvde jeg meg på noe løping, styrketrening og yoga. SATS har hatt en fin challenge den siste måneden, med premie til de som deltok på minst to gruppetimer i uka, og i går fikk jeg premien min. Det var skikkelig gøy å føle at jeg hadde kommet i mål med noe, og jeg håper jeg kan fortsette å holde på denne kontinuiteten videre. 

Vekta står enn så lenge på stedet hvil, men jeg kjenner at jeg har bedre kondisjon og at kroppen har blitt en smule sterkere. Samtidig har jeg ikke vært nevneverdig flink til å holde meg unna pizza og snacks, så jeg forventet ikke noe særlig endring av tallene. Framover vil jeg imidlertid fokusere mer på hva jeg (ikke) putter i munnen, og jeg har en ambisjon om å komme meg over neste lille målstrek innen en måned. Og kanskje, hvis hukommelsen ikke svikter, husker jeg å oppdatere her inne også. 

Ei god uke

Dette går fremdeles sjokkerende bra, dere! Hver dag denne uka har jeg fått til minst én treningsøkt, unntatt fredag hvor jeg hadde planer hele kvelden og ettermiddagen etter jobb. 

Jeg løp intervaller på mandag, onsdag og torsdag, og var på spinning på tirsdag. I formiddag dro jeg på spinningmaraton på Sats (90 minutter og ca 1000 kcal ifølge Fitbit), og nå kom jeg nettopp hjem fra en handletur hvor jeg løp intervaller til kjøpesenteret (ca 20 minutter og 400 kcal ifølge Fitbit). Tok bussen hjem igjen, da. Gidder ikke løpe med handlepose. 

Den ekstra aktiviteten i dag skyldes naturligvis at det er Eurovision i kveld, og det forventes høyere inntak av kalorier enn ellers, både i form av drikke og snacks, samt lite sunn middag i form av pizza. Jeg har ellers vært ganske flink og holdt meg innenfor budsjettet hele uken, så jeg tillater meg selv å skeie litt ut for en spesiell anledning uten dårlig samvittighet. 

Jeg vil klappe meg selv litt på skulderen over at det nå har gått en hel uke siden jeg kjøpte en sjokolade. Det siste halvåret har vært preget av nesten daglige innkjøp av sjokolade, så for meg er det ganske stort. Jeg er fremdeles veldig motivert til å fortsette med dette, og er fornøyd med innsatsen så langt. Heia meg! 

Kan det være ...?

Jeg glemte bloggen litt, men det viktigste er jo at jeg har kommet i gang med ting. Forrige tirsdag bestemte jeg meg for å prøve å trene hver dag, fortrinnsvis bare en liten løpetur i nabolaget for å holde terskelen lav. Tidligere opplegg med trening enkelte dager i uker har gjentatte ganger ført til at jeg finner unnskyldninger til å ikke trene akkurat de dagene. Nå prøver jeg derfor å lure meg selv; hvis jeg skal trene hver dag, kan det ikke være noen unnskyldninger. Hah, ta DEN, doven-Vero! 

Planen er å holde løpeturene relativt korte og enkle, slik at dørstokkmila ikke blir uoverkommelig. Det har fungert så langt. Med unntak av fredag, da jeg hadde litt for vondt i kneet, har jeg faktisk løpt disse intervallene hver dag fra og med tirsdag forrige uke. I tillegg til dette kom jeg meg til en yogatime i går, med en halvtime på elipsemaskinen etterpå, og det ble 40 minutter på elipsemaskinen etter jobb i dag. 

Samtidig som jeg har funnet igjen noe gnist og motivasjon til å trene mer regelmessig, ser det ut til at motivasjonen for seriøs kostholdsendring har kommet tilbake på kjøpet. I påsken lovet jeg meg selv å ikke kjøpe noe mer snop eller snacks (unntak: én ting på lørdager), og dette har jeg faktisk klart. Greit, jeg innrømmer at det ble noe snacks på kino sist onsdag, men til gjengjeld kjøpte jeg ikke noe på lørdag forrige uke. Jeg er tilbake på å registrere alt jeg spiser i MyFitnessPal, og har holdt meg godt innafor kaloribudsjettet hver dag den siste uken. Konsekvensen har vært 2 kg ned på vekten i går, sammenlignet med forrige søndag, og jeg er superfornøyd. Dette har jo den heldige bieffekten av økt motivasjon og entusiasme for å fortsette med dette, og for første gang på nesten to år føler jeg at dette er noe jeg faktisk kan klare. Det er en ganske fin følelse. 

Vårforbannelsen

Hei, gjett hvem som ble syk igjen, sånn akkurat på slutten av påska hvor vi endelig hadde kommet i gang med uteløping? Spoiler: Det var selvfølgelig meg! 

Det ble ikke noe jobb på meg denne uka, og det ble heller ingen trening. Halsen ville ikke, lungene ville ikke, musklene ville ikke. Jeg ville, men det spilte liten til ingen rolle. Nå er jeg bedre, men får fremdeles sporadiske hostekuler som nesten gir meg blodsmak i halsen, så det er jo gøy. Jeg krysser bare fingrene for at jeg kanskje kan orke en liten løpetur i morgen. 

I det minste har jeg tatt meg litt sammen i forbindelse med kosthold denne uken. Jeg lovet meg selv tidligere at jeg ikke skulle kjøpe inn noe mer snacks, og det har jeg faktisk klart å holde. Ikke så mye som en kjekspakke har blitt med meg hjem fra den eneste handleturen jeg orket i går, og jeg unnlot å be Grevlingen om å kjøpe med noe på vei hjem fra jobb de øvrige dagene. Jeg har selvfølgelig "jukset" litt, for det er ennå litt påskesnacks igjen i skapet som jeg har forsynt meg noe av. MEN jeg kunne forsynt meg mye mer; jeg kunne bare kastet innpå alt. Det har jeg ikke gjort. Det er mer igjen. Gode guder, det er mer igjen ... 

Den virkelige prøvelsen vil selvfølgelig komme når dette "nødlageret" er tomt, men bare det å ha gått en hel uke uten nye innkjøp har vært en seier i seg selv. Det siste året har det omtrent blitt en vane for meg å kjøpe "bare én liten ting, eller to" hver dag, og historikk har vist at hvis jeg bare klarer å unngå disse kjøpene, så ordner kosthold og kalorier seg relativt bra. Så til tross for stadig tilbakevendende sykdom, så er jeg fremdeles optimistisk, altså. Tenk det! 

Påsketrening

Ting ser ut til å gå riktig vei enn så lenge. Det har vært noen treningsøkter siden siste oppdatering, og jeg er fornøyd med å ha kommet i gang igjen. Jeg påvirkes utvilsomt av vær og sesong, og kjenner at motivasjonen, energinivået og treningslysten har tatt seg opp betraktelig den siste tiden. I morgen planlegger Grevlingen og jeg årets første joggetur utendørs, såfremt været holder seg noenlunde som i dag. 

Det er helt vidunderlig å se solen igjen, og å kunne gå utendørs uten at iskalde gufs angriper fra alle kanter. Små blomster har begynt å sprette opp rundt omkring, og fuglesangen har gått helt amok den siste uken. Jeg elsker det, og det lader batteriene på beste tenkelige måte. 

Forrige uke kjørte jeg styrkeøkt for første gang på en måned. Jeg hadde ett mål for den økten: Fullføre alle øvelsene på samme vekt og antall repetisjoner som sist. Jeg ville ikke akseptere å måtte ta et skritt tilbake, og bestemte meg for å være sta. Litt til min overraskelse nådde jeg det målet. De siste repetisjonene var mye tyngre enn forrige gang, men jeg holdt ut og fullførte, og var umåtelig stolt etterpå. 

Siden da har jeg hatt et par runder på tredemølla, siste gang nå i dag. Jeg er tilbake på 5 km på litt i underkant av 50 minutter, og har nå begynt å jobbe mer aktivt med intervaller for å få opp utholdenheten på høyere hastighet. Ifølge min trofaste Fitbit lå jeg i sonen for makspuls i 68% av dagens økt, noe jeg synes jeg ganske bra. Det ble åtte intervaller hvor jeg løp i 2 - 2,5 minutter og hvilte i hurtig gange i 2 minutter. Det langsiktige målet er å øke løpetiden til 3 minutter, deretter 3,5 og så 4 minutter. Der kan jeg være fornøyd med å være en stund, før jeg kanskje begynner å fokusere på å kutte pausene og jobbe meg mot lengre sammenhengende økter. Sånn som jeg gjorde for to år siden, da jeg klarte å løpe en halvtime i strekk, gå i ett minutt, og så løpe en halvtime hjem (utendørs, fra Løren til Tåsen og tilbake). 

Neste skritt er også kostholdsforbedring. Det ser mørkt ut akkurat nå, hvor jeg har hamstret påskesnop den siste måneden, og leiligheten bugner av ting jeg ikke burde spise. Men Grevlingen og jeg har en avtale: Vi kjøper ikke inn noe mer nå. Når det er tomt, er det tomt, og jeg får kun lov til å kjøpe én ting hver lørdag. Om jeg klarer å holde den avtalen blir spennende å se, men jeg føler meg i det minste veldig motivert og innstilt akkurat nå. 

Kort oppsummert; takk og pris for våren, alt ser lysere ut, og jeg håper veien videre vil gå i riktig retning. 

God påske til hvem enn som har snublet inn på denne halvdøde bloggen! 

Vi prøver igjen, del 2: Electric boogaloo

 Etter den lengste pausen denne bloggen noen sinne har hatt, dypper jeg igjen tærne inn i den digitale sfæren og deler alle mine topper og bunner siden sist. Når sant skal sies, så har det mest vært bunner. 

Siden sist har vi flyttet til en rimeligere leiebolig. I utgangspunktet tenkte vi dette ville være bra for helsa; det er lenger ut fra byen, nærmeste dagligvarebutikk er minst 15 minutters hurtig gange unna, og den lokale rutebussen går kun hver halvtime. Vi tenkte dette ville motivere oss til å gå mer, og dermed øke hverdagsaktiviteten. Jeg er redd det har hatt motsatt effekt. 

Den reduserte tilgjengeligheten har kun gjort at vi planlegger innkjøp mer enn før (f.eks. på vei hjem fra jobb i byen), og de gangene hvor vi ikke har planlagt godt nok, har vi alt for ofte endt med å bare bestille noe take-out levert hjem. Det finnes både en Peppes og Pizzabakeren en snau 10 minutters kjøretur unna, samt en indisk restaurant som lager skikkelig god mat, og alle tilbyr levering. Den indiske restauranten leverer til og med gratis! Når man da står der uten middagsplan, og valget ligger mellom å gå til/fra butikk eller bestille levering, så skal det sterkere mennesker enn oss til for å velge det sunnere alternativet. 

Grevlingen og jeg har begge blitt mer late og demotiverte over de siste to årene, og kanskje spesielt det siste året. Vi har gått opp igjen i vekt; jeg har klart bragden å komme helt tilbake til utgangspunktet. Det tilføyer selvsagt et tykt lag ekstra demotivasjon, og gjør det vanskelig å plukke opp fakkelen igjen. Jeg føler allerede at jeg har sveket meg selv, skuffet meg selv, at jeg er aldeles håpløs, at jeg har tapt, og til en viss grad at jeg har gitt opp. 

Likevel, til tross for alle disse svært negative og selvdestruktive følelsene, har jeg forsøkt å snike inn noen treningsdager sånn halvveis regelmessig. I perioder har det gått bra, i januar/februar klarte jeg til og med å holde en styrkerutine gående lenge nok til å merke progresjon. Motivasjonen begynte å komme tilbake igjen. Så, rett i månedskifte februar/mars, fikk jeg omgangssyke. Det var tre herlige dager hvor jeg var sengeliggende, dehydrert, sliten og underernært. Det eneste positive var at jeg gikk ned fire kilo (men de kom snart nok tilbake). Det verste var over, jeg var omsider begynt å komme meg på bena igjen mot slutten av uken, før jeg igjen begynte å føle meg dårlig. Jeg tok testen som alle tar når for tiden dersom man får noen forkjølelsessymptomer, og to linjer ga meg svaret jeg ikke ønsket: Corona-positiv. Grevlingen tok en test senere samme kveld, og fikk det samme. 

Så etter en uke med omgangssyke, fikk vi en uke med Corona. Han slapp litt lettere unna enn meg. Hosten min var så brutal og hyppig at det føltes som om jeg hostet blod etter noen dager. Samtidig var jeg fullstendig tappet for energi, og mistet nesten pusten bare av å gå til butikken og tilbake. Jeg skjønte at det ville ta litt tid før jeg ville få tilbake en mer normal hverdag. 

Den normale hverdagen er heldigvis mer eller mindre tilbake nå. Forrige lørdag våget jeg meg tilbake på trening for først gang på ca en måned, og tok en halvtime på ellipsemaskin etterfulgt av en halvtime på tredemølla. Jeg tok det rolig og forsiktig, og det gikk egentlig ganske greit. Jeg må nok regne med å bruke tid på å komme meg tilbake til der jeg var før jeg fikk alle sykdommene i verden, men nå føler jeg i det minste at det er trygt å sette i gang. Jeg er ikke lenger redd for å miste pusten og bevisstheten på et offentlig sted hvis jeg anstrenger meg. 

Slik er altså situasjonen i dag. Prøver å komme i gang med trening igjen, og prøver å motivere meg selv til å komme tilbake til rutinene. Nå som is og snø har forsvunnet her sørpå, håper vi å kunne begynne med utendørs løpeturer et par ganger i uka, men foreløpig er det akkurat litt for kald og sterk vind til at motivasjonen er der. Motivasjon er, tross alt, alfa omega. 

Kosthold er det verre med. Det har vært mye trøstespising. Det er fremdeles mye trøstespising. Absolutt alt kan være en unnskyldning til å spise noe jeg ikke burde spise. En sjokoladetrøst fordi det er mandag. Litt kakekos fordi det er lørdag. Pizzatrøst fordi vi begge er slitne etter jobb og ingen orker lage mat (eller vi har glemt/ikke orket å handle). Ostepop en onsdag fordi arbeidsdagen var så hektisk. Det stopper liksom aldri. Jeg vet jeg må ta meg sammen, og hver dag sier jeg til meg selv at i morgen er det slutt. Jeg er bare så utrolig dårlig til å stå imot fristelser. Jeg mangler viljestyrke. Jeg glemmer alt om mål og fremtidsplaner så fort jeg ser eller lukter noe som frister. 

Jeg har jo klart det før, så jeg vet jeg kan. Jeg må bare ville det nok først, og det virker ikke som om jeg helt vil det nok ennå. Det er pussig, egentlig, for jeg er overhodet ikke fornøyd med meg selv nå, og jeg har det ikke bra i denne kroppen som bare blir tyngre og tyngre. En skulle tro det var mer enn motivasjon nok, og kanskje ville det være det for vanlige folk. Jeg vet ikke hva som er galt med meg. Jeg vet bare at jeg må prøve hardere. 

Huff da, dette ble veldig negativt og deprimerende. Jeg avslutter med noe oppløftende: Når jeg har skrevet ferdig her, skal jeg skifte og dra på trening. Jeg skal prøve å gjenoppta styrkeprogrammet som jeg kjørte regelmessig før jeg ble syk, og se hva jeg klarer. Så kan jeg si at jeg offisielt er i gang igjen, og kan begynne arbeidet med å komme tilbake til der jeg var før, og forhåpentligvis klatre videre derfra. 

Til tross for det siste året, er jeg optimistisk for framtiden. Innerst inne tror jeg at jeg vil klare å komme i gang igjen. Jeg har ikke egentlig gitt opp, selv om det føles litt sånn av og til. Jeg må bare minne meg selv på hva jeg faktisk vil, og jeg må minne meg selv på at det er mulig. Denne bloggen har hjulpet mye med nettopp dette tidligere, så kanskje vil den kunne hjelpe nå også? 

Vi er tilbake!

 Det har vært en lang vinter, dere. Spesielt her i Oslo har vi levd med kun det mest nødvendige av tilbud og muligheter tilgjengelig. Alt kulturelt, de fleste restauranter og utesteder, kjøpesenter og treningssenter har vært stengt i mange måneder. Det har vært tøft. Det er fremdeles tøft. Covid-19 er noe skikkelig dritt, og vi er alle så utrolig, inderlig lei. 

Heldigvis kom 2021 med vaksiner, og selv om prosessen går sjokkerende sakte (med prioriteringer som ikke alltid henger på grep) går den i det minste i riktig retning. Smittetall i Oslo har vært på nedgang den siste måneden, og derfor åpnet de byen igjen denne uken. 

For fire dager siden kunne jeg besøke Sats igjen for første gang siden i fjor høst. Man må booke seg plass på forhånd nå, men det er greit. Jeg liker at det er begrenset og kontrollert antall folk  til enhver tid. Det hjelper med trygghetsfølelsen når jeg trener. For nå har jeg trent. Det ble en økt på onsdag, en på torsdag, og en i dag. Litt ellipsemaskin, litt løping på tredemølle, litt romaskin. Digg.

Det er nå over et halvår siden sist jeg hadde så mange treningsøkter i løpet av en uke. Musklene gråter en smule, men ellers har det gått overraskende greit å komme i gang igjen. Det har faktisk vært ganske herlig. Ikke bare fordi kropp og sjel har godt av treningen, men også fordi det er skjønt å ha litt rutiner igjen, samt noe å gjøre etter jobb et par dager i uken annet enn å bare dra sulten hjem og tenke på middag og sjokolade.

I tiden framover håper Grevlingen og jeg å kunne vedlikeholde gamle rutiner på fire økter i uka. I alle fall fram til sommerferien - vi vet ennå ikke helt hva som skjer da, om vi reiser noe sted eller ikke. Uansett er det i alle fall godt å føle et snev av normalitet igjen nå. Jeg gleder meg allerede til neste økt om et par dager. 

Atter en PT-time

 Det heter "PT-time" selv om det ikke er en hel time. Tidligere kjøpte jeg klipp for en time per gang, som da var 55 minutter, men nå for tiden føler jeg at en halvtime, som er 25 minutter, er nok for meg. Spesielt når de er så intense som de jeg nå har. (Lommeboka er for øvrig enig i den konklusjonen.) 

Det var duket for nok en (halv)time i dag, og som nevnt for et par dager siden både håpet jeg på gjentagelse fra forrige gang, samtidig som jeg håpet å slippe gjentagelse. Jeg fikk ønsket mitt oppfylt, merkelig nok. Det ble gjentagelse, med en ny, fjerde øvelse i tillegg. 

Dermed fikk lår- og setemusklene kjørt seg skikkelig i dag også, sammen med skuldre, kjerne, armer, rygg og side. Jeg var svett til slutt, og det er ikke bare-bare når hensikten ikke er kondisjon. Kondisjonen kom derimot etterpå, for jeg tok en halvtime på elipsemaskinen etter at PT-timen var vel overstått. De siste ti minuttene på elipsen rant svetten nedover nakken og halsen, og det var både skikkelig ekkelt og skikkelig motiverende på én gang. 

Dette ble dermed ukas tredje treningsøkt, og jeg satser på å klare to til i løpet av helgen som veldig snart kommer. Jeg føler meg sterkere og sprekere, og enn så lenge har immunforsvaret mitt klart å holde høstforkjølelsen unna. La oss håpe det fortsetter sånn. 

Neste uke tar PT-Ellen høstferie, så det blir to uker til neste gang vi trener sammen. Jeg tror nok likevel det vil bli noe trening på egenhånd om en uke, og jeg har et lite håp om å lure Grevlingen med på noen av disse nye øvelsene jeg har lært. Alt er jo så mye mer gøy når man er flere sammen! 

Jeg løp hjem fra jobb

 Det var ikke egentlig en treningsdag i dag. Den løse rutinen Grevling og jeg holder oss til, antyder tirsdag, torsdag, lørdag og søndag som treningsdager. Mandag, onsdag og fredag tar vi det mer med ro. Det er også disse dagene vi prøver å planlegge litt sunnere og lettere middager, slik som supper, grønnsaker, fisk eller kyllingfilet, ingenting med smakfulle sauser, masse ost eller pasta. 

Imidlertid var det fremdeles kakerester igjen på jobb, etter mandagens feiring av en kollegas 60-årsdag, og jeg var uten viljestyrke for tredje dag på rad. Et lite stykke her, et lite stykke der ... Og verdens dårligste samvittighet. Det var så mye sukker i den sjokoladekaka at jeg nærmest kunne føle kroppen min varsle om diabetessjokk. Selv om dagens planlagte middag var betasuppe med et par magre kjøttpølser, følte jeg ikke at en relativt lett middag var nok til å kompensere for kakespisingen. Jeg måtte få inn noe ekstra aktivitet.

Det å løpe hjem slår jo dessuten flere fluer i én smekk. Jeg kommer i bedre form. Jeg kompenserer litt for utskeielser. Jeg får masse frisk luft. Jeg slipper å skvise meg inn på en stappfull t-bane i ettermiddagsrushet hvor kanskje 1/20 bruker munnbind. Det å reise til og fra jobb hver dag er blitt et stresselement jeg gjerne skulle vært foruten i disse pandemitider, og dersom været tillater det er det ikke utenkelig at jeg kommer til å gjøre dette oftere.

Løpeturen hjem tok meg forøvrig 55 minutter, inkludert at de siste fem minuttene var gange for å kjøle ned litt før jeg nådde døren. Jeg løp 10 intervaller, som hver bestod av 4 minutter løping og 1 minutt gange. Distansen er 7 km - langt nok til å få en dugelig treningsøkt, men ikke uoverkommelig. Det kan jeg like. 

Det er aldri for sent å snu

 Ja folkens, da var det jaggu høst igjen. Sist jeg ga livstegn fra meg smådanset jeg på uteplattformen her hjemme og gledet meg til sommer og ferie som den gang ikke var langt unna. Nå skriver vi snart oktober, og selv om det fremdeles er behagelig mildt her i Oslo, merkes det godt at sommeren er forbi når jeg stikker nesa utenfor døren i de friske morgentimene for å dra på jobb. Det merkes også i det at høstjevndøgn nå har kommet, og for det neste halvåret vil mørketimene dominere. 

Jeg vet godt hva dette innebærer for meg. Tyngre å stå opp om morgenen, mindre overskudd og tiltakslyst, økt behov for å innta horisontalen i sofakroken med et pledd over meg og en skål med noe snacks i fanget. En god serie på Netflix/HBO/AmazonPrime/Disney+, eller en god bok. Alt for mange timer med meningsløse mobilspill (Merge Magic, anyone?). Dette er høst (og vinter) for meg. Det ble mye av det i fjor, og det ga utslag i særdeles langsom vektnedgang (skjønt nedgang, så jeg kunne ikke klage for mye). Da våren så endelig kom, hadde jeg håpet at jeg ville få en fornyet, sterk bølge av motivasjon og pågangsmot, slik jeg hadde i fjor vår da jeg i løpet av bare noen måneder gikk ned over 10 kg. I stedet fikk jeg Corona-restriksjoner. Alle sosiale sammenkomster ble avlyst. Sats stengte. Ferieturen til California, med Disneyland og San Diego Comic Con, ble avlyst. Jeg beveget meg lite, og trøstespiste desto mer. Som pasientkoordinator på et landsdekkende sykehus var det mer enn nok arbeid å gjøre, men færre ansatte som kunne møte opp for å gjøre jobben. Jeg var stressa. Det førte til enda mer trøstespising og "kosekveld" i sofakroken. "Det er jo så kjipt nå, vi må unne oss noe godt i disse utfordrende dagene." 

Heldigvis begynte vi å løpe ute da vårdagene kom med litt solgløtt og mildere temperaturer. Selv om disse løpeturene ikke var nok til å kompensere for den vedvarende trøstespisingen, bidro de til å holde vekta sånn noenlunde i sjakk. Jeg gikk litt ned, så litt opp igjen, litt ned igjen, litt opp igjen. Totalt sett har jeg ligget ganske stabilt gjennom hele året, pluss/minus 2-3 kg. Jeg bør vel finne en liten trøst i det at stabilitet er også fint. Kroppen trenger tid til å akseptere en ny, lavere vekt, mens den hele tiden innbitt kjemper for å komme tilbake til maksvekten den en gang var på. Etter at sommerferien var over, begynte jeg imidlertid å føle meg rimelig motivert for å komme i gang med litt mer skikkelig nedgang igjen. 

Den siste måneden har derfor vært preget av 3-5 treningsøkter i uka, primært løping på tredemølle, mens én dag i uka har vært viet styrketrening med min flotte PT. Etter noen måneder med slurvete og sporadisk logging, har jeg igjen rettet mer fokus på appen MyFitnessPal, og registrerer alt av måltider og snacks. Jeg har klart å miste et par kilo, og jeg har fått merkbart bedre kondisjon av all denne løpingen. Jeg begynner også å merke effekten av styrketreningen, i det at bena ikke blir så fort slitne og vonde når jeg løper, som de ble før. 

Min største bragd var utvilsomt en lørdag for et par uker siden. Da oppholdt jeg meg på tredemølla i 90 minutter, og i løpet av denne tiden tilbakela jeg 10 km. En hel mil, dere! I de 90 minuttene og den mila inngikk både 5 minutters hurtig gange til oppvarming, og nesten 10 minutter rolig gange på slutten for å kjøle ned. Selve treningsøkten bestod av 12(?) intervaller, hvor hver intervall ga meg 5 minutter løping og 1 minutt hurtig gange. Jeg kan love at det gjorde vondt den siste halvtimen, og det var mange ganger i løpet av de siste intervallene hvor jeg vurderte å kaste inn håndkleet og si meg fornøyd med 8 km, med 8,5 km, med 9 km ... Likevel, på et eller annet vis, klarte jeg å bite tenna sammen lenge nok til å fullføre, og jeg tror kanskje det var ett av mitt livs stolteste øyeblikk. EN MIL! Nå kan jeg jo begynne å melde meg på sånne løp - så snart Corona er nøytralisert, da. 

I dag var heller ikke så verst. Jeg liker å forandre litt på rutiner, slik at kroppen ikke blir for komfortabel med én ting, så i dag droppet jeg intervallene og ville heller se an hvor lenge jeg kunne holde ut med løping før jeg ikke klarte mer og måtte stoppe. Svaret ble 40 minutter. På hastighet 7,3 (ikke voldsomt imponerende, men sist jeg løp i mer enn 15 minutter sammenhengende lå den nærmere 6,5 så jeg tar forbedringen som en vinn) og med 2% oppoverbakke, løp jeg de første 30 minuttene. Så økte jeg tempo til 7,4 for de neste fem minuttene, før de siste fem hvor jeg økte en desimal for hvert minutt. Jeg økte en ekstra gang da det var 2,5 minutter igjen, slik at jeg kunne løpe på 8,0 de siste 60 sekundene. Den kjente jeg. De siste minuttene var lange, og jeg pep-talket internt gjennom det hele. "Kom igjen Vero, du klarer litt til." "Ikke gi deg nå, under to minutter igjen." "Spring, ditt late drog, spring!" "Svette er bare svakhet som forlater kroppen." "Bare ett lite minutt til, hold ut!" "Oksygen er oppskrytt!" Jeg så for meg at jeg var på slagmarken i den siste kampen i Avengers Endgame, omgitt av Captain America, Black Widow, Thor, Captain Marvel og andre dritkule superhelter, som alle var avhengig av at jeg klarte å holde følge med dem, og jeg løp som om det stod om verden. På vegne av helsa mi gjorde det kanskje nettopp det. 

Neste løpetrening blir på lørdag, men først blir det ny PT-time på torsdag. Forrige torsdag ble jeg satt til å gjøre tre forskjellige varianter av utfall i en halvtime i strekk, og det gjorde så hardt inntrykk på lårene mine at jeg gikk som en tømmerstokk i tre dager etterpå. Jeg gruegleder meg til å se hva hun finner på om et par dager. Jeg håper litt at det ikke blir det samme, men samtidig var det jo en skikkelig effektiv og bra treningsøkt da, så jeg håper også litt på en gjentagelse. Og hvem vet, hvis jeg husker at denne bloggen finnes etterpå, så kanskje jeg til og med skriver litt om det. 

Det går opp og ned med både vekt og bloggfrekvens, men én ting er sant åkke som: Det er aldri for sent å plukke opp tråden der man slapp. 

Jeg lever!

Det har vært en litt tung vår, og jeg har rett og slett glemt hele denne bloggen. Nyåret var seigt, med restene fra julen hengende igjen i flere uker. Jeg begynte sakte men sikkert å stable tilbake trenings- og kostholdsvaner i løpet av februar og mars - og så kom Corona til Norge. 

Jeg trenger vel ikke forklare noen hvordan de siste par månedene har vært. Ekstra stress på jobben min på sykehuset, stengt treningssenter og en økende trang til å trøstespise når man må holde seg hjemme hele tiden. "Alt er så frustrerende og kjipt, vi fortjener å kose oss litt." Det begynte å skli ut i i løpet av april, spesielt var påsken en kaloribombe uten like. Kiloene kom trillende på igjen, og jeg ble stadig mer motløs. 

Heldigvis, og av uviss grunn, er vi nå begge på rett spor igjen. De siste par ukene har den negative trenden snudd, og kiloene har begynt å komme av igjen. Vi har skjerpet oss på kosthold, har gjenopptatt kontroll gjennom MyFitnessPal, og kjører løpetrening utendørs fire ganger i uken. Blant annet har vi lagt til oss en sinnssyk vane for å stå opp tidlig på lørdager og søndager og starte disse dagene med en løpetur før frokost. Vanligvis er vi hjemme og ferdige før klokken 10. Jeg vet - total galskap. 

Disse løpeturene har gradvis økt i tid og distanse. Det begynte med ca 20-30 minutter, oppdelt i flere kortere intervaller. Litt etter litt har disse intervallene blitt lengre færre. I dag løp vi 3 x 18 minutter, med to pauser med ett minutts gange. Ifølge min Fitbit løp jeg totalt nesten 8 km i løpet av dagens økt, og hadde 54 effektive løpeminutter. (Ja, det stemmer, vi lot ikke 17. mai stoppe våre nye treningsvaner. Vi hadde uansett ingen planer, da vi er to av ytterst få mennesker i Norge (tilsynelatende) som faktisk forholder oss til sosial distansering og unngår sammenkomster.)

Målet er å komme til 60 minutter totalt, men neste skritt blir nå først å redusere antall intervaller fra tre til to. I løpet av neste uke prøver jeg meg på 2 x 22 minutter, og deretter skal disse to intervallene gradvis bli lengre, helt til jeg klarer 2 x 30 minutter. En eller annen gang i en fjern fremtid venter et mål om å klare 60 minutter uten pause - men det er nok ennå et godt stykke unna. 

For nå er jeg fornøyd med at jeg løper fire ganger i uken, og at hver økt nå totalt varer i litt over en time (inkludert både oppvarming og cooldown). Fitbit forteller meg at det forbrenner en god del kalorier, i tillegg er det jo bonusen i å få merkbart bedre kondisjon og overskudd. 

Måltider har igjen blitt mer strukturerte og kontrollerte, og med unntak av is- og pølsebonanza på denne særdeles støyete og slitsomme nasjonaldagen (det er skremmende hvor mange folk i nabolaget som har hatt masse folk på store fester hele dagen og kvelden, i disse Corona-tider), har jeg for det aller meste klart å holde meg innenfor mitt daglige kaloribudsjett de siste par ukene. Det har gitt utslag på vekta, og det er selvsagt nokså oppløftende. 

Til tross for at løping ute er bra trening, så savner jeg Sats. Jeg savner gruppetimer, spesielt yoga, og jeg savner styrketrening. Faktisk. Jeg savner også tredemølla, hvor jeg kan ha en vannflaske tilgjengelig og ha direkte kontroll over tempo og stigning. Jeg savner spinningtimer. Det drøftes om treningssentre kanskje skal få lov til å åpne igjen om en måned. Jeg krysser fingrene for det. I mellomtiden vil jeg fortsette å gjøre så godt jeg kan hjemme og utendørs. 

Håper alle er friske og har det bra, og at folk er flinke til å holde avstand til alle utenfor sin egen husstand. Jo flinkere folk er til å overholde disse reglene, desto tidligere kan vi kanskje komme tilbake til et mer normalt samfunn. 

3 x 17

Med kun én PT-time igjen for denne gang, blir det løping i fokus denne våren som i fjor vår. Mens målet mitt for et års tid siden befant seg på nivået "jeg vil klare å løpe 10-15 minutter uten å måtte ta pause," er det gledelig å se at utholdenheten og løpeevnen har blitt noe bedre siden den gang.

Min kjære grevling fulgte i fjor et program via en app, som skulle trene ham opp til å kunne løpe 60 minutter uavbrutt. Helt sinnssykt, tenkte jeg, og var dødsimponert da han klarte det i fjorårets tidlige sommerdager. Det ville jeg aldri i verden klare, uansett hvor mye jeg forsøkte.

Det tenkte jeg da. Nå tenker jeg litt annerledes. Nå tenker jeg: Tja, hvorfor ikke prøve? I verste fall klarer jeg ikke målet, men vil uansett i prosessen presse meg så hardt jeg kan. I beste fall klarer jeg det, og det ville jo være skikkelig kult. Så når grevlingen for et par uker siden startet på samme program igjen (etter det som, strengt tatt, har vært en litt doven høst og vinter), bestemte jeg meg for å hive meg med.

Huhei, vi leker ikke nå lenger, altså. Dette er hardcore greier, og jeg angrer litt på denne galskapen jeg har begitt meg ut på.

Vi startet for et par uker siden på 40 minutter total løpetid. 4 x 10 minutter, med ett minutt rask gange mellom. Forrige helg økte denne til 3 x 15 minutter, 45 minutter total løpetid, med ett minutt rask gange mellom intervallene. I går økte vi til 3 x 17 minutter, fremdeles med ett minutt rask gange mellom intervallene. Og jeg ville dø. Jeg trodde jeg nesten skulle dø litt. Jeg var tidvis småsvimmel, og det føltes som om tiden stod stille. På prosjektoren foran tredemøllene på Sats-senteret så jeg en episode Friends, og så enda en episode Friends, med noen reklamepauser midt i og mellom. Svetten rant både ved hårfeste, panne, nakke og armer, og spesielt nakken var som en egen liten dam. Jeg forventet nesten å finne småfisk da jeg kjente bak der med neven. Det var grusomt, men jeg klarte det. Jeg aner ikke om jeg kommer til å klare det igjen.

Det som kanskje er noe av det mest pussige, er at kondisjonen min stort sett har det helt fint. Nøye overvåket av min Fitbit, sjekker jeg jevnlig pulsen og hvilken sone jeg befinner meg i, og for det aller meste ligger jeg i øvre del av Cardio. I går krysset jeg ikke grensen inn til Peak (altså makspuls) før de siste 6-7 minuttene av siste intervall. Jeg merker jeg blir sliten i bena lenge før jeg begynner å hive etter pusten, og jeg antar det betyr at jeg burde være flinkere til å trene styrke på bena litt oftere. Litt mer knebøy, litt mer utfall, kanskje? Benpress kunne være et bra tilskudd, muligens?

Selvfølgelig vil det også hjelpe å bli lettere. Jo mindre vekt bena har å dra på når de løper, desto lengre tid tar det før de blir utslitt. Etter en alt for lang juleperiode har jeg nå omsider funnet tilbake til rutinene med å registrere alt jeg spiser, og å holde meg innenfor min daglige kalorigrense. Og etter en lengre juleperiode hvor noen kilo har kommet på, og deretter holdt seg stabil, viste siste tur på vekta at det endelig går nedover igjen nå.

Jeg er forsiktig optimistisk for våren. Løpeintervallene vil bli lengre, energinivået vil bli bedre, og vekta vil bli lettere. Jeg tror dette kommer til å bli bra.

Godt nytt treningsår!

Jeg hadde genuine intensjoner om å skrive minst ett innlegg til før 2019 valset ut døren, men dengang ei sa Wildenvey. Plutselig var det jul, nesten en uke med to husgjester, jobb utenom de røde dagene, kino, lesing av bøker og tegneserier, lek og kos med julegaver, tur til julemarked, masse mat og julesnop og lista bare går videre og videre. Det har også vært litt trening, med fokus på ordet "litt". Årets siste uke fikk kun én treningsøkt, men det var nok til å ikke fullstendig miste alt jeg har bygget opp av kondisjon i løpet av høsten.

Egentlig var planen å ta en siste treningsøkt for 2019 i går, men det ble en doven dag på sofaen i stedet, før vi tok en videre doven kveld på samme sted. Vi klarte å trekke ut på terrassen ved midnatt for å se på litt fyrverkeri nede fra sentrum (heldigvis var det skyfri himmel, så utsikten var dugelig), før vi så trakk tilbake til lenestol og sofa for å lese litt mer.

Dermed måtte det i stedet bli trening i dag, og hva er vel bedre for å sparke i gang det nye året enn med en times kardio? Vi startet på tredemøllen, hvor jeg løpe 3 intervaller på 10 minutter hver, i økende tempo og på 2% incline. (Jeg trenger egentlig ikke skrive hver gang at jeg løper på 2% incline, for det gjør jeg strengt tatt alltid.) Den siste intervallen var hard, og jeg måtte ta en liten pause mot slutten, men kompenserte ved å øke tempoet ekstra mye det siste minuttet.

Deretter fulgte 16 minuter på trappemaskinen, også kjent som Dødsmaskinen. Jeg skjønner ikke hva det er med trappegåing som framprovoserer så høy puls og enorm kvantitet av svette, men slik er det. Ikke engang 30 minutter kontinuerlig løping på tredemølla gjør meg så svett som 5 minutter i semikjapt tempo på trappene. Spesielt ble dette synlig på armene, som jeg måtte tørke av opptil flere ganger. For meg, som stort sett svetter ganske sjeldent og lite, er dette både litt merkelig, litt ekkelt og litt morsomt. De siste fem minuttene var jeg ikke sikker på om jeg skulle overleve, og det siste minuttet var på lavest mulige tempo som strengt tatt kun var for at jeg skulle få igjen pusten før jeg våget meg ned på gulvet igjen, i frykt for å kollapse. Gøy!

Det siste vi gjorde før vi sa oss fornøyde med dagens innsats, var tre sett på en søt liten maskin for magemuskler. Jeg startet forsiktig på 9 kg, oppdaget at det var veldig lett, våget meg videre til 18 kg, deretter til 23, og prøve meg til slutt på 27 kg. Det gikk overraskende bra, uten å være lett, så kanskje jeg har et snev av magemuskler et eller annet sted der inne likevel.

I et nyttårsinnlegg er det nærmest uunngåelig å skrive noen ord om planer og forventninger for det nye året. 2019 ble på mange måter både et år som gikk overraskende bra, samtidig som det ble et år med skuffelse. Våren var helt fantastisk, med solide kostholdsvaner og treningsrutiner som gjorde at jeg gikk ned nesten 20 kg i løpet av snaue 5 måneder. Jeg var skikkelig motivert og gira, og var helt sikker på at etter sommerferien ville jeg komme meg under 100 kg i løpet av høsten. Jeg hadde satt et tentativt mål om å klare det innen oktober, men da oktober kom var det fremdeles 7 kg igjen. Jaja, tenkte jeg, alt er litt tyngre om høsten, men jeg skal helt sikkert klare det innen desember, i alle fall innen jul. Heller ikke dette gikk. Det ble nære - veldig nære. Da jeg sjekket vekta 15. desember viste den 101 kg. Såååå nære! Men så kom jo jula, og siden har det bare gått oppover igjen. Jeg har jo kost meg skikkelig mye, så det var vel ikke stort annet å forvente, men jeg hadde nok opprinnelig ønsket å å gå inn i det nye året med å ha nådd den store milepælen. En skuffelse der, altså.

Heldigvis har sola nå snudd, og vi går våren i møte. Dagene vil bli lysere og lengre igjen, og jeg vil sannsynligvis (forhåpentligvis) få mer overskudd, energi og livsvilje tilbake. Med dette har jeg håp om å få en like effektiv og solid vår som jeg hadde i fjor, slik at jeg ikke bare kommer meg under 100 kg før sommerferien, men kanskje til og med under 90. Det hadde vært helt fantastisk, og det er min plan og forventning for det kommende halvåret. Deretter håper jeg å kunne gå ned 10 kg til i løpet av høsten, slik at jeg om et år kan ligge på under 80 kg. Jeg vil da ikke være langt unna min normalvekt, som jeg da forhåpentligvis vil nå neste år.

I tillegg har man mål som ikke handler om vekten. Som for eksempel at jeg i år vil svømme mer enn jeg gjorde i fjor, både ute om sommeren og i basseng ellers. Jeg håper også vi får noe snø etter hvert, slik at jeg kan gå litt mer på ski enn jeg har gjort de siste par årene. Jeg vil prøve å spise mer fisk (dette sier jeg hvert år, tror jeg, men man må jo bare fortsette å prøve) og grønnsaker, og jobbe med å kutte ut snacks i TV-sofaen om kveldene. Grevlingen har planer om å løpe et halvmaraton i Danmark i september, og selv om jeg ikke tør å sette det som et mål for meg selv, er det en tanke som nå lurer i bakhodet. Tenk om ... Kanskje? Det hadde vært en helt ny milepæl. Jeg har i alle fall et mål om å kunne løpe 1 time kontinuerlig innen året er slutt, for det ville også være en første gang for meg.

Det er altså litt av mine håp, ønsker og planer for 2020. Det blir spennende å se hvordan det går. Ønsker alle der ute et fantastisk nytt år, og håper vi alle får mye glede ut av disse kommende "roaring twenties."

Hei hå nå er det jul allerede, hva pokker?

Den lange, tunge høsten har omsider kommet til en slutt. Sist jeg tastet noen ord i denne bloggen var det september og jeg var frustrert over hvor tregt alt gikk. Til tross for regelmessig trening sto vekta stille annenhver uke, og annenhver uke gikk den litt opp og litt ned. Jeg vet veldig godt hvorfor - høsten vekker snopmonsteret i meg, og snopmonsteret vil ha kos og sukker og snacks mens det ligger komfortabelt henslengt i sofaen og ser Netflix eller leser bøker og tegneserier. Så slik ble det, da. Snopmonsteret er sterkere enn meg.

Heldigvis har regelmessig trening og sporadisk bra kosthold sørget for at vekten har krøpet nedover. Utrolig sakte, mye saktere enn den gjorde fram til sommeren, og håpet om å nå Den Store Milepælen innen oktober gikk grundig i knas. Jeg flyttet målstokken til jul, og var rimelig optimistisk på at det ville være fullt mulig. 7 kg i løpet av et par måneder er ikke uoverkommelig - med mindre man styres av snopmonsteret. Nå er vi nesten halvveis inn i desember, og jeg er fremdeles 3 kg unna denne berømte milepælen (okey, det er vel ingen som ikke allerede har skjønt at det er snakk om overgangen fra tresifret til tosifret, så jeg kan like gjerne si det: under 100 kg. Den Store Milepælen er å komme under 100 kg).

Jeg har til en viss grad gitt opp å nå dette målet i år. For hver dag som kommer nærmere jul, blir det bare vanskeligere å spise sunt og lite, og jeg har avfunnet meg med at dette må bli en oppgave for neste år.

Selv om jeg føler at jeg har feilet denne høsten og er litt betuttet over det, prøver jeg å tenke på det positive. Det har gått sakte ned, men det HAR gått ned. Syv små kilo har jeg mistet siden sommerferien, men det er bedre enn ingen kilo, eller det motsatte - å få syv ekstra kilo. Så det er en aldri så liten seier. I tillegg har jeg noen seiere som ikke kan måles i vekt.

Midjemålet har blitt mindre. Jeg har gravd fram masse gamle klær som ikke har passet på mange år, og som nå passer igjen. En del av de nyere plaggene har jeg gitt bort til Fretex, da de nå har blitt for store. Gøy!

Jeg har blitt sterkere, og har de siste par månedene trenet styrke to ganger i uken (markløft, knebøy, push-ups, planke og clean & press - til stadig tyngre vekter og/eller flere repetisjoner).

Jeg har sprengt rekorder når det kommer til tredemøllen. Så sent som i går løp jeg 3x15 minutter, totalt 45 minutter, pluss 15 minutter oppvarming og cooldown. En hel time på mølla og 6,7 km, og det hele i 2% stigning. Det hadde jeg ALDRI klart for et år siden. Ikke for et halvår siden heller, faktisk. Jeg hadde i alle fall ikke klart å gå videre til elipsemaskinen for 20 minutters trening etter at denne timen på tredemøllen var over, og deretter tatt 10 minutter på romaskinen. Alt dette gjorde jeg i går. Totalt halvannen time trening, og Grevlingen måtte nesten dra meg ut av lokalet til slutt, slik at vi kunne komme oss hjem før horden av fotballsupportere strømmet ut fra søndagens fotballkamp på Ullevål. Vi var rimelig slitne etterpå, men ganske stolte også. Resten av ettermiddagen og kvelden ble tilbragt på sofaen.

De neste par ukene fram mot jul nå, har vi planer om å holde treningen ved like. Fire økter i uken, minst tre og gjerne fem, hvis vi får tid. Jeg skal prøve å ta meg litt sammen når det gjelder julemarsipan og julekaker (Kiwi har nettopp halvert prisen på ymse julesnop - krise!), og samtidig forsøke å holde måltider relativt små og sunne.

Dette er selvsagt lettere sagt enn gjort. Om to dager er det julelunsj på jobben, hvor vi kommer til å svømme i diverse godsaker hvor alle tar med litt (mitt bidrag er Delfia-kake, som jeg laget ferdig nå i kveld). På søndag drar Grevlingen og jeg en liten tur til København med båten, hvor frokostbuffet og ubegrenset lounge snacks er inkludert - begge veier. Det er vanskelig å tenke på kalorier og kosthold i slike stunder, men man gjør så godt man kan.

Jeg har ambisiøse planer om å skrive én gang til før året er over, så jeg sier ikke god jul riktig ennå. I stedet sier jeg god advent, og husk at det er lov å kose seg litt i disse dagene - bare det ikke blir for mye av det gode.

Høstens utfordringer

Jeg skal innrømme at det tar tid å komme tilbake til de skikkelig gode, sunne vanene jeg hadde før sommerferien. Av den grunn har vektnedgangen bremset en smule. Den går fremdeles ned, så jeg er ikke direkte misfornøyd, men det tar dobbelt så lang tid som det gjorde på vårparten. For eksempel har jeg nå brukt de siste to ukene på å bli kvitt nesten ett kilo. Det er ikke så rart, når jeg tenker på hvor mye jeg har fråtset - konstant hengitt meg til hedonismens kravstore ønsker om ostepop, sjokolade, kake og iskrem og vafler på jobb ... Det har vært vanskelig. Vanskelig å si nei.

Det er lett å si "ta deg sammen, Vero" - men det er vanskeligere å gjøre det. Spesielt når den ene tingen jeg faktisk HAR vært flink til å gjøre - trening - fører til at jeg rettferdiggjør de dårlige spisevalgene mine. "Jeg har jo forbrent 500 kalorier på trening i dag, jeg kan tillate meg en sjokolade til kvelden." Og bevares, det kan jeg jo innimellom - men kanskje ikke annenhver dag.

En annen faktor som kan bidra til at det er litt vanskeligere nå, er at nå som kroppen er nesten 20 kilo lettere enn den var på nyåret, forbrenner den mindre. Så jeg burde vel strengt tatt spise mindre enn jeg gjorde før sommeren, og det har jeg ikke akkurat gjort. Jeg har generelt ligget rundt samme kaloriinntak, pluss minus, men det kan tenkes at veien videre krever færre. Det er litt kjipern, for jeg er allerede langt under 2000 (og under 1400 på dager hvor jeg ikke trener), så det begynner å føles som om jeg nesten ikke kan spise i det hele tatt. Da blir alt ekstra vanskelig.

Motivasjon er ikke en konstant. Den går opp og ned som fjell og daler, fram og tilbake som flo og fjære. I disse dager er den på den slappere siden, men jeg prøver så godt jeg kan å surfe på det jeg har klart å bygge opp av vaner og rutiner. Jeg har et noe lettere mål for slike vanskelige tider: Ikke gå opp i vekt. Hvis jeg forventer å gå ned, blir jeg bare skuffet og motløs og får lyst til å gi opp helt. Så jeg senker forventninger og håper heller på å holde meg stabil en liten stund, fram til ting går litt bedre.

Av annet nytt fortsetter jeg å gradvis og forsiktig øke hastigheten på tredemøllen. Forleden dag holdt jeg ut hele 5 minutter i strekk på hastighet 8, som er en rekord for meg. I tillegg løp jeg flere kortere intervaller, blant annet 1-minuttsintervaller på 9, og 30-sekundsintervaller på 9,5. Kortere intervaller på høy hastighet er det eneste som får meg opp i makspuls nå, så da blir det sånn.

I tillegg har vi begge begynt å fokusere mer på styrke (noe som potensielt kan være en medvirkende årsak til at vekten ikke går like fort ned, ettersom muskler er tyngre enn fett). En til to ganger i uken trener jeg triceps, biceps, knebøy (uten vektstang, for knærne er fremdeles ikke helt begeistret for dette konseptet), situps med ball, skuldre og rygg. Også her forsøker jeg meg med gradvis progresjon, hvor jeg i dag kom opp i 4x25 knebøy og 4x20 situps med ball (2 kg). Nesten en dobling fra da jeg begynte med dette for et par uker siden.

Alt er altså ikke bare sorgen og skuffelser, og det finnes andre måter å måle fremgang på enn tallene på vekta. Heldigvis. Om jeg ikke klarer å bli lettere denne høsten, skal jeg i det minste klare å bli raskere, sterkere og mer utholdende. Så følger vel vekta med etterhvert, forhåpentligvis.

August og tilbake til hverdagen

Jeg vender tilbake fra feriemodus med gode nyheter. Opptil flere gode nyheter, faktisk, så nå må min milde OCD få utløp i form av systematisk liste:

1. Jeg kom meg gjennom USA-ferien med minimal skade. Jeg gikk på vekta dagen før vi reiste, og igjen morgenen etter at vi kom hjem 16 dager senere. Jeg var mentalt forberedt på å ha gått opp et par kilo, kanskje fem, men kunne til min sjokkerte glede konstantere at vektøkningen hadde begrenset seg til ynkelige 200 gram. Dette til tross for to imponerende ostekakestykker på Cheesecake Factory, 3-4 Oreo-milkshakes i USA-størrelse, et par gigantiske ice cream sundaes, minst et par liter brus (med sukker), ymse sjokolader og småsnacks, middager primært bestående av pizza, burger eller pasta, samt uante mengder Cheetos. Jeg antar det høye aktivitetsnivået klarte å balansere det usunne matinntaket, med all vandringen i Disneyland, Universal Studios, Los Angeles, San Diego og Comic-Con. (Til gjengjeld gikk jeg opp nesten et kilo uken etter at vi kom hjem, men det har jeg gjort opp for nå.)

2. Som nevnt i slutten av punkt 1, har jeg nå gjort opp for vektøkningen (både under og etter reisen), og kryper stadig nærmere Den Store Milepælen. Tidligere har jeg ikke følt meg komfortabel med å bruke konkrete tall, men de fleste skjønner nok hva DSM er uansett, så det kan like gjerne komme ut: Den Store Milepælen er 100 kg. Eller, 99 kg, strengt tatt. Å komme ned til et tosifret tall. Jeg har klart det én gang før, og jeg er på god vei til å klare det igjen. Jeg har per i dag under 9 kg igjen, og jeg skal stå på for å nå dette målet i løpet av høsten. Helst innen november, men minimum innen jul.

3. Jeg har dristet meg til å prøve noen gamle plagg, som jeg ikke har hatt sjans til å passe inn i på år og dag. Blant annet prøvde jeg i går kveld et skjørt jeg laget for fem år siden. Det sitter litt trangt, men jeg fikk det på og fikk lukket hektene. For en fantastisk deilig følelse! Hvis jeg klarer å fortsette som jeg har gjort så langt i år, forventer jeg å kunne bruke mine fine hettegensere til neste vår, og det gleder jeg meg storveis til.

4. Jeg hadde i utgangspunktet legetime i morgen for å følge opp diabetesen og vektsituasjonen. Den måtte jeg dessverre utsette fordi jeg ikke kan være borte fra jobben akkurat da (ny time blir ikke før i januar, for de har fylt opp alt ut året, så det var jo flott). I forkant av denne timen skulle jeg ta blodprøver, og det fikk jeg jo ordnet før jeg visste at jeg måtte kansellere. Naturligvis var jeg veldig spent på prøvesvarene, som jeg egentlig ville fått på morgendagens legetime, men da denne så ble borte, og jeg sitter med tilgang til pasientdata hver dag på jobb, tok jeg meg den frihet å sjekke mine egne prøvesvar. Det er jeg veldig glad for at jeg gjorde, for alle verdiene ser så mye bedre ut nå enn de gjorde i desember i fjor! Jeg er - igjen - innenfor referanseverdien for glukose og blodsukker, noe som betyr at jeg er ute av diabetes-kategorien. Hurra! Urinsyren har også gått ned til å være innenfor normalverdien, dobbelt-hurra! CRP ligger fremdeles noe over referanseverdien, men har gått ned betraktelig siden sist, og det er ikke utenkelig at også den vil nå normalverdi om et halvårs tid. Det eneste som jeg fant litt bekymringsverdig er at kalium-verdien har gått litt opp, og er høyere enn referanseverdien. Det kan tyde på at jeg har hyperkalemi, noe som i verste fall kan være en indikasjon på nyresvikt. NHI skriver imidlertid at rask vektnedgang kan øke kaliumnivået, fordi det kan føre til nedbryting av muskelvev, som igjen frigjør kalium. Sannsynligvis er det det som skjer hos meg, i så fall vil det forhåpentligvis stabilisere seg når vektnedgangen omsider bremser ned. Det beste jeg kan gjøre inntil da er kanskje å trene mer styrke?

Så er det bare å komme tilbake til hverdagen, egentlig. Dette har vært en god start. Vi er snart halvveis inne i august, det er grått og kjølig regnvær ute, og jeg begynner å få høstfølelse. Selv om jeg ønsker meg mer sommer (jeg føler blant annet ikke at jeg har fått badet nok), er det også greit med høst. Tilbake til rutinene. Det er jeg klar for. Jeg har vært på trening tre ganger denne uken, og tar en tur nå i dag også. Kondisjonen er allerede på god vei opp igjen, og det føles bra å komme tilbake til treningsvanene jeg hadde før sommerferien.

Jeg føler meg ukarakteristisk positiv, optimistisk og energisk, og bærer på et genuint håp om at ting faktisk vil fortsette å bli stadig bedre. Dagene blir kortere, kveldene blir mørkere, men fremtiden ser lys ut. Jeg føler meg heldig, og jeg føler at jeg fortjener det, for jeg har jobbet så hardt. Det er herlig å se at det faktisk hjelper.

Juli og ferie

I slutten av juni begynte jeg å skrive et innlegg som jeg aldri fikk tid til å ferdigstille. Det handlet om hvordan jeg hadde ligget på et platå i et par ukers tid, og hvor frustrert og oppgitt jeg var. Heldigvis ser det ut til at jeg nå har klart å presse meg gjennom nevnte platå, og jeg kan lykkelig rapportere at vekten atter en gang er på vei nedover. Jeg hadde nesten begynt å gi opp håpet.

Jeg snakket tidligere om å kanskje avsløre noen tall, men jeg merker at jeg er ikke helt klar for det ennå. Det jeg gjerne kan avsløre, derimot, er at jeg nå har gått ned 20 kg fra maksvekt for et par år siden, og 15 av dem har forsvunnet i løpet av det siste halvåret. Det er jeg ganske fornøyd med. Ikke bare fordi det er gøy å se tallene på vekta bli mindre, men også fordi det er herlig å kjenne at klær sitter løsere, klær som tidligere var blitt for små passer igjen, og jeg orker mer fysisk aktivitet enn før. I dag, for eksempel, holdt jeg et (rolig) joggetempo i 40 minutter på tredemøllen, uavbrutt. Med oppvarming og nedkjøling var jeg på møllen i en time totalt, og passerte såvidt 6 km i løpet av den tiden. Det hadde jeg ikke klart for et år siden, neppe for et halvår siden heller. I tillegg innebar dagen en god del vandring, både til og fra trening, ut for å hente et par terrassestoler som jeg kjøpte på finn.no, og til sist en tur på butikken. Jeg skal ikke late som om jeg ikke var dausliten og nesten gråt for mine slitne og verkende føtter og ben etter all den vandringen, men jeg overlevde det. I tillegg klarte jeg til og med en liten kveldstur rundt nabolaget en times tid etter middag (for en gåtur etter middag er bra både for fordøyelsen og blodsukkeret). Det hjelper på motivasjonen å spille Wizards Unite (for de uinnvidde: Pokemon Go for Harry Potter-nørds). Jeg kan nok trygt anta at jeg kom over mine daglige 10k skritt, selv om jeg glemte å ta på Fitbit før jeg dro hjemmefra (krise!) og dermed ikke fikk målt og registrert dagens mirakel.

Det er første feriedag i dag, og jeg befinner meg strengt tatt akkurat der jeg hadde forventet å være, sånn vektmessig. Om tre dager reiser Grevling og jeg til California, og utfordringen de neste to ukene blir å ikke forlyste oss med alle de smakfulle, usunne fristelsene som lokker der borte. Vi håper å få til minst et par treningsøkter mens vi er der, og generelt prøve å være litt bevisst dette med porsjoner og mengde. Kanskje unngå vafler til frokost hver morgen, for eksempel.

Det overordnede målet for denne måneden er å ikke gå opp i vekt. Jeg har ingen ambisjoner om å gå noe særlig ned i løpet av ferieukene, men hvis jeg klarer å holde vekten noenlunde stabil kan jeg fortsette derfra i august. Og hvem vet, kanskje kroppen kan ha godt av noen uker hvor den ikke konstant går i underskudd på energi. Kanskje den slapper litt mer av og blir mer samarbeidsvillig når jeg setter i gang igjen neste måned. Kanskje? Det er lov å håpe.

Framgang i løpetreningen

Forrige gang jeg oppdaterte bloggen nevnte jeg et mål om å kunne løpe 30 minutter kontinuerlig på hastighet 6.9. Det målet nådde jeg i dag. Hurra! Det betyr at jeg endelig kan gå i gang med å løpe på 7.0, og jobbe meg opp til en halvtime der også. Kanskje jeg til og med bare durer på med 7.1, ettersom forskjellene per desimal ikke er enormt store.

Jevnt over foretrekker jeg imidlertid kortere, mer intense intervaller framfor én lang økt. Jeg merker at jeg begynner å kjede meg litt etter de første 10-15 minuttene, og motivasjonen daler litt. Det er mest stahet og trass som gjør at jeg orker å fullføre. Det helper med musikk (men jeg trenger små, trådløse øreplugger i stedet for hodetelefoner, for det begynner å bli alt for varmt og svettende til å ha de store putene over ørene), og jeg prøver å finne underholdning i TV-skjermene og ved å se på andre som trener styrke noen meter lenger foran meg. Likevel blir 30 minutter veldig lenge, og jeg gleder meg til å nå gå tilbake til kortere intervaller på høyere hastighet. Da går jo pulsen litt mer opp også.

Den siste uken har jeg begynt å kombinere løpingen med 15-20 minutter på ellipsemaskin, for variasjon er gull. Det er faktisk overraskende hvor lenge jeg har holdt ut med å gjøre akkurat det samme i noen måneder nå, men det har nok litt å gjøre med at jeg trener sammen med Grevlingen min. I dag blandet jeg også fem minutter på romaskinen inn i apparatmiksen, slik at den totale treningsøkten ble 40 minutter tredemølle, 15 minutter ellipsemaskin og 5 minutter romaskin. Det var gøy å se at jeg klarer å ro 1 km innen de fem minuttene, det tror jeg kanskje jeg sleit litt med for et års tid siden.

Ellers går vekta stadig nedover, som før. Jeg er ikke langt unna neste milepæl, og når jeg når den tror jeg kanskje jeg vil føle meg komfortabel med å dele konkrete tall. Hittil har det rett og slett vært for flaut, og tallene på vekta har vært noe jeg har skammet meg over lenge. Men kommer jeg over neste milepæl, hvor jeg da har klart å gå ned 20 kilo siden maksvekt, da vil jeg kanskje føle meg litt mindre skamfull. Kanskje til og med litt stolt? Vi får se.