Høstens utfordringer
Jeg skal innrømme at det tar tid å komme tilbake til de skikkelig gode, sunne vanene jeg hadde før sommerferien. Av den grunn har vektnedgangen bremset en smule. Den går fremdeles ned, så jeg er ikke direkte misfornøyd, men det tar dobbelt så lang tid som det gjorde på vårparten. For eksempel har jeg nå brukt de siste to ukene på å bli kvitt nesten ett kilo. Det er ikke så rart, når jeg tenker på hvor mye jeg har fråtset - konstant hengitt meg til hedonismens kravstore ønsker om ostepop, sjokolade, kake og iskrem og vafler på jobb ... Det har vært vanskelig. Vanskelig å si nei.
Det er lett å si "ta deg sammen, Vero" - men det er vanskeligere å gjøre det. Spesielt når den ene tingen jeg faktisk HAR vært flink til å gjøre - trening - fører til at jeg rettferdiggjør de dårlige spisevalgene mine. "Jeg har jo forbrent 500 kalorier på trening i dag, jeg kan tillate meg en sjokolade til kvelden." Og bevares, det kan jeg jo innimellom - men kanskje ikke annenhver dag.
En annen faktor som kan bidra til at det er litt vanskeligere nå, er at nå som kroppen er nesten 20 kilo lettere enn den var på nyåret, forbrenner den mindre. Så jeg burde vel strengt tatt spise mindre enn jeg gjorde før sommeren, og det har jeg ikke akkurat gjort. Jeg har generelt ligget rundt samme kaloriinntak, pluss minus, men det kan tenkes at veien videre krever færre. Det er litt kjipern, for jeg er allerede langt under 2000 (og under 1400 på dager hvor jeg ikke trener), så det begynner å føles som om jeg nesten ikke kan spise i det hele tatt. Da blir alt ekstra vanskelig.
Motivasjon er ikke en konstant. Den går opp og ned som fjell og daler, fram og tilbake som flo og fjære. I disse dager er den på den slappere siden, men jeg prøver så godt jeg kan å surfe på det jeg har klart å bygge opp av vaner og rutiner. Jeg har et noe lettere mål for slike vanskelige tider: Ikke gå opp i vekt. Hvis jeg forventer å gå ned, blir jeg bare skuffet og motløs og får lyst til å gi opp helt. Så jeg senker forventninger og håper heller på å holde meg stabil en liten stund, fram til ting går litt bedre.
Av annet nytt fortsetter jeg å gradvis og forsiktig øke hastigheten på tredemøllen. Forleden dag holdt jeg ut hele 5 minutter i strekk på hastighet 8, som er en rekord for meg. I tillegg løp jeg flere kortere intervaller, blant annet 1-minuttsintervaller på 9, og 30-sekundsintervaller på 9,5. Kortere intervaller på høy hastighet er det eneste som får meg opp i makspuls nå, så da blir det sånn.
I tillegg har vi begge begynt å fokusere mer på styrke (noe som potensielt kan være en medvirkende årsak til at vekten ikke går like fort ned, ettersom muskler er tyngre enn fett). En til to ganger i uken trener jeg triceps, biceps, knebøy (uten vektstang, for knærne er fremdeles ikke helt begeistret for dette konseptet), situps med ball, skuldre og rygg. Også her forsøker jeg meg med gradvis progresjon, hvor jeg i dag kom opp i 4x25 knebøy og 4x20 situps med ball (2 kg). Nesten en dobling fra da jeg begynte med dette for et par uker siden.
Alt er altså ikke bare sorgen og skuffelser, og det finnes andre måter å måle fremgang på enn tallene på vekta. Heldigvis. Om jeg ikke klarer å bli lettere denne høsten, skal jeg i det minste klare å bli raskere, sterkere og mer utholdende. Så følger vel vekta med etterhvert, forhåpentligvis.
Det er lett å si "ta deg sammen, Vero" - men det er vanskeligere å gjøre det. Spesielt når den ene tingen jeg faktisk HAR vært flink til å gjøre - trening - fører til at jeg rettferdiggjør de dårlige spisevalgene mine. "Jeg har jo forbrent 500 kalorier på trening i dag, jeg kan tillate meg en sjokolade til kvelden." Og bevares, det kan jeg jo innimellom - men kanskje ikke annenhver dag.
En annen faktor som kan bidra til at det er litt vanskeligere nå, er at nå som kroppen er nesten 20 kilo lettere enn den var på nyåret, forbrenner den mindre. Så jeg burde vel strengt tatt spise mindre enn jeg gjorde før sommeren, og det har jeg ikke akkurat gjort. Jeg har generelt ligget rundt samme kaloriinntak, pluss minus, men det kan tenkes at veien videre krever færre. Det er litt kjipern, for jeg er allerede langt under 2000 (og under 1400 på dager hvor jeg ikke trener), så det begynner å føles som om jeg nesten ikke kan spise i det hele tatt. Da blir alt ekstra vanskelig.
Motivasjon er ikke en konstant. Den går opp og ned som fjell og daler, fram og tilbake som flo og fjære. I disse dager er den på den slappere siden, men jeg prøver så godt jeg kan å surfe på det jeg har klart å bygge opp av vaner og rutiner. Jeg har et noe lettere mål for slike vanskelige tider: Ikke gå opp i vekt. Hvis jeg forventer å gå ned, blir jeg bare skuffet og motløs og får lyst til å gi opp helt. Så jeg senker forventninger og håper heller på å holde meg stabil en liten stund, fram til ting går litt bedre.
Av annet nytt fortsetter jeg å gradvis og forsiktig øke hastigheten på tredemøllen. Forleden dag holdt jeg ut hele 5 minutter i strekk på hastighet 8, som er en rekord for meg. I tillegg løp jeg flere kortere intervaller, blant annet 1-minuttsintervaller på 9, og 30-sekundsintervaller på 9,5. Kortere intervaller på høy hastighet er det eneste som får meg opp i makspuls nå, så da blir det sånn.
I tillegg har vi begge begynt å fokusere mer på styrke (noe som potensielt kan være en medvirkende årsak til at vekten ikke går like fort ned, ettersom muskler er tyngre enn fett). En til to ganger i uken trener jeg triceps, biceps, knebøy (uten vektstang, for knærne er fremdeles ikke helt begeistret for dette konseptet), situps med ball, skuldre og rygg. Også her forsøker jeg meg med gradvis progresjon, hvor jeg i dag kom opp i 4x25 knebøy og 4x20 situps med ball (2 kg). Nesten en dobling fra da jeg begynte med dette for et par uker siden.
Alt er altså ikke bare sorgen og skuffelser, og det finnes andre måter å måle fremgang på enn tallene på vekta. Heldigvis. Om jeg ikke klarer å bli lettere denne høsten, skal jeg i det minste klare å bli raskere, sterkere og mer utholdende. Så følger vel vekta med etterhvert, forhåpentligvis.
Kommentarer
Legg inn en kommentar