3 x 17

Med kun én PT-time igjen for denne gang, blir det løping i fokus denne våren som i fjor vår. Mens målet mitt for et års tid siden befant seg på nivået "jeg vil klare å løpe 10-15 minutter uten å måtte ta pause," er det gledelig å se at utholdenheten og løpeevnen har blitt noe bedre siden den gang.

Min kjære grevling fulgte i fjor et program via en app, som skulle trene ham opp til å kunne løpe 60 minutter uavbrutt. Helt sinnssykt, tenkte jeg, og var dødsimponert da han klarte det i fjorårets tidlige sommerdager. Det ville jeg aldri i verden klare, uansett hvor mye jeg forsøkte.

Det tenkte jeg da. Nå tenker jeg litt annerledes. Nå tenker jeg: Tja, hvorfor ikke prøve? I verste fall klarer jeg ikke målet, men vil uansett i prosessen presse meg så hardt jeg kan. I beste fall klarer jeg det, og det ville jo være skikkelig kult. Så når grevlingen for et par uker siden startet på samme program igjen (etter det som, strengt tatt, har vært en litt doven høst og vinter), bestemte jeg meg for å hive meg med.

Huhei, vi leker ikke nå lenger, altså. Dette er hardcore greier, og jeg angrer litt på denne galskapen jeg har begitt meg ut på.

Vi startet for et par uker siden på 40 minutter total løpetid. 4 x 10 minutter, med ett minutt rask gange mellom. Forrige helg økte denne til 3 x 15 minutter, 45 minutter total løpetid, med ett minutt rask gange mellom intervallene. I går økte vi til 3 x 17 minutter, fremdeles med ett minutt rask gange mellom intervallene. Og jeg ville dø. Jeg trodde jeg nesten skulle dø litt. Jeg var tidvis småsvimmel, og det føltes som om tiden stod stille. På prosjektoren foran tredemøllene på Sats-senteret så jeg en episode Friends, og så enda en episode Friends, med noen reklamepauser midt i og mellom. Svetten rant både ved hårfeste, panne, nakke og armer, og spesielt nakken var som en egen liten dam. Jeg forventet nesten å finne småfisk da jeg kjente bak der med neven. Det var grusomt, men jeg klarte det. Jeg aner ikke om jeg kommer til å klare det igjen.

Det som kanskje er noe av det mest pussige, er at kondisjonen min stort sett har det helt fint. Nøye overvåket av min Fitbit, sjekker jeg jevnlig pulsen og hvilken sone jeg befinner meg i, og for det aller meste ligger jeg i øvre del av Cardio. I går krysset jeg ikke grensen inn til Peak (altså makspuls) før de siste 6-7 minuttene av siste intervall. Jeg merker jeg blir sliten i bena lenge før jeg begynner å hive etter pusten, og jeg antar det betyr at jeg burde være flinkere til å trene styrke på bena litt oftere. Litt mer knebøy, litt mer utfall, kanskje? Benpress kunne være et bra tilskudd, muligens?

Selvfølgelig vil det også hjelpe å bli lettere. Jo mindre vekt bena har å dra på når de løper, desto lengre tid tar det før de blir utslitt. Etter en alt for lang juleperiode har jeg nå omsider funnet tilbake til rutinene med å registrere alt jeg spiser, og å holde meg innenfor min daglige kalorigrense. Og etter en lengre juleperiode hvor noen kilo har kommet på, og deretter holdt seg stabil, viste siste tur på vekta at det endelig går nedover igjen nå.

Jeg er forsiktig optimistisk for våren. Løpeintervallene vil bli lengre, energinivået vil bli bedre, og vekta vil bli lettere. Jeg tror dette kommer til å bli bra.

Kommentarer

Populære innlegg