August og tilbake til hverdagen
Jeg vender tilbake fra feriemodus med gode nyheter. Opptil flere gode nyheter, faktisk, så nå må min milde OCD få utløp i form av systematisk liste:
1. Jeg kom meg gjennom USA-ferien med minimal skade. Jeg gikk på vekta dagen før vi reiste, og igjen morgenen etter at vi kom hjem 16 dager senere. Jeg var mentalt forberedt på å ha gått opp et par kilo, kanskje fem, men kunne til min sjokkerte glede konstantere at vektøkningen hadde begrenset seg til ynkelige 200 gram. Dette til tross for to imponerende ostekakestykker på Cheesecake Factory, 3-4 Oreo-milkshakes i USA-størrelse, et par gigantiske ice cream sundaes, minst et par liter brus (med sukker), ymse sjokolader og småsnacks, middager primært bestående av pizza, burger eller pasta, samt uante mengder Cheetos. Jeg antar det høye aktivitetsnivået klarte å balansere det usunne matinntaket, med all vandringen i Disneyland, Universal Studios, Los Angeles, San Diego og Comic-Con. (Til gjengjeld gikk jeg opp nesten et kilo uken etter at vi kom hjem, men det har jeg gjort opp for nå.)
2. Som nevnt i slutten av punkt 1, har jeg nå gjort opp for vektøkningen (både under og etter reisen), og kryper stadig nærmere Den Store Milepælen. Tidligere har jeg ikke følt meg komfortabel med å bruke konkrete tall, men de fleste skjønner nok hva DSM er uansett, så det kan like gjerne komme ut: Den Store Milepælen er 100 kg. Eller, 99 kg, strengt tatt. Å komme ned til et tosifret tall. Jeg har klart det én gang før, og jeg er på god vei til å klare det igjen. Jeg har per i dag under 9 kg igjen, og jeg skal stå på for å nå dette målet i løpet av høsten. Helst innen november, men minimum innen jul.
3. Jeg har dristet meg til å prøve noen gamle plagg, som jeg ikke har hatt sjans til å passe inn i på år og dag. Blant annet prøvde jeg i går kveld et skjørt jeg laget for fem år siden. Det sitter litt trangt, men jeg fikk det på og fikk lukket hektene. For en fantastisk deilig følelse! Hvis jeg klarer å fortsette som jeg har gjort så langt i år, forventer jeg å kunne bruke mine fine hettegensere til neste vår, og det gleder jeg meg storveis til.
4. Jeg hadde i utgangspunktet legetime i morgen for å følge opp diabetesen og vektsituasjonen. Den måtte jeg dessverre utsette fordi jeg ikke kan være borte fra jobben akkurat da (ny time blir ikke før i januar, for de har fylt opp alt ut året, så det var jo flott). I forkant av denne timen skulle jeg ta blodprøver, og det fikk jeg jo ordnet før jeg visste at jeg måtte kansellere. Naturligvis var jeg veldig spent på prøvesvarene, som jeg egentlig ville fått på morgendagens legetime, men da denne så ble borte, og jeg sitter med tilgang til pasientdata hver dag på jobb, tok jeg meg den frihet å sjekke mine egne prøvesvar. Det er jeg veldig glad for at jeg gjorde, for alle verdiene ser så mye bedre ut nå enn de gjorde i desember i fjor! Jeg er - igjen - innenfor referanseverdien for glukose og blodsukker, noe som betyr at jeg er ute av diabetes-kategorien. Hurra! Urinsyren har også gått ned til å være innenfor normalverdien, dobbelt-hurra! CRP ligger fremdeles noe over referanseverdien, men har gått ned betraktelig siden sist, og det er ikke utenkelig at også den vil nå normalverdi om et halvårs tid. Det eneste som jeg fant litt bekymringsverdig er at kalium-verdien har gått litt opp, og er høyere enn referanseverdien. Det kan tyde på at jeg har hyperkalemi, noe som i verste fall kan være en indikasjon på nyresvikt. NHI skriver imidlertid at rask vektnedgang kan øke kaliumnivået, fordi det kan føre til nedbryting av muskelvev, som igjen frigjør kalium. Sannsynligvis er det det som skjer hos meg, i så fall vil det forhåpentligvis stabilisere seg når vektnedgangen omsider bremser ned. Det beste jeg kan gjøre inntil da er kanskje å trene mer styrke?
Så er det bare å komme tilbake til hverdagen, egentlig. Dette har vært en god start. Vi er snart halvveis inne i august, det er grått og kjølig regnvær ute, og jeg begynner å få høstfølelse. Selv om jeg ønsker meg mer sommer (jeg føler blant annet ikke at jeg har fått badet nok), er det også greit med høst. Tilbake til rutinene. Det er jeg klar for. Jeg har vært på trening tre ganger denne uken, og tar en tur nå i dag også. Kondisjonen er allerede på god vei opp igjen, og det føles bra å komme tilbake til treningsvanene jeg hadde før sommerferien.
Jeg føler meg ukarakteristisk positiv, optimistisk og energisk, og bærer på et genuint håp om at ting faktisk vil fortsette å bli stadig bedre. Dagene blir kortere, kveldene blir mørkere, men fremtiden ser lys ut. Jeg føler meg heldig, og jeg føler at jeg fortjener det, for jeg har jobbet så hardt. Det er herlig å se at det faktisk hjelper.
1. Jeg kom meg gjennom USA-ferien med minimal skade. Jeg gikk på vekta dagen før vi reiste, og igjen morgenen etter at vi kom hjem 16 dager senere. Jeg var mentalt forberedt på å ha gått opp et par kilo, kanskje fem, men kunne til min sjokkerte glede konstantere at vektøkningen hadde begrenset seg til ynkelige 200 gram. Dette til tross for to imponerende ostekakestykker på Cheesecake Factory, 3-4 Oreo-milkshakes i USA-størrelse, et par gigantiske ice cream sundaes, minst et par liter brus (med sukker), ymse sjokolader og småsnacks, middager primært bestående av pizza, burger eller pasta, samt uante mengder Cheetos. Jeg antar det høye aktivitetsnivået klarte å balansere det usunne matinntaket, med all vandringen i Disneyland, Universal Studios, Los Angeles, San Diego og Comic-Con. (Til gjengjeld gikk jeg opp nesten et kilo uken etter at vi kom hjem, men det har jeg gjort opp for nå.)
2. Som nevnt i slutten av punkt 1, har jeg nå gjort opp for vektøkningen (både under og etter reisen), og kryper stadig nærmere Den Store Milepælen. Tidligere har jeg ikke følt meg komfortabel med å bruke konkrete tall, men de fleste skjønner nok hva DSM er uansett, så det kan like gjerne komme ut: Den Store Milepælen er 100 kg. Eller, 99 kg, strengt tatt. Å komme ned til et tosifret tall. Jeg har klart det én gang før, og jeg er på god vei til å klare det igjen. Jeg har per i dag under 9 kg igjen, og jeg skal stå på for å nå dette målet i løpet av høsten. Helst innen november, men minimum innen jul.
3. Jeg har dristet meg til å prøve noen gamle plagg, som jeg ikke har hatt sjans til å passe inn i på år og dag. Blant annet prøvde jeg i går kveld et skjørt jeg laget for fem år siden. Det sitter litt trangt, men jeg fikk det på og fikk lukket hektene. For en fantastisk deilig følelse! Hvis jeg klarer å fortsette som jeg har gjort så langt i år, forventer jeg å kunne bruke mine fine hettegensere til neste vår, og det gleder jeg meg storveis til.
4. Jeg hadde i utgangspunktet legetime i morgen for å følge opp diabetesen og vektsituasjonen. Den måtte jeg dessverre utsette fordi jeg ikke kan være borte fra jobben akkurat da (ny time blir ikke før i januar, for de har fylt opp alt ut året, så det var jo flott). I forkant av denne timen skulle jeg ta blodprøver, og det fikk jeg jo ordnet før jeg visste at jeg måtte kansellere. Naturligvis var jeg veldig spent på prøvesvarene, som jeg egentlig ville fått på morgendagens legetime, men da denne så ble borte, og jeg sitter med tilgang til pasientdata hver dag på jobb, tok jeg meg den frihet å sjekke mine egne prøvesvar. Det er jeg veldig glad for at jeg gjorde, for alle verdiene ser så mye bedre ut nå enn de gjorde i desember i fjor! Jeg er - igjen - innenfor referanseverdien for glukose og blodsukker, noe som betyr at jeg er ute av diabetes-kategorien. Hurra! Urinsyren har også gått ned til å være innenfor normalverdien, dobbelt-hurra! CRP ligger fremdeles noe over referanseverdien, men har gått ned betraktelig siden sist, og det er ikke utenkelig at også den vil nå normalverdi om et halvårs tid. Det eneste som jeg fant litt bekymringsverdig er at kalium-verdien har gått litt opp, og er høyere enn referanseverdien. Det kan tyde på at jeg har hyperkalemi, noe som i verste fall kan være en indikasjon på nyresvikt. NHI skriver imidlertid at rask vektnedgang kan øke kaliumnivået, fordi det kan føre til nedbryting av muskelvev, som igjen frigjør kalium. Sannsynligvis er det det som skjer hos meg, i så fall vil det forhåpentligvis stabilisere seg når vektnedgangen omsider bremser ned. Det beste jeg kan gjøre inntil da er kanskje å trene mer styrke?
Så er det bare å komme tilbake til hverdagen, egentlig. Dette har vært en god start. Vi er snart halvveis inne i august, det er grått og kjølig regnvær ute, og jeg begynner å få høstfølelse. Selv om jeg ønsker meg mer sommer (jeg føler blant annet ikke at jeg har fått badet nok), er det også greit med høst. Tilbake til rutinene. Det er jeg klar for. Jeg har vært på trening tre ganger denne uken, og tar en tur nå i dag også. Kondisjonen er allerede på god vei opp igjen, og det føles bra å komme tilbake til treningsvanene jeg hadde før sommerferien.
Jeg føler meg ukarakteristisk positiv, optimistisk og energisk, og bærer på et genuint håp om at ting faktisk vil fortsette å bli stadig bedre. Dagene blir kortere, kveldene blir mørkere, men fremtiden ser lys ut. Jeg føler meg heldig, og jeg føler at jeg fortjener det, for jeg har jobbet så hardt. Det er herlig å se at det faktisk hjelper.
Kommentarer
Legg inn en kommentar