Det er aldri for sent å snu

 Ja folkens, da var det jaggu høst igjen. Sist jeg ga livstegn fra meg smådanset jeg på uteplattformen her hjemme og gledet meg til sommer og ferie som den gang ikke var langt unna. Nå skriver vi snart oktober, og selv om det fremdeles er behagelig mildt her i Oslo, merkes det godt at sommeren er forbi når jeg stikker nesa utenfor døren i de friske morgentimene for å dra på jobb. Det merkes også i det at høstjevndøgn nå har kommet, og for det neste halvåret vil mørketimene dominere. 

Jeg vet godt hva dette innebærer for meg. Tyngre å stå opp om morgenen, mindre overskudd og tiltakslyst, økt behov for å innta horisontalen i sofakroken med et pledd over meg og en skål med noe snacks i fanget. En god serie på Netflix/HBO/AmazonPrime/Disney+, eller en god bok. Alt for mange timer med meningsløse mobilspill (Merge Magic, anyone?). Dette er høst (og vinter) for meg. Det ble mye av det i fjor, og det ga utslag i særdeles langsom vektnedgang (skjønt nedgang, så jeg kunne ikke klage for mye). Da våren så endelig kom, hadde jeg håpet at jeg ville få en fornyet, sterk bølge av motivasjon og pågangsmot, slik jeg hadde i fjor vår da jeg i løpet av bare noen måneder gikk ned over 10 kg. I stedet fikk jeg Corona-restriksjoner. Alle sosiale sammenkomster ble avlyst. Sats stengte. Ferieturen til California, med Disneyland og San Diego Comic Con, ble avlyst. Jeg beveget meg lite, og trøstespiste desto mer. Som pasientkoordinator på et landsdekkende sykehus var det mer enn nok arbeid å gjøre, men færre ansatte som kunne møte opp for å gjøre jobben. Jeg var stressa. Det førte til enda mer trøstespising og "kosekveld" i sofakroken. "Det er jo så kjipt nå, vi må unne oss noe godt i disse utfordrende dagene." 

Heldigvis begynte vi å løpe ute da vårdagene kom med litt solgløtt og mildere temperaturer. Selv om disse løpeturene ikke var nok til å kompensere for den vedvarende trøstespisingen, bidro de til å holde vekta sånn noenlunde i sjakk. Jeg gikk litt ned, så litt opp igjen, litt ned igjen, litt opp igjen. Totalt sett har jeg ligget ganske stabilt gjennom hele året, pluss/minus 2-3 kg. Jeg bør vel finne en liten trøst i det at stabilitet er også fint. Kroppen trenger tid til å akseptere en ny, lavere vekt, mens den hele tiden innbitt kjemper for å komme tilbake til maksvekten den en gang var på. Etter at sommerferien var over, begynte jeg imidlertid å føle meg rimelig motivert for å komme i gang med litt mer skikkelig nedgang igjen. 

Den siste måneden har derfor vært preget av 3-5 treningsøkter i uka, primært løping på tredemølle, mens én dag i uka har vært viet styrketrening med min flotte PT. Etter noen måneder med slurvete og sporadisk logging, har jeg igjen rettet mer fokus på appen MyFitnessPal, og registrerer alt av måltider og snacks. Jeg har klart å miste et par kilo, og jeg har fått merkbart bedre kondisjon av all denne løpingen. Jeg begynner også å merke effekten av styrketreningen, i det at bena ikke blir så fort slitne og vonde når jeg løper, som de ble før. 

Min største bragd var utvilsomt en lørdag for et par uker siden. Da oppholdt jeg meg på tredemølla i 90 minutter, og i løpet av denne tiden tilbakela jeg 10 km. En hel mil, dere! I de 90 minuttene og den mila inngikk både 5 minutters hurtig gange til oppvarming, og nesten 10 minutter rolig gange på slutten for å kjøle ned. Selve treningsøkten bestod av 12(?) intervaller, hvor hver intervall ga meg 5 minutter løping og 1 minutt hurtig gange. Jeg kan love at det gjorde vondt den siste halvtimen, og det var mange ganger i løpet av de siste intervallene hvor jeg vurderte å kaste inn håndkleet og si meg fornøyd med 8 km, med 8,5 km, med 9 km ... Likevel, på et eller annet vis, klarte jeg å bite tenna sammen lenge nok til å fullføre, og jeg tror kanskje det var ett av mitt livs stolteste øyeblikk. EN MIL! Nå kan jeg jo begynne å melde meg på sånne løp - så snart Corona er nøytralisert, da. 

I dag var heller ikke så verst. Jeg liker å forandre litt på rutiner, slik at kroppen ikke blir for komfortabel med én ting, så i dag droppet jeg intervallene og ville heller se an hvor lenge jeg kunne holde ut med løping før jeg ikke klarte mer og måtte stoppe. Svaret ble 40 minutter. På hastighet 7,3 (ikke voldsomt imponerende, men sist jeg løp i mer enn 15 minutter sammenhengende lå den nærmere 6,5 så jeg tar forbedringen som en vinn) og med 2% oppoverbakke, løp jeg de første 30 minuttene. Så økte jeg tempo til 7,4 for de neste fem minuttene, før de siste fem hvor jeg økte en desimal for hvert minutt. Jeg økte en ekstra gang da det var 2,5 minutter igjen, slik at jeg kunne løpe på 8,0 de siste 60 sekundene. Den kjente jeg. De siste minuttene var lange, og jeg pep-talket internt gjennom det hele. "Kom igjen Vero, du klarer litt til." "Ikke gi deg nå, under to minutter igjen." "Spring, ditt late drog, spring!" "Svette er bare svakhet som forlater kroppen." "Bare ett lite minutt til, hold ut!" "Oksygen er oppskrytt!" Jeg så for meg at jeg var på slagmarken i den siste kampen i Avengers Endgame, omgitt av Captain America, Black Widow, Thor, Captain Marvel og andre dritkule superhelter, som alle var avhengig av at jeg klarte å holde følge med dem, og jeg løp som om det stod om verden. På vegne av helsa mi gjorde det kanskje nettopp det. 

Neste løpetrening blir på lørdag, men først blir det ny PT-time på torsdag. Forrige torsdag ble jeg satt til å gjøre tre forskjellige varianter av utfall i en halvtime i strekk, og det gjorde så hardt inntrykk på lårene mine at jeg gikk som en tømmerstokk i tre dager etterpå. Jeg gruegleder meg til å se hva hun finner på om et par dager. Jeg håper litt at det ikke blir det samme, men samtidig var det jo en skikkelig effektiv og bra treningsøkt da, så jeg håper også litt på en gjentagelse. Og hvem vet, hvis jeg husker at denne bloggen finnes etterpå, så kanskje jeg til og med skriver litt om det. 

Det går opp og ned med både vekt og bloggfrekvens, men én ting er sant åkke som: Det er aldri for sent å plukke opp tråden der man slapp. 


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Aprilsnarr? Faktisk ikke.

Kroppsspråk

Pinsetrening