Framskritt!

Etter en liten sykedag fra både jobb og trening, var det tilbake på trening i dag igjen. Jeg kunne jo ikke gå glipp av styrketimen til instruktør Bjørn, og følte meg strengt tatt meget bedre enn jeg har gjort de siste fem dagene, så da var det bare å kjøre på.

Jeg er fremdeles forsiktig med hvor tunge vekter jeg legger på stanga når vi kjører øvelser som går på skuldre, men ellers har jeg hoppet opp igjen til en totalvekt på 7.5 kg i stedet for de tidligere 5 - for eksempel på markløft og knebøy, biceps og bryst. Så det var positivt at jeg klarte det. Den morsomste progresjonen i dag var imidlertid noe annet.

I dag klarte jeg nemlig å stå i planke (på knærne riktignok, men jeg må lære å krype før jeg kan gå) hele tiden ut, fram til Bjørn sa at vi kunne slappe av. Dette er en milepæl, folkens! For et par uker siden klarte jeg det nesten, og tenkte at "snart nå, Vero ... snart ...", og i dag ble dagen. Hoho! De første ukene holdt jeg ikke ut halve tiden engang, så dette er veldig fornøyelig å observere.

Men det stopper ikke der. Neida. Vi gjør en annen øvelse rett etter planken, som også går på kjernemuskulaturen, og som jeg tidligere aldri har klart i mer enn noen få sekunder. Jeg vet ikke hva den kalles, men man halvt ligger sidelengs med hofta hevet over gulvet, enten med strak arm eller liggende på albuen - sveklinger som meg kan få ta det fra knærne; litt sånn som planken. De første tre-fire gangene jeg prøvde meg på denne, lo jeg bare. Jeg hadde virkelig ingen sjanse overhodet, jeg var ikke engang i nærheten. Nå er jeg i nærheten; nå holder jeg til og med ut nesten hele tiden.

Det er egentlig bemerkelsesverdig stor forskjell bare fra forrige gang og til i dag; jeg antar jeg har brutt en eller annen mystisk og magisk barriere. Veldig, veldig gøy. Jeg føler meg så utrolig sprek og sterk nå i forhold til for et par måneder siden, og gleder meg veldig til å se hvordan det står til om ytterligere to måneder.

Mandagsglede

Endelig mandag! Endelig ny time med verdens flotteste og kjekkeste instruktør! Det at han ikke hadde timen sin forrige mandag var jo en aldri så liten krise, og det føles som en evighet siden sist. To uker kan bli overraskende lange, men i dag var han heldigvis tilbake med sitt strålende smil og sine supermotiverende brøl. Sukk.

Han kjenner meg igjen nå. Vi hilste såvidt før timen, mens vi ventet på at gruppen før vår skulle bli ferdig. Vi kunne nok ha hilset litt mer, hvis jeg ikke hadde vært så opptatt av å stå langt unna og kikke alle andre steder enn på ham (bortsett fra når han så en annen vei, såklart). Det er så latterlig flaut og fjortis; jeg rødmet faktisk. Herregud. Men tross alt; bedre motivasjon for å trene på en mandagskveld finner jeg nok aldri. ;)

Timen i seg selv var tøff som alltid. Jeg følte nesten at han kjørte oss litt ekstra hardt i dag; kanskje for å ta igjen for å ha vært borte forrige mandag, eller kanskje for å forberede oss litt til det som kommer på lørdag (for de av oss som skal være med på det), eller kanskje det bare var ren innbilning fra min side. Jeg stod på grundig, svettet som en gris, drakk en liter vann og for et par sekunder ble faktisk synet bittelitt tåkete - og jeg både hatet og elsket det på én og samme gang.

Det som er litt gøy med å dra på samme time gang på gang, er at man etter hvert begynner å kjenne igjen andre i gruppen, og man begynner å ha "faste plasser". Forrige gang (for to uker siden) satt jeg ved siden av en jente som halvveis gjennom timen skulle ut for å fylle mer vann på flasken sin, og tilbød seg å ta med min samtidig. Jeg tok imot tilbudet med glede og takket hjertelig da hun kom tilbake med nytt, friskt og kaldt vann. I dag satt vi ved siden av hverandre igjen, og nok en gang tilbød hun seg å ta med flasken min da hun gikk for å fylle på sin egen. En slik liten detalj som er nok til å gjøre meg ekstra glad både under og etter timen. Under uttøyingen etterpå snakket vi til og med litt; ettersom det å snakke med ukjente personer er skikkelig skummelt for meg, var jeg derfor ekstra stolt etterpå. Aktiv OG sosial på én og samme kveld? Utrolig!

Dette ble et langt innlegg med mye babling, men jeg vil bare avslutte med å erklære hvor utrolig fornøyd og glad jeg nå føler meg, etter kveldens time. Tenk at noe så slitsomt og til tider smertefullt kan bringe med seg så mange positive tanker, følelser og opplevelser. Det er ganske fantastisk.

Ny time

Jæven hårrå, i dag prøvde jeg en ny time. Jeg har snust litt på den tidligere; vurdert frem og tilbake om det kunne være noe det var verdt for meg å prøve eller om det rett og slett ville bli for hardt. Flere ganger tidligere har jeg vurdert å ta den, men latt være. I dag tok jeg den.

Denne nye (for meg) timen heter Shape og er en halvtimes styrkeøkt hvor man jobber med musklene i mage og rygg. For å være helt ærlig så var det langt ifra så forferdelig og skummelt som jeg hadde fryktet. De fleste øvelsene klarte jeg å henge med på, selv om det var et par som fikk meg til å bare sitte der og stirre tomt ut i lufta - men hey, man kan ikke forvente perfeksjon fra en kung fu panda på sin første time. Den desidert morsomste opplevelsen fra denne økten var en øvelse hvor vi skulle rulle fram og tilbake på ryggen noen ganger, til man på slutten skulle strekke ut bena rett over hodet og "stå på skuldrene", så å si. Dette er en øvelse som også gjøres i yoga og pilates, og som jeg aldri har vært i nærheten av å få til - før i dag. I dag klarte jeg faktisk å holde hele kroppen i en relativt rett linje fra skuldrene og opp; riktignok bare for et knapt sekund, men jeg var der. Hurra! Skikkelig målbar og merkbar framgang er rett og slett utrolig gøy og motiverende, og jeg gleder meg allerede til neste gang.

Men denne Shape-timen var jo bare på 30 minutter, og det blir litt lite. Derfor tok jeg en annen time først, ledet av samme instruktør, som også var på 30 minutter. Denne har jeg vært på en gang før, og det er altså snakk om Step. Det er vel noen uker siden forrige gang jeg var på den, og det merket jeg, for denne gangen både holdt jeg ut lenger og ga mer. Jeg hadde nesten blodsmak i munnen på slutten, og selv om det var skrekkelig var det også litt digg. Det får meg jo til å føle meg så innmari sprek.

Nå gleder jeg meg til 70 minutter spinning med Jonas i morgen; ifølge timeplanen ser det ut til at han er tilbake. Yay! I en perfekt verden hadde jeg vært tøff nok til å si at jeg savnet ham forrige mandag, men det kommer selvfølgelig aldri til å skje. Kanskje jeg skal prøve å fokusere på spinningen i stedet.

Tøy og bøy

Jeg er småsjuk, og jeg har vært flink og dratt på trening hver dag denne uken unntatt torsdag. Derfor syntes jeg det var helt greit å ta en rolig i dag i dag.

Jeg dro på trening, altså. Tidlig, til og med. Klokken kvart på ti dro jeg hjemmefra for å dra på en spesiell time som het Candlelight Stretching. Det var i bunn og grunn akkurat det det høres ut som; en sal med avslappende musikk, dempet takbelysning og stearinlys hvor instruktøren i en time ledet oss gjennom forskjellige øvelser for å slappe av, fokusere på pust og virkelig strekke og tøye ut musklene. Jeg gjenkjente noen av øvelsene fra yoga, noen fra generelle uttøyinger som man gjerne gjør etter trening, i tillegg til at noen hadde jeg aldri vært borti før.

I tillegg til å avspenne og strekke muskulaturen, inneholdt denne timen også elementer som trenet balansen og bittelitt styrken; alt på en rolig og avslappende måte. Skikkelig herlig. Jeg kunne gjerne holdt ut en time til med det der, og håper de setter opp en slike time igjen snart.

God treningshelg!

Som noen kanskje la merke til, var jeg ikke på trening i går. Jeg hadde planlagt trening, booket time til street dance og alt, men så var det denne vonde skulderen min, da. Jeg har nemlig omsider fulgt legens inderlige bønn om å finne meg en fysioterapeut, og det gjorde jeg i går. Ikke hadde jeg trodd at jeg skulle få komme inn på dagen, men da noen avlyste sin time i siste liten og jeg bor to minutters gange unna klinikken, fikk jeg tilbud om å komme med det samme. Det kræsjet med treningen min, men det var nok en lur prioritering.

I dag var jeg derimot tilbake på det fine treningssenteret igjen. Denne gangen ble det spinning med instruktør Bjørn, som også leder styrketreningen jeg pleier å booke på onsdager. Intervall stod i fokus gjennom denne timen, og selv om jeg ikke akkurat slappet av der jeg satt, var jeg også litt måteholden ettersom halsen er sår, bihulene verker og jeg er litt småkvalm. Etter timen slappet jeg litt av i badstuen, og føler meg litt bedre nå enn jeg gjorde tidligere i dag. Vi får se hvor lenge det varer.

Med mindre formen forverrer seg i løpet av natten, blir det trening i morgen også, i alle fall. Men det blir rolig trening. Jeg er ikke helt idiot, heller (ingen kommentar, takk).

Og power down igjen

Onsdag igjen, altså. Onsdag er fremdeles styrkedag, men for en tid framover kommer onsdag til å bli litt svakere styrkedag. Etter en visitt til fastlegen i dag ble jeg nemlig satt på en 10-dagerskur av Voltaren, og i denne perioden skal jeg liksom prøve å la skulderen (og området rundt, som har blitt smittet av betennelsen) hvile så mye som mulig. Legen ga meg tillatelse til å fortsette å trene, men kun med lette vekter. Økningen på vektstanga jeg så smått har begynt å prøve meg på må derfor ta en liten pause fram til denne kuren er over, og når den er over avhenger av når jeg har råd til å kjøpe tablettene og starte på den. Den tid, den sorg.

Nå svartmaler jeg kanskje en anelse, dog. Det er bare skuldermusklene jeg må kjøre lett på. Andre muskelgrupper, som f.eks. de viktige, store slik som mage og lår, kan jeg tyne så mye jeg bare orker. I dag var jeg faktisk en anelse skjelven da jeg satte meg på trikken på vei hjem fra økten. Jeg er fremdeles ikke sikker på om det er en bra eller dårlig ting, ettersom jeg nesten føler at jeg har blitt svakere siden sist i stedet for sterkere, men jeg kan vel ikke gjøre annet enn å fortsette som før og håpe at det før eller siden gir en positiv effekt. Tålmodighet er en dyd, og jeg er pent nødt til å lære meg den.

Ragga, take two

De med god hukommelse husker kanskje at jeg prøvde å dra på noe nytt for et par uker siden; en dansetime som het ragga, men som ble erstattet med en vanvittig hard kondisjonstime fordi raggainstruktøren var syk. Vel, i dag var hun tilbake, og jeg prøvde nok en gang å prøve denne timen. Denne gangen gikk alt som det skulle.

Så hva var egentlig ragga? Joda, det var dans, men hvilken sjanger man skal plassere det i må du neimen ikke spørre meg om. Jeg hørte ordene "hip-hop" og "mambo" fra instruktøren i løpet av timen, og det var mye bruk av magemuskler, kroppsdeler som skulle ristes (svært lite elegant og flatterende, det kan jeg love), og mye bøyde knær slik at lårmusklene fikk kjørt seg og hoftene fikk svinge litt mer. Slitsomt? Ikke så mye som det høres ut som. Faktisk. Av dansetimene på senteret har jeg blitt kjørt hardere både på street dance og zumba; men for all del, jeg klager ikke; det var fortsatt bra trening, jeg ble både anpusten og litt svett, og variasjonen hjelper meg med å holde treningsgleden ved like.

Alle disse tankene fikk meg forøvrig til å tenke på dette bildet som dukket opp på nett for noen uker siden, og jeg kjenner meg så godt igjen i det at jeg faktisk må dele det med dere også. ;)

Nye motbakker

Forrige uke ble en "slapp" uke, med ikke mer enn fire treningsdager. Goshe meg! Jeg satser på at denne uka vil bli litt sprekere, for nå har jeg sannelig hoppet opp et kilo på vekta igjen, så noe må åpenbart gjøres.

Mandag er spinningdag, men denne mandagen ble det ikke spinning med den kjekke yndlingsinstruktøren. Akk. På bookingkalenderen stod det nemlig et annet navn på den faste timen (eek!), og jeg kan bare håpe det betyr at han ikke har sluttet, men bare er syk (sånn som resten av Oslo i disse dager) - selv om det selvfølgelig er slemt å håpe på at noen skal være syk. Jeg tar meg selv i å lure på om han kanskje kunne hatt bruk for en privat sykepleier ... og der var nattens drømmer på plass. Fjortis-Vero slår til igjen. Ehem.

Så jeg tok altså en annen time i stedet da, en som gikk litt tidligere og som var litt mildere (55 minutter i stedet for 70). Bra instruktør der også, altså, men det overrasket meg ikke ettersom alle instruktørene strengt tatt er gode.

Forøvrig har jeg en gal, gal plan for lørdag 3. mars, men jeg sier ikke hva det er ennå. Det får bli en overraskelse, HVIS jeg klarer det. Bare tanken på å gjøre det er fullstendig hinsides all sunn fornuft, men det var også 30-dagersprosjektet mitt, så jeg skal prøve uansett. ;)

Travle dager

Ingenting setter en større sperre for treningsrutiner (og andre rutiner) enn det å ha besøk. Denne helga har jeg hatt (og har fremdeles) besøk fra Trondheim, noe som har ført til at jeg ikke har fått min daglige svettedose siden fredag. Fredag fikk jeg heller ikke tid til å skrive en liten oppdatering om yogatimen jeg var på, som jeg tok meg tid til på vei hjem fra jobb ettersom besøket uansett hadde fått ekstranøkkelen og kunne komme og gå som de ville.

Men jeg var altså på yoga på fredag. Hatha yoga, eller power yoga som det også kalles. Det er sånn yoga som er litt mer slitsom og krevende; sånn yoga som man faktisk blir svett, sliten og sterkere av, ikke bare mykere. Det er jo tøft, i ordets alle meninger. Denne gangen var det spesielt én øvelse hvor jeg merket at jeg klarte meg bedre enn jeg har gjort tidligere - et tegn på at jeg har blitt litt sterkere. Kjempegøy! Til gjengjeld introduserte instruktøren en ny øvelse som jeg aldri har vært borti før, og som jeg verken var myk eller sterk nok til å holde i mer enn noen få stakkars sekunder. Ja ja, can't win them all, ting tar tid og alt det der. Litt framgang er tross alt bedre enn ingen, og jeg har jo allerede skjønt at dette er et prosjekt som krever mye tålmodighet. Bring it. 

It takes two

Dagens trening ble en time spinning med den morsomme svenske instruktøren. Fy flate, han vet å kjøre oss hardt, men så lenge han fortsetter å gjøre det på en morsom og inspirerende måte så er det helt greit. Jeg vet fortsatt ikke hvilket nivå pulsen min ligger på under disse timene, ettersom pulsklokke er dyrt, men jeg satser på at jeg holder høyt nok nivå når jeg begynner å skjære festlige grimaser - noe som skjer både titt og ofte.

Dagens overraskelse er at jeg ikke dro alene. Hurra! Elixia har et tilbud nå for medlemmer til å kunne ta med seg noen i en uke, og etter noe blæsting på facebook var det til syvende og sist bare ett menneske som tok utfordringen og besluttet å bli med. Heia henne! Og det enda hennes tidligere erfaring med spinning ikke har vært utpreget positiv. Jeg håper hun ikke fikk totalt avsmak, og enda mer håper jeg at hun kanskje skal like senteret mitt så godt at hun blir medlem slik at vi kan trene sammen oftere.

Det er nemlig mange ting jeg foretrekker å gjøre alene, men trening er noe jeg innbiller meg kan være enda morsommere og motiverende hvis man har noen å dra sammen med. Så jeg krysser fingrene for at jeg klarer å lokke henne til å melde seg inn, selv om jeg ikke holder pusten. Man skal ikke selge skinnet før bjørnen er skutt, tross alt.

Power Up

I går var jeg stappfull av tiltaksløshet og unnet meg derfor en hviledag fra trening. Litt dårlig samvittighet, men jeg minner meg selv på at det har jeg strengt tatt ingen grunn til å ha.

Heldigvis kom endelig onsdagen, hvor jeg har min etablerte styrketrening med instruktør Bjørn rett etter jobb. Det å dra rett etter jobb er fremdeles den beste måten å sikre meg at jeg faktisk kommer meg av gårde, for hvis jeg først har booket en time som jeg kan dra til uten å måtte dra hjem først, så drar jeg på den. Tar jeg en senere time slik at jeg drar hjem og spiser og slapper litt av først, blir det en betraktelig større utfordring. Det er da man trenger litt ekstra motivasjon, slik som Jonas. ;)

Men i dag var det altså null problem. Jeg kom meg til timen, og stod på hardt. Styrketrening er gøy fordi det er så lett målbar framgang; det er ikke vanskelig å se at jeg klarer litt mer nå enn jeg gjorde for halvannen måned siden. Jeg skulle riktig nok ønske framgangen var litt større, men dette kan jeg nok takke den teite skulderen min for - det er vanskelig å presse seg 100% når alle muskler i skulderområdet skriker i smerte og protest. Dette tatt i betraktning synes jeg egentlig at jeg gjør det ganske bra.

I morgen blir en spesiell treningsdag, uten at jeg skal avsløre noe mer akkurat nå. Følg med!

Mer spinning og sånn

Endelig mandag! Det betyr ny spinningtime med fjortiscrush Jonas. Hurra!

Jeg er stygt redd for at jeg skuffet Jonas litt i dag, hvis han la merke til at jeg var der. Av en eller annen grunn følte jeg at jeg ikke klarte å gi så mye som jeg har gjort tidligere; jeg følte at jeg ga meg raskere med å holde tempoet, at jeg ikke klarte å legge på noe særlig med tyngde, i tillegg til at jeg ved en anledning faktisk REDUSERTE tyngden (gisp!) fordi jeg ikke orket mer. Likevel svettet jeg ikke så mye som jeg har gjort tidligere, og jeg sjanglet ikke ut av salen etter at timen var over, så jeg hadde åpenbart litt mer å gå på. Skuffende. Dette må jeg definitivt gjøre opp for neste mandag.

Ikke at jeg bare slækka, altså. Jeg er temmelig utkjørt her jeg nå sitter etter å nettopp ha kommet inn døren hjemme, og kroppen skriker etter en sofakrok eller seng (noe den snart skal få), så dette var på ingen måte en DÅRLIG innsats. Det var 70 minutter med intervallspinning, tross alt. Bare ikke fullt så bra som tidligere. Jeg antar noen dager bare må være litt slappere enn andre.

Hei igjen, stølhet

I dag har jeg vært støl igjen for første gang på noen uker. Syndebukken er lett å finne; den ekstra tyngden jeg la på gårsdagens styrketrening. Utvilsomt. Men det er jo en bra ting; det betyr bare at jeg har presset meg selv ut av den nye komfortsonen, og denslags får man resultater av. Hurra hurra!

Litt stølhet stoppet meg imidlertid ikke fra å dra på pilates-timen i dag. Jeg dro strengt tatt mest for tøyingen enn for styrkeøvelsene, og tok det ganske med ro, egentlig. Det var ikke mye press jeg la på meg selv i dag, det skal være sikkert, men det gjør noe med mentaliteten min å vite at jeg har vært på senteret og deltatt på en time, selv om jeg kanskje bare har gitt 50%. Dessuten er det godt å holde rutinen ved like. Jeg er livredd for å ramle ut av den, særlig nå som jeg har kjent hvor lett det er å bli slapp og sløv igjen etter et par dager uten trening.

Det er liten fare for at jeg skal ramle ut av den i morgen, i alle fall. Da er det jo ny spinningtime med kjekke-Jonas. Huhei! Jeg lurer på hvor mange andre jenter som kommer til den timen delvis motivert av å kunne glane på ham i 70 minutter. Gratulerer, Vero, du ble nettopp 14 år igjen.

En herlig oppmuntring

Det er i dag to dager siden forrige gang jeg var på trening, altså onsdag. Jeg hadde treningsplaner for torsdag, helt til jeg husket at jeg skulle gi blod, og man skal ikke trene etter å ha gitt blod. På fredag var jeg borte hele dagen på jobbtur, så da ble det heller ingenting. I formiddag kom jeg imidlertid hjem igjen fra nevnte tur, og dro nesten sporenstreks til mitt elskede Elixia for en ny time med styrketrening.

Denne timen var litt annerledes enn de jeg har hatt før. Tidligere har jeg kun dratt på styrketimene til Bjørn, som varer i 45 minutter. I dag, derimot, dro jeg på styrketimen til en annen instruktør, Ylva, og den var ti minutter lenger. Mange av øvelsene vi gjorde var de samme som jeg har gjort før, men jeg møtte også på et par som var nye for meg, og det kjente jeg fort. En annen grunn til at jeg kjente det mer i dag, var nok fordi jeg la på litt mer vekt. Det stemmer; jeg har oppgradert. Nå har jeg totalvekt på 7,5 kg i stedet for 5 kg. Ikke all verden, jeg vet, men det går da fremover.

En hyggelig overraskelse ventet på meg etter at timen var over og jeg gikk til garderoben for å skifte. Jeg dristet meg på vekta igjen, og har gått ned litt til. Totalt har jeg nå faktisk gått ned 4 kg siden nyåret. Det er ikke superfantastisk, men det er bra. Det hadde kanskje gått raskere med en sånn der tullete lavkarbodiett, men kroppen hadde ikke blitt så stram og sterk som når man trener, og kondisjonen min hadde i alle fall ikke forbedret seg. Nei, jeg hører nok til den gruppen som heller vil bli lettere gjennom trening og normal kost, i stedet for å kaste seg på en ekstrem, "hypa" motediett (som man ennå ikke vet langtidsbivirkningene av, ettersom den er såpass ny). Hurra hurra.

Men det stoppet ikke der. Da jeg var ferdig i garderoben stoppet jeg ved skranken på vei ut, etter oppdragsbeskrivelse fra en helt utrolig fantastisk venninne, og det resulterte i at jeg forlot senteret med en ny treningsbag, drikkeflaske og et håndkle. Denne venninnen hadde nemlig tipset senteret mitt om hvor flink jeg hadde vært til å trene i år, og alle var visst enige om at jeg fortjente en belønning. Wow. Jeg var virkelig målløs, og lett rød i ansiktet da jeg samtidig fikk masse skryt. Til tross for hvor sjenert jeg er, er jeg egentlig ganske glad i oppmerksomhet, så det var veldig gøy å si navnet mitt til damene i skranken og bli møtt med "Er det DEG? Så bra!". Jeg følte meg jo nesten litt berømt, men jeg skal prøve å ikke bli stormannsgal og la dette gå meg til hodet. ;)

Alt i alt en svært fornøyelig treningsdag. Jeg slet riktig nok litt med dørstokkmila først, for det er bemerkelsesverdig hvor slapp og sløv jeg følte meg etter bare to dager uten trening, men jeg presset på og kom meg avgårde, og gjett om jeg var glad for det! Nå gleder jeg meg til morgendagens økt. Da skal jeg pakke treningstøyet i den nye, fine bagen min. <3

Onsdagsrutinen

Se her, ja. Nå begynner det å bli skikkelig rutine i ting. Onsdager har helt naturlig falt på plass til å bli styrketrening med instruktør Bjørn, fordi denne timen passer så godt i forhold til når jeg slutter på jobb, og fordi styrketrening er noe jeg har veldig, veldig godt av.

Jeg jobber fremdeles med samme tyngde på vektene som jeg gjorde for tre-fire uker siden. Jeg vet ikke hvor raskt det er meningen at man skal ha progresjon i økning på disse vektene, men enn så lenge føler jeg at mine skarve 2 x 2,5 kg funker godt. Jeg må faktisk ta i litt på enkelte øvelser, mens på andre føler jeg vel kanskje at jeg kunne ha klart mer. Kanskje jeg skal prøve å legge på litt neste uke?

Mer nytt

Jeg merker en økende tendens til å glemme å blogge om at jeg har vært på trening. Dette er litt dumt, fordi jeg mister oversikten over hvor mange ganger jeg har trenet i løpet av året dersom jeg glemmer å blogge om det, men samtidig er det litt bra fordi det insinuerer at trening har blitt en såpass normal del av min hverdag at det ikke lenger føles som noe jeg trenger å blogge om. Jeg får se hvor lenge jeg klarer å huske det.

Har imidlertid prøvd noe nytt igjen i dag. Det kan virke som om instruktøren som i forrige uke egentlig skulle hatt en time med Ragga-dansing fremdeles er syk, for i dag dukket det opp noe annet på timeplanen igjen. (Men ikke Cardio Energy, takk og pris.) I dag hadde de satt inn en time med salsa-dansing, og jeg kastet meg over denne.

Kort oppsummert (fordi det er sent og jeg er trøtt): Timen var morsom, noen av trinnene var vanskelige, og jeg var betydelig mindre svett etter denne timen enn jeg f.eks. pleier å være etter en time med spinning. Jeg var ikke engang rød i ansiktet (men det var det et par andre som var, og noen forlot til og med timen før den var over). Konsekvensen av dette var at jeg etter timen hoppet på et apparat i hovedsalen for et lite ti-minutt med kondisjonstrening, rett og slett fordi jeg følte at jeg trengte å svette litt mer. Nå høres jeg jo nesten litt selvgod og blærete ut, men det er sant.

Jeg savner spinning med Jonas, og synes det skal bli mandag igjen snart. Dårlig gjort at det er den eneste timen han har. Det blir så lenge mellom hver gang. Akk!

Mandagsrutinen

Jaggu. Jeg har faktisk etablert en mandagsrutine. Mandager har blitt spinningdag; den ekstra harde spinningtimen på 70 minutter med min elskede kjekke instruktør Jonas. Nam. Når all motivasjon falmer, når all energi synes å være sugd ut av kroppen min, så tenker jeg bare på at Jonas skal lede timen, og på mirakuløst vis klarer jeg å komme meg opp fra sofaen og ut av døra likevel. ;)

Det er egentlig ganske tøysete. Jeg har fått mitt første instruktør-crush noen sinne, og det er så sykt fjortis at jeg blir flau. Jeg klarer bare såvidt å unngå å fnise når han går runden for å samle inn bookinglappene fra hver enkelt og turen kommer til meg. Himmel og hav, hvor gammel er jeg egentlig? Men for all del, det er jo kjekt at jeg får en ekstra motivasjonsboost på mandager.

Nye ting

Det er alltid litt skummelt å prøve noe nytt på treningsfronten, men det er også spennende. Jeg liker å komme til en time jeg aldri har tatt før og ikke ha den fjerneste peiling på hva som kommer til og skje og hva jeg kommer til å prøve å gjøre.

Dagens time var ikke sånn skikkelig superny, for jeg har jo vitterlig vært borti konseptet med "step" tidligere, men akkurat disse trinnene med nettopp denne instruktøren var ny. Step er jo strengt tatt ikke annet enn aerobic med sånne trinnkasser som man småhopper litt omkring mens man flakser med armene, men akkurat som aerobic er det skikkelig bra trening for kondisjonen. Som bonus på kjøpet får man også trenet bittelitt styrke, litt balanse og noe koordinasjon. Jeg begynner å få det meste av dette litt på plass nå. Timen var slitsom, absolutt, men jeg hang med overraskende godt. Det var andre i den salen som var mye slappere enn meg, faktisk. Nok en gang har jeg overrasket meg selv.

Denne timen varte imidlertid bare i 30 minutter; beklageligvis og heldigvis. Å dra hjem etter bare en halvtimes trening går jo ikke, så jeg supplerte med 20 minutter på tredemølle og 10 minutter på elipsemaskin. Den tredemølla tar jeg kun i bruk ytterst sjeldent, for å være snill med kneet, men i dag ble det altså litt jogging (og når jeg skriver "litt" så mener jeg egentlig "bittelitt"; 17 av de minuttene holdt jeg bare rask gange). Det blir nok lenge til neste gang igjen.

Jeg tenkte jeg skulle våge meg på vekta igjen i dag, men jeg ombestemte meg. Jeg turte ikke. Det var litt pysete, så jeg skal prøve igjen i morgen, etter timen jeg skal på da.

Hviledagen™

Da har den omsider kommet. Hviledagen min. Første dag på over en måned hvor jeg ikke presser meg selv til en eller annen heseblesende form for aktivitet. Det føles litt rart, litt godt og litt som et svik mot meg selv. Jeg jobber veldig hardt for å ignorere den sistnevnte følelsen, for jeg vet jo at den bare tuller med meg. Før eller siden måtte det komme en hviledag, og det blir fortsatt trening seks av syv dager denne uka, så jeg har ingenting å være skuffet over. Morgendagens time er allerede booket, så jeg er påpasselig med å ikke la dette bli en hviledag som varer i flere uker, slik som hviledager lett kan bli. Jeg skal ikke tillate meg selv å gli rett tilbake til den gode, gamle latskapen. Pause i dag, tilbake igjen i morgen. En liten pause kan jo til og med være bra for kroppen, har jeg hørt.

I går var det kaldt ute. Så kaldt, faktisk, at min opprinnelige plan om å ta en skitur etter jobb ble forkastet til fordel for en time med yoga på Elixia. Fy søren, yoga er harde greier, altså. Jeg er bøyelig og tøyelig som bare det, men jeg kjenner godt at jeg fremdeles er svak i armene når vi gjør øvelser som bruker disse (noe som er til tider slitsomt ofte). Heldigvis går det nå mot bedre tider; jeg har definitivt muskler der inne som jeg ikke hadde for en måned siden. Hurra hurra!

Press

Kalenderen min var god og full i går, noe som førte til at jeg ikke fikk tid til å blogge om gårsdagens treningsøkt. Krise. Derfor slenger jeg inn et lite ekstra notat i dag i stedet.

Det ble spinning igjen i går. Jeg begynner å bli litt hekta på spinning, merker jeg; det er ofte en av de timene jeg ender opp med å velge. Spinningens eneste virkelige konkurrent er dansetimene, men spinningtimene legges vanligvis til tidspunkt som er litt bedre, og vinner derfor noe oftere. Nå er det imidlertid lenge siden jeg har fått med meg zumba eller street dance, og jeg merker at jeg savner det. Noe må gjøres med den saken i løpet av neste uke.

Men spinning i går, altså. Denne gang med den festlige svenske instruktøren, som mot slutten av timen bemerket at jeg gjorde en kjempebra innsats. BAM - øyeblikkelig motivasjonsboost. Det skal så lite til, egentlig. Han presset oss rimelig hardt gjennom siste økt, og jeg lot meg presse. Jeg tror kanskje jeg aldri har hatt så mye tyngde på en spinningsykkel i mer enn 10 sekunder som det jeg hadde over flere minutter i går. Og mens jeg tråkker ivei på denne nye tyngden i et høyere tempo enn jeg noen gang har klart på et slikt nivå, og tenker at "Nå dør jeg snart", så roper instruktøren "30 sekunder igjen, legg på LITT til, det klarer dere!" - og jeg gjør det. Ved alle guders kåte galskap, jeg gjør det. "NÅ dør jeg," tenker jeg og legger på litt mer tyngde og tråkker som en tulling de siste 30 sekundene.

Jeg døde ikke, men for et kort øyeblikk etter at det siste, halve minuttet var over, lå jeg halvt kollapset over sykkelstyret og prøvde å huske hvordan man puster. Juhu! Klam, svett, rød og jævlig klatret jeg av sykkelen et par miutter senere og tøyet ut. Jeg var sikker på at jeg aldri kom til å finne hvilepulsen min igjen. Ti minutter senere var den der. Jeg er ikke mer tilhenger av Janteloven enn at jeg kan si: Jeg er stolt av meg selv.

Gjett hva?

Jeg har vært på trening i dag igjen. En god start på februar måned, vil jeg si. Jeg prøver å ikke henge meg opp i at jeg nå har trenet 32 dager på rad, selv om jeg synes det er litt morsomt å holde telling. Denne tellingen vil imidlertid opphøre førstkommende lørdag, når jeg sannsynligvis ikke får tid. Målet om å trene minst 5-6 dager i uka vil jeg likevel klare å nå, og da er jeg mer enn fornøyd.

Jeg dro tilbake til styrketrening med instruktør Bjørn igjen i dag. Det er litt pussig; jeg synes nesten vektene er litt tyngre nå enn de var for en uke siden, selv om jeg ikke har økt noe som helst. Kan det skyldes at jeg har blitt mer bevisst teknikk og dermed utfører øvelsene mer riktig? På f.eks. kneløftene hang jeg meg i dag opp i at jeg skal legge vekta på hælene i stedet for hele fotbladet, og la straks merke til at øvelsen ble tyngre av dette. Dette må jo egentlig være den eneste forklaringen, for det er vel strengt tatt ikke mulig å bli SVAKERE av å trene styrke? I alle fall ikke når man passer på å ikke overbelaste og gir musklene god restitusjonstid mellom hver økt. I så fall vil jeg bli skuffet.

Jeg har treningsplaner for morgendagen også. Det er helt uvirkelig at jeg sitter her hjemme i stua mi og gleder meg til den timen allerede. Hvem er jeg, og hva har jeg gjort med Vero??