Hviledagen™

Da har den omsider kommet. Hviledagen min. Første dag på over en måned hvor jeg ikke presser meg selv til en eller annen heseblesende form for aktivitet. Det føles litt rart, litt godt og litt som et svik mot meg selv. Jeg jobber veldig hardt for å ignorere den sistnevnte følelsen, for jeg vet jo at den bare tuller med meg. Før eller siden måtte det komme en hviledag, og det blir fortsatt trening seks av syv dager denne uka, så jeg har ingenting å være skuffet over. Morgendagens time er allerede booket, så jeg er påpasselig med å ikke la dette bli en hviledag som varer i flere uker, slik som hviledager lett kan bli. Jeg skal ikke tillate meg selv å gli rett tilbake til den gode, gamle latskapen. Pause i dag, tilbake igjen i morgen. En liten pause kan jo til og med være bra for kroppen, har jeg hørt.

I går var det kaldt ute. Så kaldt, faktisk, at min opprinnelige plan om å ta en skitur etter jobb ble forkastet til fordel for en time med yoga på Elixia. Fy søren, yoga er harde greier, altså. Jeg er bøyelig og tøyelig som bare det, men jeg kjenner godt at jeg fremdeles er svak i armene når vi gjør øvelser som bruker disse (noe som er til tider slitsomt ofte). Heldigvis går det nå mot bedre tider; jeg har definitivt muskler der inne som jeg ikke hadde for en måned siden. Hurra hurra!