It takes two

Dagens trening ble en time spinning med den morsomme svenske instruktøren. Fy flate, han vet å kjøre oss hardt, men så lenge han fortsetter å gjøre det på en morsom og inspirerende måte så er det helt greit. Jeg vet fortsatt ikke hvilket nivå pulsen min ligger på under disse timene, ettersom pulsklokke er dyrt, men jeg satser på at jeg holder høyt nok nivå når jeg begynner å skjære festlige grimaser - noe som skjer både titt og ofte.

Dagens overraskelse er at jeg ikke dro alene. Hurra! Elixia har et tilbud nå for medlemmer til å kunne ta med seg noen i en uke, og etter noe blæsting på facebook var det til syvende og sist bare ett menneske som tok utfordringen og besluttet å bli med. Heia henne! Og det enda hennes tidligere erfaring med spinning ikke har vært utpreget positiv. Jeg håper hun ikke fikk totalt avsmak, og enda mer håper jeg at hun kanskje skal like senteret mitt så godt at hun blir medlem slik at vi kan trene sammen oftere.

Det er nemlig mange ting jeg foretrekker å gjøre alene, men trening er noe jeg innbiller meg kan være enda morsommere og motiverende hvis man har noen å dra sammen med. Så jeg krysser fingrene for at jeg klarer å lokke henne til å melde seg inn, selv om jeg ikke holder pusten. Man skal ikke selge skinnet før bjørnen er skutt, tross alt.