2012s aller siste dag begynte med trening. Som nevnt i går hadde jeg satt alarmen til å vekke meg litt før klokken 9, slik at jeg kunne løpe ut døra og være på plass i spinningsalen til klokken 10, hvor den alltid så episke og kostymerte Jan Tore skulle gi oss en time på sykkelen med U2-tema. Selv om jeg i utgangspunktet neppe er verdens mest ihuga U2-fan, liker jeg mange av låtene deres, og omtrent det eneste Jan Tore kunne kommet med av tematimer som hadde fått meg til å skygge banen er Justin Bieber (som han forsåvidt truet med å kjøre i januar og som jeg i så fall vil holde meg langt unna).
Slik avsluttet jeg dermed treningsåret med brask og bram. Svetteperlene piplet fra både pannen og armene, og jeg var svært fornøyd etterpå. Det tror jeg resten av den stappfulle salen også var, for det vanket i alle fall både jubel og applaus til slutt da vår supre instruktør avsluttet og ønsket oss godt nytt år mens han fyrte av en liten pistol med konfetti midt på gulvet.
Så kommer tiden for litt statistikk. I år har jeg loggført trening/aktivitet 237 ganger. Noen få av disse har vært rolige ting som lange spaserturer, noen har vært litt mer aktive ting som jeg ikke egentlig kanskje tenker på som trening (som for eksempel leking i vann om sommeren), men det aller meste har vært treningsøkter på mitt kjære Elixia. Jeg hadde minst aktivitet i september, med bare 10 innlegg, men husker at jeg var mye syk og forkjølet og denslags da, i tillegg til ferieuken i New York. Bortsett fra denne var juni og juli ganske sløve på treningsfronten, så dette skal jeg prøve å forbedre i det kommende året. Etter september hentet jeg meg imidlertid godt opp igjen, med 20 treningsdager i oktober, 21 i november og nå 22 i desember.
I løpet av 2012 har jeg snudd opp ned på alt hva trening angår. Jeg har gått fra en tilværelse helt uten trening, til en med nesten daglig trening, og jeg har opprettholdt denne nye livsstilen gjennom hele året. Jeg har også i løpet av året, uten å gå inn for det, klart å inspirere/motivere/lure opptil flere andre til å begynne å trene, selv om noen kanskje har blitt mer støttemedlem enn andre. Jeg har overrasket og imponert både meg selv og andre, og jeg har lært at jeg har mer viljestyrke, trass og stahet enn jeg opprinnelig trodde. Jeg har lært at jeg er ikke egentlig lat; jeg har bare vært i dårlig form, men jeg er i mye bedre form nå og det gjør alt lettere. Jeg har blitt lettere, og jeg har begynt å etablere et bedre kosthold (noe jeg vil prøve å fokusere mer på i året som kommer).
Jeg må rett og slett si meg ganske fornøyd med innsatsen i 2012, og håpe at jeg klarer å videreføre den til 2013.
Nytt for året som kommer er at jeg sannsynligvis kommer til å blogge bare én gang i uken, og ikke hver dag jeg har trenet. Jeg har brukt mye tid på all denne bloggingen, og det har vært et effektiv redskap for å bevisstgjøre mitt eget aktivitetsnivå, men nå som det har blitt såpass etablert tror jeg kanskje ikke det er nødvendig lenger. De som mot formodning skulle være interessert i å få med seg detaljene i treningsdagene mine, kan jo følge meg på Fitocracy, hvor jeg kommer til å fortsette å logge alt jeg gjør.
Tusen takk til alle som har fulgt meg gjennom året, som har kommentert, gitt støtte og gode råd. Det har vært en stor og viktig del av motivasjonen min, og jeg blir oppriktig glad for hver eneste kommentar som kommer, selv om jeg ikke alltid er like flink til å svare på dem. Nå ble jeg ikke noen stor bloggkjendis i 2012 likevel, men det er i grunn like greit - jeg hadde sikkert bare fått prestasjonsangst uansett. (Eventuelt hvis jeg får en drøss med kommentarer som trygler meg om å fortsette å blogge så ofte som jeg har gjort i år, så skal jeg revurdere det.)
Ønsker alle venner og lesere et kjempegodt nytt år, med masse morsom trening! Vi sees på den andre siden. :)
mandag 31. desember 2012
søndag 30. desember 2012
Årets nest siste økt
Romjulen har alltid vært en tid hvor det har vært om å gjøre å ligge mest mulig i ro på sofaen, spise så mye godteri som mulig, og se så mange filmer jeg klarer. Det har jeg til en viss grad gjort også denne romjulen, men med en vri - jeg har i tillegg vært på trening opptil flere ganger. Treningsstatistikken for romjulen så mørk ut for et par dager siden, men nå har den tatt seg opp. Jeg kom meg på trening på onsdag, og på fredag, kom meg på skitur i går, og klarte sannelig å dra på trening i dag igjen.
En time med pilates og stretching var planen for i dag, hvor økten egentlig var forholdsvis rolig og snill. Det er viktig med noen rolige og snille treningsøkter innimellom all den elleville galskapen, slik at kroppen ikke gir seg fullstendig over og kortslutter. Det ble likevel mer enn tungt nok for min del, for vi befant oss i et veldig lite, veldig fullt og veldig varmt rom som jeg flere ganger vurderte å evakuere på grunn av varmen og den tunge luften. Jeg holdt ut sammen med tanken om å dyppe meg nedi kuldekulpen i spa-rommet etterpå, og aldri før har vel kaldt vann vært så herlig.
Deretter fulgte nesten en time hvor jeg løp mellom damprommet, kuldekulpen og badstuen, fram og tilbake, hit og dit, og det var skikkelig digg. Det eneste jeg savnet var et boblebad.
I morgen venter årets siste treningsdag, og jeg har satt klokka på ringing for en spesiell time som tvinger meg opp og ut av senga tidligere enn jeg skulle ønske, men det blir helt sikkert verdt det.
En time med pilates og stretching var planen for i dag, hvor økten egentlig var forholdsvis rolig og snill. Det er viktig med noen rolige og snille treningsøkter innimellom all den elleville galskapen, slik at kroppen ikke gir seg fullstendig over og kortslutter. Det ble likevel mer enn tungt nok for min del, for vi befant oss i et veldig lite, veldig fullt og veldig varmt rom som jeg flere ganger vurderte å evakuere på grunn av varmen og den tunge luften. Jeg holdt ut sammen med tanken om å dyppe meg nedi kuldekulpen i spa-rommet etterpå, og aldri før har vel kaldt vann vært så herlig.
Deretter fulgte nesten en time hvor jeg løp mellom damprommet, kuldekulpen og badstuen, fram og tilbake, hit og dit, og det var skikkelig digg. Det eneste jeg savnet var et boblebad.
I morgen venter årets siste treningsdag, og jeg har satt klokka på ringing for en spesiell time som tvinger meg opp og ut av senga tidligere enn jeg skulle ønske, men det blir helt sikkert verdt det.
lørdag 29. desember 2012
Vintergalskap
Ski, folkens. Det er galskap, det. Man fester et par glatte planker til beina og skal liksom klare å bevege seg framover, oppover og nedover med denne dødsfella på seg, og samtidig styre når det dukker opp svinger. Svingene kommer selvfølgelig vanligvis i en bakke, sånn bare for å ytterligere øke risikoen for livstruende skader.
Med dødsforakt tok jeg i dag med meg skiene opp til Sognsvann. Disse kjære, gamle skiene som har nytt en behagelig og rolig pensjonisttilværelse i nærmere fire år. Jeg var litt gira, litt nervøs, men mest av alt spent. På vei til Sognsvann satt jeg og undret på hvor mange ganger jeg kom til å tryne i løpet av turen, og hvor sakte jeg kom til å bevege meg; ikke fordi jeg skulle være lat og holde pulsen nede, så langt derifra - men fordi jeg er livredd nedoverbakker når jeg har ski på beina. Særlig hvis det er svinger. Det har aldri gått bra før, og selv om jeg så langt har sluppet unna med både liv og helse i behold, knyter det seg i magen når jeg tenker på å skulle renne nedover, uansett hvor kort eller slakk bakken måtte være. Men nok om det.
Jeg må i grunn innrømme at jeg overrasket meg selv. Selv om jeg vaklet veldig ved et par anledninger (dagens lekse: Ta aldri blikket fra skiløypa), trynet jeg faktisk ikke mer enn én gang. Til gjengjeld skjedde det fallet på en helt jevn og fin bortoverstrekning, og jeg skjønner fremdeles ikke hvordan jeg fikk det til, men plutselig lå jeg der nede og kavet. Jeg var forberedt på fall, men hadde virkelig forventet at det skulle skje i en nedoverbakke. Det store underet er jo at jeg beseiret samtlige bakker, både oppover og nedover. Jeg klarte til og med det der magiske kunststykket hvor man vinkler skiene litt mot hverandre slik at man bremser - I SVINGEN! Jeg ble så overrasket at jeg lo høyt, der jeg vaklet videre i sporet, omgitt av kun den mørke skogen og lyktestolpene. Så utrolig gøy!
I litt over en time holdt jeg på med denne galskapen. Denne kjølige, fuktige galskapen - for temperaturen har akkurat begynte å krype oppover mot 0 grader, og nedbøret kom som lett yr i stedet for snø, men jeg ga meg ikke av den grunn. Jeg hadde for en god stund siden bestemt meg for at det skulle bli minst én skitur i løpet av romjula, og tiden begynte å løpe fra meg, så det var bare å kjøre på. Jeg forsøkte på forhånd å lure noen til å bli med, men det gikk selvsagt ikke. Jeg kjenner ytterst få personer som går på ski, ytterst få personer som ikke er opptatt nesten til enhver tid, og kombinasjonen av disse blir nærmest håpløs. Men jeg koste meg likevel i min ensomhet, og skogen var frisk og deilig.
Belønningen blir ribberester, ostepop, kakao og pleddet i sofakroken med noe koselig på TV. Det synes jeg at jeg har fortjent nå. Det synes innsiden av lårene mine også, kjenner jeg.
Med dødsforakt tok jeg i dag med meg skiene opp til Sognsvann. Disse kjære, gamle skiene som har nytt en behagelig og rolig pensjonisttilværelse i nærmere fire år. Jeg var litt gira, litt nervøs, men mest av alt spent. På vei til Sognsvann satt jeg og undret på hvor mange ganger jeg kom til å tryne i løpet av turen, og hvor sakte jeg kom til å bevege meg; ikke fordi jeg skulle være lat og holde pulsen nede, så langt derifra - men fordi jeg er livredd nedoverbakker når jeg har ski på beina. Særlig hvis det er svinger. Det har aldri gått bra før, og selv om jeg så langt har sluppet unna med både liv og helse i behold, knyter det seg i magen når jeg tenker på å skulle renne nedover, uansett hvor kort eller slakk bakken måtte være. Men nok om det.
Jeg må i grunn innrømme at jeg overrasket meg selv. Selv om jeg vaklet veldig ved et par anledninger (dagens lekse: Ta aldri blikket fra skiløypa), trynet jeg faktisk ikke mer enn én gang. Til gjengjeld skjedde det fallet på en helt jevn og fin bortoverstrekning, og jeg skjønner fremdeles ikke hvordan jeg fikk det til, men plutselig lå jeg der nede og kavet. Jeg var forberedt på fall, men hadde virkelig forventet at det skulle skje i en nedoverbakke. Det store underet er jo at jeg beseiret samtlige bakker, både oppover og nedover. Jeg klarte til og med det der magiske kunststykket hvor man vinkler skiene litt mot hverandre slik at man bremser - I SVINGEN! Jeg ble så overrasket at jeg lo høyt, der jeg vaklet videre i sporet, omgitt av kun den mørke skogen og lyktestolpene. Så utrolig gøy!
I litt over en time holdt jeg på med denne galskapen. Denne kjølige, fuktige galskapen - for temperaturen har akkurat begynte å krype oppover mot 0 grader, og nedbøret kom som lett yr i stedet for snø, men jeg ga meg ikke av den grunn. Jeg hadde for en god stund siden bestemt meg for at det skulle bli minst én skitur i løpet av romjula, og tiden begynte å løpe fra meg, så det var bare å kjøre på. Jeg forsøkte på forhånd å lure noen til å bli med, men det gikk selvsagt ikke. Jeg kjenner ytterst få personer som går på ski, ytterst få personer som ikke er opptatt nesten til enhver tid, og kombinasjonen av disse blir nærmest håpløs. Men jeg koste meg likevel i min ensomhet, og skogen var frisk og deilig.
Belønningen blir ribberester, ostepop, kakao og pleddet i sofakroken med noe koselig på TV. Det synes jeg at jeg har fortjent nå. Det synes innsiden av lårene mine også, kjenner jeg.
fredag 28. desember 2012
Vilje-Vero
Hohoi, i dag var det nære på. Leksa er grundig lært: Aldri gjøre endringer i treningsplaner når jeg først har lagt dem. Det er ALT for risikabelt. Her er historien:
I går avtalte jeg med en venninne at vi skulle trene sammen i dag, etter at jeg var ferdig på jobb (som jeg regnet med å kunne gå tidlig fra), på et senter med spa-avdeling. I morges våknet jeg til en melding med spørsmål om vi kunne utsette treningen til senere på dagen, på grunn av noe som dukket opp. Jeg svarte at det var greit, og tenkte at da kunne jeg dra hjem fra jobb, spise og slappe av i et par timer, og så være opplagt til ettermiddagstrening i stedet. Timene gikk, og jeg hørte ingenting. Jeg så en film. Jeg sovnet på sofaen. Kl 19(!!) våknet jeg av en ny melding; først DA var venninnen ferdig med det som hadde dukket opp, og var nesten klar til å dra hjemmefra. Problemet: Hun bor ca hundre tusen mil utenfor byen, og sentrene med spa stengte tidlig på grunn av romjula; det ene var allerede stengt, det andre ville stenge kort tid etter at hun eventuelt ville rekke å komme dit.
Jeg ga opp. Jeg har kanskje tidligere nevnt at jeg har den uendelig festlige diagnosen klinisk depresjon, og at denne tidvis kan gi utfall på de teiteste måter og til de dummeste tidspunkt. I dag slo den til skikkelig. Jeg ble sinnsykt skuffet og fullstendig motløs. Hele lokkematen hadde jo vært å belønne meg med spa etter treningen, og det å dra sammen med noen, og etter å ha ventet nesten en hel dag på at venninnen skulle bli ledig etter å ha utsatt den opprinnelige planen (la meg også presisere at klokken 19 ikke regnes som "senere på dagen," det anses som "kveld," så jeg følte meg grundig lurt) mistet jeg all viljestyrke og ga opp.
Så kom den dårlige samvittigheten. Jeg kunne kanskje ikke rekke noe spa etter trening, og jeg kunne kanskje ikke trene sammen med noen, men jeg kunne fremdeles rekke en time med trening - hvis jeg bare skjerpet meg og kastet meg avgårde. Jeg ble sittende i ca fem minutter hvor jeg bare var trassig og tenkte at "nei, når det skal være så vanskelig og verden skal skuffe meg, så skal jeg pokker meg bare drite i det", samtidig som jeg tenkte "herregud det er fredag, og den enste treningsdagen jeg har hatt så langt denne uken var på onsdag - det er for dårlig."
Omsider konkluderte jeg med "pokker heller, jeg drar," og klarte, mot alle odds, å komme meg opp fra stolen, ut av stua og til mitt kjære Colosseum, hvor jeg rakk akkurat en time med trening før de stengte. Jeg klarte det, og det er jo vel og bra, men dette var alt for nære på, og leksa er som sagt lært. Neste gang jeg legger en treningsplan sammen med noen andre, og de prøver å forandre på den, skal jeg si nei, med mindre det nye forslaget er noe helt konkret. "Senere" på et udefinert tidspunkt vil ikke duge lenger. En slik flopp kan jeg ikke risikere igjen. Jeg har tidvis perioder med uventet viljestyrke, men vanligvis har jeg ganske lite av det, og det har ingen hensikt å friste skjebnen. Dette gjør meg nok litt mindre fleksibel, og kan meget godt resultere i at jeg trener mer alene, men det gjør jeg jo for det aller meste uansett, og det fungerer helt fint.
Og treningen? Et kvarter på tredemølla, ca 40 minutter på styrkeapparater, og et lite femminutt med basketball helt til slutt. Det er lenge siden jeg har kastet ball i en kurv, og det var kjempegøy! Mer sånt.
Dagens overraskende lyspunkt? Jeg har, på et eller annet underlig vis, klart å MISTE et kilo i løpet av jula. Enn det!
I går avtalte jeg med en venninne at vi skulle trene sammen i dag, etter at jeg var ferdig på jobb (som jeg regnet med å kunne gå tidlig fra), på et senter med spa-avdeling. I morges våknet jeg til en melding med spørsmål om vi kunne utsette treningen til senere på dagen, på grunn av noe som dukket opp. Jeg svarte at det var greit, og tenkte at da kunne jeg dra hjem fra jobb, spise og slappe av i et par timer, og så være opplagt til ettermiddagstrening i stedet. Timene gikk, og jeg hørte ingenting. Jeg så en film. Jeg sovnet på sofaen. Kl 19(!!) våknet jeg av en ny melding; først DA var venninnen ferdig med det som hadde dukket opp, og var nesten klar til å dra hjemmefra. Problemet: Hun bor ca hundre tusen mil utenfor byen, og sentrene med spa stengte tidlig på grunn av romjula; det ene var allerede stengt, det andre ville stenge kort tid etter at hun eventuelt ville rekke å komme dit.
Jeg ga opp. Jeg har kanskje tidligere nevnt at jeg har den uendelig festlige diagnosen klinisk depresjon, og at denne tidvis kan gi utfall på de teiteste måter og til de dummeste tidspunkt. I dag slo den til skikkelig. Jeg ble sinnsykt skuffet og fullstendig motløs. Hele lokkematen hadde jo vært å belønne meg med spa etter treningen, og det å dra sammen med noen, og etter å ha ventet nesten en hel dag på at venninnen skulle bli ledig etter å ha utsatt den opprinnelige planen (la meg også presisere at klokken 19 ikke regnes som "senere på dagen," det anses som "kveld," så jeg følte meg grundig lurt) mistet jeg all viljestyrke og ga opp.
Så kom den dårlige samvittigheten. Jeg kunne kanskje ikke rekke noe spa etter trening, og jeg kunne kanskje ikke trene sammen med noen, men jeg kunne fremdeles rekke en time med trening - hvis jeg bare skjerpet meg og kastet meg avgårde. Jeg ble sittende i ca fem minutter hvor jeg bare var trassig og tenkte at "nei, når det skal være så vanskelig og verden skal skuffe meg, så skal jeg pokker meg bare drite i det", samtidig som jeg tenkte "herregud det er fredag, og den enste treningsdagen jeg har hatt så langt denne uken var på onsdag - det er for dårlig."
Omsider konkluderte jeg med "pokker heller, jeg drar," og klarte, mot alle odds, å komme meg opp fra stolen, ut av stua og til mitt kjære Colosseum, hvor jeg rakk akkurat en time med trening før de stengte. Jeg klarte det, og det er jo vel og bra, men dette var alt for nære på, og leksa er som sagt lært. Neste gang jeg legger en treningsplan sammen med noen andre, og de prøver å forandre på den, skal jeg si nei, med mindre det nye forslaget er noe helt konkret. "Senere" på et udefinert tidspunkt vil ikke duge lenger. En slik flopp kan jeg ikke risikere igjen. Jeg har tidvis perioder med uventet viljestyrke, men vanligvis har jeg ganske lite av det, og det har ingen hensikt å friste skjebnen. Dette gjør meg nok litt mindre fleksibel, og kan meget godt resultere i at jeg trener mer alene, men det gjør jeg jo for det aller meste uansett, og det fungerer helt fint.
Og treningen? Et kvarter på tredemølla, ca 40 minutter på styrkeapparater, og et lite femminutt med basketball helt til slutt. Det er lenge siden jeg har kastet ball i en kurv, og det var kjempegøy! Mer sånt.
Dagens overraskende lyspunkt? Jeg har, på et eller annet underlig vis, klart å MISTE et kilo i løpet av jula. Enn det!
onsdag 26. desember 2012
Skammens trening
Etter to dager med intens julespising var det på tide med Skammens trening.™ Skammens trening er det jeg tenker på som treningsekvivalenten til "the walk of shame" - et konsept jeg tror de fleste burde kjenne til. Skammens trening er den treningsøkten man må ha etter å ha gjort noe skammelig, som for eksempel å ligge på sofaen i to døgn og konstant mumse på julemat, marsipan, krumkaker, pepperkaker, potetgull, riskrem og sjokolade. For eksempel. Men det skal sies; etter to dager hvor mitt aktivitetsnivå har begrenset seg til et par spaserturer, matlaging og å strekke armen ut mot godteskåla, var det godt å komme tilbake til spinningsalen og styrkesalen. Selvsagt kjørte jeg på med dobbelttime i dag - jeg hadde ikke samvittighet til noe annet.
Jeg begynte med en time spinning, etterfulgt av en time Power, og jeg holdt ikke tilbake på noen av dem. OK, jeg holdt kanskje litt tilbake på spinningen, fordi jeg visste at jeg skulle mer etterpå. Under den påfølgende styrketimen, derimot, ga jeg full gass, og nå sitter jeg her igjen med verkende muskler. Aaah, deilig! Den dårlige samvittigheten over alt julesnopet er nå litt mindre, og i morgen akter jeg å redusere den ytterligere med litt zumba.
Fortsatt god romjul, folkens!
Jeg begynte med en time spinning, etterfulgt av en time Power, og jeg holdt ikke tilbake på noen av dem. OK, jeg holdt kanskje litt tilbake på spinningen, fordi jeg visste at jeg skulle mer etterpå. Under den påfølgende styrketimen, derimot, ga jeg full gass, og nå sitter jeg her igjen med verkende muskler. Aaah, deilig! Den dårlige samvittigheten over alt julesnopet er nå litt mindre, og i morgen akter jeg å redusere den ytterligere med litt zumba.
Fortsatt god romjul, folkens!
søndag 23. desember 2012
God jul!
Årets siste treningsøkt før jul er gjennomført. Hvis noen hadde sagt for et år siden at jeg en dag skulle finne på å dra på trening på lille julaften, så hadde jeg ledd høyt og ristet litt oppgitt på hodet. Sånn har jeg altså blitt - en av de gærningene som jeg pleide å le av. Jeg antar det egentlig er en bra ting, selv om jeg også føler at jeg har blitt litt "skadet" i hodet.
Samvittigheten har i alle fall minst like mye utbytte av dagens økt som det kroppen har, for nå føler jeg virkelig at jeg skal kunne kose meg i morgen uten å tenke at "dette burde jeg ikke spise." Jeg kjørte på med to gruppetimer i dag; først 40 minutter spinning, og deretter 45 minutter Power (utholdende styrketrening). Nå verker det som bare juling i spesielt armene, og jeg er kjempefornøyd. Bra innsats, gode resultater. Nå kan julen bare komme, og jeg tar pause fra trening for i alle fall et par dager.
Ønsker derfor alle lesere en kjempefin og fredelig jul! Nå er det lov til å skeie ut litt. :)
Samvittigheten har i alle fall minst like mye utbytte av dagens økt som det kroppen har, for nå føler jeg virkelig at jeg skal kunne kose meg i morgen uten å tenke at "dette burde jeg ikke spise." Jeg kjørte på med to gruppetimer i dag; først 40 minutter spinning, og deretter 45 minutter Power (utholdende styrketrening). Nå verker det som bare juling i spesielt armene, og jeg er kjempefornøyd. Bra innsats, gode resultater. Nå kan julen bare komme, og jeg tar pause fra trening for i alle fall et par dager.
Ønsker derfor alle lesere en kjempefin og fredelig jul! Nå er det lov til å skeie ut litt. :)
torsdag 20. desember 2012
Motivasjon i spa
Det var Elixia på Carl Berner som fikk æren av mitt besøk i kveld, etter at dagens jobb og gjøremål var fullført. Min opprinnelige plan var å ta en full hviledag i dag, men mens jeg lå på sofaen under pleddet og hutret litt, falt tankene på det varme, dampende steamrommet de har der oppe, og den forfriskende kuldekulpen som man kan dyppe seg nedi. Dermed bestemte jeg meg for å dra en tur dit; ikke for å trene, men for å nyte spa-anlegget.
Da jeg litt senere pakket håndkle og badedrakt i gymbagen, tenkte jeg at jeg kunne jo like gjerne ta med treningstøyet også, bare sånn i tilfellet. Kanskje jeg fikk ånden over meg når jeg først var der; jeg har jo en tendens til å være ganske flink når jeg bare har kommet over dørstokkmila. Så jeg pakket treningstøyet også. Kom meg ut, hoppet på bussene som tok meg dit, og allerede før jeg var kommet inn på senteret visste jeg at jeg kom til å trene litt til å begynne med.
Men bare litt. Ikke fordi jeg ikke hadde lyst til å holde på lenger (faktisk), men fordi jeg kom sånn passe sent, og jeg ville ha god tid i spa-rommet før senteret stengte. Derfor ble det bare snaue 10 minutter på elipsemaskinen og noen styrkeøvelser, men det er da mer enn jeg egentlig hadde planlagt. Og belønningen etterpå? Paradis på jord. Om verden går under i morgen, så dør jeg i alle fall varm og fornøyd.
Da jeg litt senere pakket håndkle og badedrakt i gymbagen, tenkte jeg at jeg kunne jo like gjerne ta med treningstøyet også, bare sånn i tilfellet. Kanskje jeg fikk ånden over meg når jeg først var der; jeg har jo en tendens til å være ganske flink når jeg bare har kommet over dørstokkmila. Så jeg pakket treningstøyet også. Kom meg ut, hoppet på bussene som tok meg dit, og allerede før jeg var kommet inn på senteret visste jeg at jeg kom til å trene litt til å begynne med.
Men bare litt. Ikke fordi jeg ikke hadde lyst til å holde på lenger (faktisk), men fordi jeg kom sånn passe sent, og jeg ville ha god tid i spa-rommet før senteret stengte. Derfor ble det bare snaue 10 minutter på elipsemaskinen og noen styrkeøvelser, men det er da mer enn jeg egentlig hadde planlagt. Og belønningen etterpå? Paradis på jord. Om verden går under i morgen, så dør jeg i alle fall varm og fornøyd.
onsdag 19. desember 2012
Reddet av dansen
Dette har vært enda en sånn dag hvor motivasjonen for å gå utendørs og komme meg på trening har vært faretruende lav. Mye av ettermiddagen gikk med på å se på TV og sulle omkring på internett, og plutselig var det bare tre kvarter til det skulle starte en dansetime som jeg tidligere hadde planer om å dra på. Jeg begynte å veie for og imot, og innså at dette var en felle som jeg måtte komme meg ut av snarest; hvis jeg først begynner å gruble på hvorvidt jeg skal dra på trening eller ikke, så blir det vanligvis ikke. Uten å tenke noe mer, kastet jeg treningstøyet i sekken, dro på meg jakka og hastet ut i minusgradene (men veldig snille minusgrader, altså). Det var jo en dansetime, og til og med en dansetime jeg ikke hadde vært på før, så hvordan kunne jeg vel gå glipp av det?
Timen het Music Video Dance, og var en sånn rosa time, altså en happening, noe som ikke står fast på programmet. Dette var jeg veldig lei meg for etter at timen var over, for den var helt super og jeg hadde virkelig kunnet tenke meg å dra på denne jevnlig. Instruktøren, en kjempesøt og morsom kar som het Martin, var utrolig flink til å lære bort dansetrinn, og da han skrøt til oss ni jentene i salen om at vi tok alt så raskt, tenkte jeg at det var da slettes ikke noe rart når han var så flink til å forklare. Konseptet med timen, som navnet kanskje tilsier, er at man lærer trinn og koreografi brukt i musikkvideoer. I dag fikk vi lære koreografien til Bad Romance, og det som til å begynne med føltes komplisert og skummelt, gikk over til å bli lekende lett og kjempekul trening. Jeg storkoste meg hvert øyeblikk, og skulle ønske timen hadde vært dobbelt så lang.
Til vanlig holdes denne timen på Kalbakken, men det er langt herfra og ikke inkludert i sone 1 som jeg kan trene innenfor. Le sukk. Ingenting er som å finne sin nye yndlingstime og så måtte ta til takke med den ene smakebiten. På en annen side er det kanskje like greit, for jeg har vel egentlig nok yndlingstimer fra før av, og sliter allerede litt med å prioritere hva jeg skal dra på opptil flere ganger i uka. Men hvis noen trener på Elixia Kalbakken, så kan jeg virkelige anbefale denne timen med Martin, altså. Dette var kanskje den beste dansetimen jeg noen gang har hatt, og det inkluderer kurset jeg tok på danseskole i fjor høst. Bravo til Elixia og Martin!
Timen het Music Video Dance, og var en sånn rosa time, altså en happening, noe som ikke står fast på programmet. Dette var jeg veldig lei meg for etter at timen var over, for den var helt super og jeg hadde virkelig kunnet tenke meg å dra på denne jevnlig. Instruktøren, en kjempesøt og morsom kar som het Martin, var utrolig flink til å lære bort dansetrinn, og da han skrøt til oss ni jentene i salen om at vi tok alt så raskt, tenkte jeg at det var da slettes ikke noe rart når han var så flink til å forklare. Konseptet med timen, som navnet kanskje tilsier, er at man lærer trinn og koreografi brukt i musikkvideoer. I dag fikk vi lære koreografien til Bad Romance, og det som til å begynne med føltes komplisert og skummelt, gikk over til å bli lekende lett og kjempekul trening. Jeg storkoste meg hvert øyeblikk, og skulle ønske timen hadde vært dobbelt så lang.
Til vanlig holdes denne timen på Kalbakken, men det er langt herfra og ikke inkludert i sone 1 som jeg kan trene innenfor. Le sukk. Ingenting er som å finne sin nye yndlingstime og så måtte ta til takke med den ene smakebiten. På en annen side er det kanskje like greit, for jeg har vel egentlig nok yndlingstimer fra før av, og sliter allerede litt med å prioritere hva jeg skal dra på opptil flere ganger i uka. Men hvis noen trener på Elixia Kalbakken, så kan jeg virkelige anbefale denne timen med Martin, altså. Dette var kanskje den beste dansetimen jeg noen gang har hatt, og det inkluderer kurset jeg tok på danseskole i fjor høst. Bravo til Elixia og Martin!
tirsdag 18. desember 2012
Årets siste PT-time
Å overraske folk er kanskje noe av det morsomste jeg vet, særlig når det kommer i form av å gi bort et eller annet, som for eksempel gaver. Det er derfor jeg ikke har for vane å annonsere på forhånd at jeg har tenkt å gi noen en julegave; jeg vil ikke at de skal føle at jeg forventer å få noe igjen, og jeg blir i godt humør av å se folk bli glade og overrasket. Ansiktet på PT-Alex i dag var ubetalelig, da jeg etter at timen vår var over kunne overrekke ham gaveposen med sprudlevin. På gavelappen takket jeg for mange flotte og jævlige timer i 2012, og innrømmet at jeg gledet meg til flere i 2013.
PT-Alex er enten er dreven skuespiller, eller så ble han særdeles overrasket. I et kort øyeblikk lurte jeg på om jeg kanskje virket som en sinnssyk stalker; kanskje det bare ER i helsevesenet at man får gaver fra svært fornøyde pasienter? Jeg roer meg imidlertid med at selv om han skulle tenke at jeg er en sinnssyk stalker, så kan han banke meg opp med begge hendene sine bundet på ryggen, med bind over øynene, hoppende på ett ben, så jeg hadde i alle fall ikke vært en SKUMMEL stalker, og jeg har ikke akkurat fått inntrykket av at han er redd meg. Dessuten virket han ganske glad over å få en liten gave, og da han smilende fortalte at det var den første gaven han hadde fått til denne julen, følte jeg meg som selveste Nissemor. Utrolig morsomt!
Han på sin side hadde en slags julegave til meg og: Jeg skulle få velge litt selv hva jeg ville gjøre i dag. Jeg valgte meg styrketrening. Ti minutter senere angret jeg på det, men i all ærlighet skal det sies at jeg hadde angret like mye, kanskje til og med mer, hvis jeg hadde valgt kondisjonstrening. Det blir jo ganske jævlig uansett. Vi begynte med knebøy på apparat. Selv uten vektlodd på utgjorde dette 20 kg pluss egen kroppsvekt. 15 repetisjoner. Så la han på vektlodd til den nette sum av 30 kg, igjen 15 repetisjoner. Siste og tredje runde, etter noen minutter med planken og andre festlige styrkeøvelser, la han på enda 20 kg i vektlodd, hvor jeg da slapp unna med 12 repetisjoner - da på totalt 70 kg pluss egen kroppsvekt. Den sved i lårene, og jeg følte meg litt vaklevoren etterpå, men himmel og hav så kult det var. Han presset meg videre gjennom noen øvelser for skuldrene, armene og magen, og etter hvert var det ikke bare i bena det sved. Det er en spesiell følelse å ligge på rygg og balansere tre vektlodd på hendene og vite at hvis du blir svak og mister balansen så vil disse vektloddene ramle ned og kanskje lande på ansiktet ditt. Motivasjon, kalles det. Brutal motivasjon, og tydeligvis noe som virker på meg, for jeg holdt det lille tårnet stødig mens jeg gispet etter luft som en fisk på land. (Mitt største juleønske er forøvrig at Elixia skal åpne et treningssenter i Oslo som har svømmebasseng. Bare sånn apropos fisk.)
Jeg slapp ikke helt unna kondisjonen, da. Det siste kvarteret tok vi nede på kampsportrommet, hvor jeg fikk et par boksehansker kastet mot meg, og han festet et par puter foran hendene sine, og så skulle jeg få slå, fort og hardt og lenge. Ettersom håndleddet mitt fremdeles er litt ømt (dette begynner å bli latterlig) aksepterte han at jeg ikke kunne ta i så veldig (han frarådet det, strengt tatt, så da var det vel i alle fall greit), men jeg tok igjen på tempo. Mine høyre-og-venstre-kombinasjoner suste avgårde, og jeg vil faktisk skryte på meg det at jeg ikke er så aller verst til denne bokse-greia, og PT-Alex skryter av meg når jeg bokser. Han skrøt forøvrig også noen ganger under styrketreningen; jeg hadde veldig god pusteteknikk, visstnok.
Det aller siste jeg skulle gjøre var å ta ti-tolv spensthopp gjennom rommet med en 8 kilos tung ball i armene. Det var skrekkelig, men jeg må innrømme at jeg trodde det ville være verre enn det egentlig ble. Jeg trodde egentlig ikke at jeg ville klare å gjennomføre så mye som ett av de der hoppene, men jeg tok alle. Jeg hoppet ikke så veldig høyt, men jeg hoppet. Med ballen. Som veide 8 kg. Lot ballen streife gulvet, og hoppet opp igjen, med ballen over hodet. Igjen og igjen. Galskap. Dette betaler jeg altså for å gjøre, og det er kanskje det beste jeg noen gang har brukt pengene mine på.
PT-timene er nå slutt for i år. Vi fortsetter igjen på nyåret; jeg tror jeg har i alle fall 7 eller 8 timer igjen (herregud, hva i all verden skal jeg gjøre etterpå??). Det blir nå altså minst to uker til neste time, sannsynligvis nærmere tre. Håper jeg klarer å unngå å bli en julepølse fram til da.
PT-Alex er enten er dreven skuespiller, eller så ble han særdeles overrasket. I et kort øyeblikk lurte jeg på om jeg kanskje virket som en sinnssyk stalker; kanskje det bare ER i helsevesenet at man får gaver fra svært fornøyde pasienter? Jeg roer meg imidlertid med at selv om han skulle tenke at jeg er en sinnssyk stalker, så kan han banke meg opp med begge hendene sine bundet på ryggen, med bind over øynene, hoppende på ett ben, så jeg hadde i alle fall ikke vært en SKUMMEL stalker, og jeg har ikke akkurat fått inntrykket av at han er redd meg. Dessuten virket han ganske glad over å få en liten gave, og da han smilende fortalte at det var den første gaven han hadde fått til denne julen, følte jeg meg som selveste Nissemor. Utrolig morsomt!
Han på sin side hadde en slags julegave til meg og: Jeg skulle få velge litt selv hva jeg ville gjøre i dag. Jeg valgte meg styrketrening. Ti minutter senere angret jeg på det, men i all ærlighet skal det sies at jeg hadde angret like mye, kanskje til og med mer, hvis jeg hadde valgt kondisjonstrening. Det blir jo ganske jævlig uansett. Vi begynte med knebøy på apparat. Selv uten vektlodd på utgjorde dette 20 kg pluss egen kroppsvekt. 15 repetisjoner. Så la han på vektlodd til den nette sum av 30 kg, igjen 15 repetisjoner. Siste og tredje runde, etter noen minutter med planken og andre festlige styrkeøvelser, la han på enda 20 kg i vektlodd, hvor jeg da slapp unna med 12 repetisjoner - da på totalt 70 kg pluss egen kroppsvekt. Den sved i lårene, og jeg følte meg litt vaklevoren etterpå, men himmel og hav så kult det var. Han presset meg videre gjennom noen øvelser for skuldrene, armene og magen, og etter hvert var det ikke bare i bena det sved. Det er en spesiell følelse å ligge på rygg og balansere tre vektlodd på hendene og vite at hvis du blir svak og mister balansen så vil disse vektloddene ramle ned og kanskje lande på ansiktet ditt. Motivasjon, kalles det. Brutal motivasjon, og tydeligvis noe som virker på meg, for jeg holdt det lille tårnet stødig mens jeg gispet etter luft som en fisk på land. (Mitt største juleønske er forøvrig at Elixia skal åpne et treningssenter i Oslo som har svømmebasseng. Bare sånn apropos fisk.)
Jeg slapp ikke helt unna kondisjonen, da. Det siste kvarteret tok vi nede på kampsportrommet, hvor jeg fikk et par boksehansker kastet mot meg, og han festet et par puter foran hendene sine, og så skulle jeg få slå, fort og hardt og lenge. Ettersom håndleddet mitt fremdeles er litt ømt (dette begynner å bli latterlig) aksepterte han at jeg ikke kunne ta i så veldig (han frarådet det, strengt tatt, så da var det vel i alle fall greit), men jeg tok igjen på tempo. Mine høyre-og-venstre-kombinasjoner suste avgårde, og jeg vil faktisk skryte på meg det at jeg ikke er så aller verst til denne bokse-greia, og PT-Alex skryter av meg når jeg bokser. Han skrøt forøvrig også noen ganger under styrketreningen; jeg hadde veldig god pusteteknikk, visstnok.
Det aller siste jeg skulle gjøre var å ta ti-tolv spensthopp gjennom rommet med en 8 kilos tung ball i armene. Det var skrekkelig, men jeg må innrømme at jeg trodde det ville være verre enn det egentlig ble. Jeg trodde egentlig ikke at jeg ville klare å gjennomføre så mye som ett av de der hoppene, men jeg tok alle. Jeg hoppet ikke så veldig høyt, men jeg hoppet. Med ballen. Som veide 8 kg. Lot ballen streife gulvet, og hoppet opp igjen, med ballen over hodet. Igjen og igjen. Galskap. Dette betaler jeg altså for å gjøre, og det er kanskje det beste jeg noen gang har brukt pengene mine på.
PT-timene er nå slutt for i år. Vi fortsetter igjen på nyåret; jeg tror jeg har i alle fall 7 eller 8 timer igjen (herregud, hva i all verden skal jeg gjøre etterpå??). Det blir nå altså minst to uker til neste time, sannsynligvis nærmere tre. Håper jeg klarer å unngå å bli en julepølse fram til da.
mandag 17. desember 2012
Årets siste Challenge
I hele dag har jeg gått og vært ambivalent. Skulle jeg dra på årets siste 70-minutters spinningtime med Challenge, eller skulle jeg ta en ny time med magedans? Jeg bestemte meg og ombestemte meg og ombestemte meg igjen. Til slutt ble avgjørelsen tatt av min treningsvenninne som skulle på spinning, og dermed ble det spinning på meg også. Det var jo tross alt mer sosialt, og jeg har jo ikke vært sosial i hele dag.
Beslutningen har jeg ikke angret på. Selv om magedans er kjempegøy, er spinning mer slitsomt og utfordrende for kondisjonen og utholdenheten, og forbrenner nok mer fett. Er det noe jeg trenger i disse juletider, så er det timer som får meg til å svette som den julegrisen jeg er i ferd med å bli, hvis jeg skal ha noen som helst sjanse til å holde den vekten jeg har kjempet meg ned til nå.
Jeg klarte faktisk å svette tålelig bra i løpet av disse 70 minuttene, og lå nok rundt makspuls opptil flere ganger. Nydelig. Venninna mi er mye flinkere til å svette enn meg, og jeg er litt sjalu på det, men jeg prøver å akseptere at folk er forskjellige og noen uheldige jævler svetter rett og slett mindre enn andre. Jeg føler at jeg gjør en bedre innsats hvis jeg klarer å svette, men det blir aldri mer enn et litt fuktig belegg på armer, nakke og panne - med de få unntakene hvor jeg klarer å kanskje få en dråpe eller to. Det hjelper ikke om jeg tyner meg selv til grensen ved besvimelse; den der imponerende, rennende svetten som så mange andre får, klarer jeg ikke å framprodusere. Akk.
Uansett så var det i alle fall en knakende bra time, meget godt gjennomført av herlige Bjørn. En flott Challenge-avslutning for 2012.
I morgen kommer årets siste time med PT-Alex. Jeg gleder meg til å se hvor overrasket han blir når jeg kommer med julegave til ham. Det er jo sånt våre faste pasienter gjør på poliklinikken, og ettersom jeg ser litt på meg selv som pasienten til PT-Alex, blir det jo bare rett og rimelig at han må få en liten oppmerksomhet - særlig siden han var så snill og ga meg en gratis PT-time for et par uker siden. Vi kan jo kalle det karma.
Beslutningen har jeg ikke angret på. Selv om magedans er kjempegøy, er spinning mer slitsomt og utfordrende for kondisjonen og utholdenheten, og forbrenner nok mer fett. Er det noe jeg trenger i disse juletider, så er det timer som får meg til å svette som den julegrisen jeg er i ferd med å bli, hvis jeg skal ha noen som helst sjanse til å holde den vekten jeg har kjempet meg ned til nå.
Jeg klarte faktisk å svette tålelig bra i løpet av disse 70 minuttene, og lå nok rundt makspuls opptil flere ganger. Nydelig. Venninna mi er mye flinkere til å svette enn meg, og jeg er litt sjalu på det, men jeg prøver å akseptere at folk er forskjellige og noen uheldige jævler svetter rett og slett mindre enn andre. Jeg føler at jeg gjør en bedre innsats hvis jeg klarer å svette, men det blir aldri mer enn et litt fuktig belegg på armer, nakke og panne - med de få unntakene hvor jeg klarer å kanskje få en dråpe eller to. Det hjelper ikke om jeg tyner meg selv til grensen ved besvimelse; den der imponerende, rennende svetten som så mange andre får, klarer jeg ikke å framprodusere. Akk.
Uansett så var det i alle fall en knakende bra time, meget godt gjennomført av herlige Bjørn. En flott Challenge-avslutning for 2012.
I morgen kommer årets siste time med PT-Alex. Jeg gleder meg til å se hvor overrasket han blir når jeg kommer med julegave til ham. Det er jo sånt våre faste pasienter gjør på poliklinikken, og ettersom jeg ser litt på meg selv som pasienten til PT-Alex, blir det jo bare rett og rimelig at han må få en liten oppmerksomhet - særlig siden han var så snill og ga meg en gratis PT-time for et par uker siden. Vi kan jo kalle det karma.
søndag 16. desember 2012
Oi, det var lenge siden
Etter at gårsdagens treningsambisjoner gikk så totalt i vasken (jeg ble distrahert av gavehandel, middag, Glee og frivillig arbeid i forbindelse med Artistgallaen på TV2), ble det av en eller annen grunn enda vanskeligere å finne veien til Colosseum i dag. Kanskje fordi jeg la meg fryktelig sent i går natt, kanskje fordi det nydelige, hvite vinterværet vi har vært velsignet med nå har begynt å regne bort (snufs!), eller kanskje jeg bare er lei og demotivert av at håndleddet mitt fremdeles er litt vondt (etter en hel uke? Ærlig talt!) - det begrenser nemlig hva jeg kan gjøre og hvor mye jeg kan ta i, og det begynner å bli kjedelig.
Men uansett årsak(er) klarte jeg i det minste å dra meg avgårde til en time med pilates, og det var jaggu på tide, for jeg har ikke vært på pilates på kanskje tusen år. Eller, på et mindre overdrevet plan, i alle fall flere måneder.
Det er fort gjort å kassere bort pilatestimer ved å tenke at "det er for lett" og "det er ikke 'ordentlig' trening," og jeg har selv tenkt dette ved et par anledninger - men det er altså feil. Pilates KAN være lett, hvis du velger å ikke ta i skikkelig, men hvis du gjør ditt beste så kan det også være helt sykt slitsomt, tungt og - etter hvert - vondt. Det tar kjernemuskulaturen og balansen. Jeg kjenner det i magen og i ryggen, og tidvis også i armene og bena. Ved et par anledninger blir jeg faktisk kortpustet, av ren og skjær anstrengelse. For det går ikke fort. Ingenting i pilates går fort, og det er nettopp der utfordringen ligger. Alle kan løfte opp benet sitt, strekke det ut foran seg og senke det ned på gulvet igjen, men prøv å få den bevegelsen til å vare i fem sekunder, så skal jeg love at det blir en annen opplevelse.
Konklusjonen her er at jeg bør prøve å få med meg pilatestimer litt oftere. Det skal jeg prøve på.
Men uansett årsak(er) klarte jeg i det minste å dra meg avgårde til en time med pilates, og det var jaggu på tide, for jeg har ikke vært på pilates på kanskje tusen år. Eller, på et mindre overdrevet plan, i alle fall flere måneder.
Det er fort gjort å kassere bort pilatestimer ved å tenke at "det er for lett" og "det er ikke 'ordentlig' trening," og jeg har selv tenkt dette ved et par anledninger - men det er altså feil. Pilates KAN være lett, hvis du velger å ikke ta i skikkelig, men hvis du gjør ditt beste så kan det også være helt sykt slitsomt, tungt og - etter hvert - vondt. Det tar kjernemuskulaturen og balansen. Jeg kjenner det i magen og i ryggen, og tidvis også i armene og bena. Ved et par anledninger blir jeg faktisk kortpustet, av ren og skjær anstrengelse. For det går ikke fort. Ingenting i pilates går fort, og det er nettopp der utfordringen ligger. Alle kan løfte opp benet sitt, strekke det ut foran seg og senke det ned på gulvet igjen, men prøv å få den bevegelsen til å vare i fem sekunder, så skal jeg love at det blir en annen opplevelse.
Konklusjonen her er at jeg bør prøve å få med meg pilatestimer litt oftere. Det skal jeg prøve på.
fredag 14. desember 2012
Endelig fredag
Endelig fredag, og endelig helg. I desember presterer ukedagene det magiske kunststykket å gå veldig sakte og veldig raskt samtidig. Fredagen kan liksom ikke komme fort nok, for jobb er kjedelig og ingenting er mer hellig enn lørdag- og søndagsmorgenene hvor jeg kan sove lenge. Samtidig går desemberdagene alt for fort, helgedager såvel som ukedager, for det er så mye som skal gjøres og det blir aldri nok tid. Aldri.
Likevel tar jeg meg tid til å vedlikeholde mine gode og nå nokså veletablerte treningsrutiner. I dag vedlikeholdt jeg en god, gammel tradisjon med først litt oppvarming på elipsemaskinen, deretter en time yoga og til slutt en time kickboksing. Det er lite som slår den triumferende følelsen av seier og god samvittighet som når Mester Aristo driller oss drithardt på styrkeøvelser de siste minuttene av timen, og så endelig roper "God helg!" og slipper oss ut for å spise usunn fredagskosemat med (nesten) god samvittighet.
Denne gangen var jeg imidlertid litt mer frampå med sparkingen og litt mer forsiktig med boksingen. Håndleddet er fremdeles ikke helt bra, så jeg tok ingen sjanser og delte ut ganske svake og pysete slag mot punchingbagen. Ettersom PT-Alex ikke ville la meg bokse for bare et par dager siden, tror jeg det var lurt. Jeg håper imidlertid jeg vil kunne ta i litt mer neste fredag.
Kveldens videre plan blir sofaen og TV-serier. Egentlig hadde jeg småplaner om å møte noen på en karaokebar, men ettersom min støttekontakt ikke svarer på meldingene, tør jeg ikke sjanse på å bare dukke opp og kanskje ikke finne noen kjentfolk der, så da er min indre sofagris mer enn villig til å satse på plan B. Plan C vil bli å sove. Jeg tror kanskje plan C vil bli aktuell raskere enn forventet. Trening hjelper utvilsomt på søvnproblemene mine; jeg sover mye bedre nå enn jeg pleide å gjøre. Hurra!
Likevel tar jeg meg tid til å vedlikeholde mine gode og nå nokså veletablerte treningsrutiner. I dag vedlikeholdt jeg en god, gammel tradisjon med først litt oppvarming på elipsemaskinen, deretter en time yoga og til slutt en time kickboksing. Det er lite som slår den triumferende følelsen av seier og god samvittighet som når Mester Aristo driller oss drithardt på styrkeøvelser de siste minuttene av timen, og så endelig roper "God helg!" og slipper oss ut for å spise usunn fredagskosemat med (nesten) god samvittighet.
Denne gangen var jeg imidlertid litt mer frampå med sparkingen og litt mer forsiktig med boksingen. Håndleddet er fremdeles ikke helt bra, så jeg tok ingen sjanser og delte ut ganske svake og pysete slag mot punchingbagen. Ettersom PT-Alex ikke ville la meg bokse for bare et par dager siden, tror jeg det var lurt. Jeg håper imidlertid jeg vil kunne ta i litt mer neste fredag.
Kveldens videre plan blir sofaen og TV-serier. Egentlig hadde jeg småplaner om å møte noen på en karaokebar, men ettersom min støttekontakt ikke svarer på meldingene, tør jeg ikke sjanse på å bare dukke opp og kanskje ikke finne noen kjentfolk der, så da er min indre sofagris mer enn villig til å satse på plan B. Plan C vil bli å sove. Jeg tror kanskje plan C vil bli aktuell raskere enn forventet. Trening hjelper utvilsomt på søvnproblemene mine; jeg sover mye bedre nå enn jeg pleide å gjøre. Hurra!
torsdag 13. desember 2012
Adventstrening
Dette er litt flaut å innrømme, men la gå: For hver dag nærmere jul vi kommer, blir jeg litt og litt dårligere til å motstå søtsaker og andre usunne ting. Den lille sjokoladebiten fra adventskalenderen er langt fra det syndigste jeg putter i munnen min i løpet av dagen, og spesielt på jobb har dette begynt å bli en utfordring; der er det jo kaker og sjokolade nesten hver dag, og jeg har ikke blitt noe sterkere i viljen enn at jeg prøvesmaker alt. To ganger. Av og til tre. Sukk. PT-Alex hadde vært skuffet over meg.
Jeg prøver å kompensere for dette ved å være ekstra streng med trening, og det går sånn halvveis. Jeg hadde treningsfri dag på tirsdag denne uken, men flere skal det ikke bli. I dag tok jeg turen innom Carl Berner igjen og ble med på en spinningtime med Bjørn, som fremdeles er en like herlig instruktør som da jeg ramlet inn i styrkerommet hans for nesten et år siden. Litt støl fra gårsdagens PT-time, men ikke så mye at jeg ikke klarte å legge på litt mer motstand hver gang Bjørn ba om det, eller å tyne pulsen for å holde tempoet til musikken fra start til slutt. Fra start til slutt, folkens! Det hadde jeg ikke nubbsjans på for et år siden.
Det er spesielt ryggøvelsene fra i går jeg kjenner bivirkningene av i dag, og jeg har mest lyst til å synke sammen i sengen. Heldigvis skal jeg også snart gjøre det, og det skal bli kjempedeilig. Jeg digger virkelig å være støl fra trening. Og jeg digger at jeg digger det.
Jeg prøver å kompensere for dette ved å være ekstra streng med trening, og det går sånn halvveis. Jeg hadde treningsfri dag på tirsdag denne uken, men flere skal det ikke bli. I dag tok jeg turen innom Carl Berner igjen og ble med på en spinningtime med Bjørn, som fremdeles er en like herlig instruktør som da jeg ramlet inn i styrkerommet hans for nesten et år siden. Litt støl fra gårsdagens PT-time, men ikke så mye at jeg ikke klarte å legge på litt mer motstand hver gang Bjørn ba om det, eller å tyne pulsen for å holde tempoet til musikken fra start til slutt. Fra start til slutt, folkens! Det hadde jeg ikke nubbsjans på for et år siden.
Det er spesielt ryggøvelsene fra i går jeg kjenner bivirkningene av i dag, og jeg har mest lyst til å synke sammen i sengen. Heldigvis skal jeg også snart gjøre det, og det skal bli kjempedeilig. Jeg digger virkelig å være støl fra trening. Og jeg digger at jeg digger det.
onsdag 12. desember 2012
Flinke meg
PT-Alex sa at jeg var flink i dag. Det sier han vel egentlig hver gang, men det er gøy å høre det likevel. I dag skulle vi (jeg) egentlig bokse en del, men da jeg fortalte om det litt vonde håndleddet mitt etter søndagens trafikkulykke på skøytebanen, fikk jeg ikke lov til det. I stedet kjørte vi videre på varierte styrkeøvelser for alt fra armer og bein til mage og rygg, og han benyttet anledningen til å introdusere noen nye varianter som inkluderte en pilatesball og en vektball. Dette hadde noe å gjøre med trening av balansen min, tror jeg, og det viste seg at det kunne jeg jaggu behøve. Jeg har aldri før sett PT-Alex knekke så fullstendig sammen i latter som han gjorde nå i dag, selv om han hentet seg inn fort. Jeg klandrer ham slettes ikke, jeg hikstet og lo selv også. Det var uvante øvelser, og jeg tippet bokstavelig talt over på siden, litt sånn som kyr gjør når man praktiserer kuvelting. Men jeg prøvde, det skal jeg ha. Jeg prøvde så inderlig. Ikke bare balanseøvelsene med pilatesball, men også andre styrke- og balanseøvelser med andre baller. Det var i grunn mye nytt og spennende i dag, og det likte jeg. Samtidig kunne jeg også sette pris på noen av de gamle klassikerne, slik som planken og benløfting, som jeg utvilsomt merker at jeg har blitt flinkere til.
Når det gjelder planken, forresten, så skal det sies at jeg ikke holder ut nevneverdig lenger enn jeg har gjort tidligere. Strengt tatt holder jeg vel ut litt kortere. MEN det er nok fordi PT-Alex har blitt mye strengere på hvor stram plankeform jeg faktisk skal holde, og jeg får hele tiden beskjed om å presse rumpa lenger ned. Det gjør pokker så vondt, og jeg banner og grynter, men jeg gjør det. Det er helt utrolig hvor stor forskjell noen skarve centimeter kan gjøre. Jeg er sikker på at hvis jeg nå skulle tatt planken slik jeg gjorde for noen måneder siden, ville jeg lett holdt ut i over et minutt og vel så det. Men kanskje jeg en dag klarer et minutt med rumpa helt nede? Det hadde vært tøft, det.
Når det gjelder planken, forresten, så skal det sies at jeg ikke holder ut nevneverdig lenger enn jeg har gjort tidligere. Strengt tatt holder jeg vel ut litt kortere. MEN det er nok fordi PT-Alex har blitt mye strengere på hvor stram plankeform jeg faktisk skal holde, og jeg får hele tiden beskjed om å presse rumpa lenger ned. Det gjør pokker så vondt, og jeg banner og grynter, men jeg gjør det. Det er helt utrolig hvor stor forskjell noen skarve centimeter kan gjøre. Jeg er sikker på at hvis jeg nå skulle tatt planken slik jeg gjorde for noen måneder siden, ville jeg lett holdt ut i over et minutt og vel så det. Men kanskje jeg en dag klarer et minutt med rumpa helt nede? Det hadde vært tøft, det.
mandag 10. desember 2012
En kjappis
Dagens lille treningsøkt ble en ordentlig kjappis. Jeg hadde stramt med tid i utgangspunktet, på grunn av ettermiddagsplaner, og da det ble overtid på jobb var det nesten så jeg tenkte at det ville være meningsløst å dra på trening i det hele tatt. Jeg endte til slutt med å dra likevel, under det seirende argumentet om at "en halvtime er bedre enn ingenting."
Så det ble ikke mer enn en snau halvtime i dag; et kvarter på ellipsemaskinen og et kvarter på tredemølla. Jeg kjørte hardt på intervallene på sistnevnte, så noe utbytte håper jeg at jeg fikk likevel. Dessuten fikk jeg lurt PT-Alex skikkelig; jeg så ham plassere en kunde på et apparat og deretter gå til benken, og benyttet anledningen til å rusle bort og si "du har vel ikke glemt timen vår igjen?" Den stakkars gutten fikk skikkelig noia og begynte å bla febrilsk i avtaleboken og spurte "kødder du med meg nå??", og jeg var så slem at jeg bare smilte en stund før jeg til slutt svarte at "ja, jeg bare kødder - avtalen vår er på onsdag." Deretter unnskyldte jeg meg og forklarte at jeg ikke hadde klart å la være, og det forstod han. Nå har jeg imidlertid begynt å bli litt nervøs for hva slags hevnplaner han kanskje vil legge for meg på den neste timen. Jeg kan muligens ha satt i gang noe veldig dumt. Men det var artig læll!
Så det ble ikke mer enn en snau halvtime i dag; et kvarter på ellipsemaskinen og et kvarter på tredemølla. Jeg kjørte hardt på intervallene på sistnevnte, så noe utbytte håper jeg at jeg fikk likevel. Dessuten fikk jeg lurt PT-Alex skikkelig; jeg så ham plassere en kunde på et apparat og deretter gå til benken, og benyttet anledningen til å rusle bort og si "du har vel ikke glemt timen vår igjen?" Den stakkars gutten fikk skikkelig noia og begynte å bla febrilsk i avtaleboken og spurte "kødder du med meg nå??", og jeg var så slem at jeg bare smilte en stund før jeg til slutt svarte at "ja, jeg bare kødder - avtalen vår er på onsdag." Deretter unnskyldte jeg meg og forklarte at jeg ikke hadde klart å la være, og det forstod han. Nå har jeg imidlertid begynt å bli litt nervøs for hva slags hevnplaner han kanskje vil legge for meg på den neste timen. Jeg kan muligens ha satt i gang noe veldig dumt. Men det var artig læll!
søndag 9. desember 2012
Kong Vinter har kommet!
Hurra, det er vinter! Jeg har registrert at vinter ikke er den mest populære årstiden blant de fleste, men så lenge den er hvit, og ikke grå, synes jeg egentlig at den er ganske fin. Utrolig nok, min late og makelige bakgrunn tatt i betraktning, er jeg veldig glad i vinteraktiviteter som ski og skøyter; det blir bare alltid litt mye tiltak for å faktisk gjøre det. Men ikke nå lenger!
I dag kom jeg meg til skøytebanen i Spikersuppa, sammen med en venninne som svarte på min kontaktannonse på facebook i grevens tid. Det har vært minst tre år siden sist jeg hadde skøyter på bena, så jeg var litt spent og smånervøs, men det jo gikk jo egentlig ganske bra. Jeg falt bare én gang, og det var kun fordi en fjortis deiset rett inn i meg i høyt tempo, uten evne til å bremse eller svinge unna. Det er mulig jeg må få en av ortopedene på jobben til å se på hånden min i morgen, men den tid, den sorg.
Det ble en del runder på isen over en times tid, og det var gøy å kjenne hvor mye tryggere jeg var på skøytene mot slutten av den timen i forhold til i begynnelsen. Jeg klarte til og med å jobbe opp litt puls, og anklene fikk kjørt seg skikkelig. Derfor velger jeg å tenke på dette som en aldri så liten treningsøkt, og logger det deretter.
Jeg håper på flere anledninger til å snike inn noen vinteraktiviteter på treningsprogrammet i løpet av vinteren som nå forhåpentligvis ikke kommer til å regne bort igjen med det første. Kanskje jeg drister meg ut på en skitur neste helg?
I dag kom jeg meg til skøytebanen i Spikersuppa, sammen med en venninne som svarte på min kontaktannonse på facebook i grevens tid. Det har vært minst tre år siden sist jeg hadde skøyter på bena, så jeg var litt spent og smånervøs, men det jo gikk jo egentlig ganske bra. Jeg falt bare én gang, og det var kun fordi en fjortis deiset rett inn i meg i høyt tempo, uten evne til å bremse eller svinge unna. Det er mulig jeg må få en av ortopedene på jobben til å se på hånden min i morgen, men den tid, den sorg.
Det ble en del runder på isen over en times tid, og det var gøy å kjenne hvor mye tryggere jeg var på skøytene mot slutten av den timen i forhold til i begynnelsen. Jeg klarte til og med å jobbe opp litt puls, og anklene fikk kjørt seg skikkelig. Derfor velger jeg å tenke på dette som en aldri så liten treningsøkt, og logger det deretter.
Jeg håper på flere anledninger til å snike inn noen vinteraktiviteter på treningsprogrammet i løpet av vinteren som nå forhåpentligvis ikke kommer til å regne bort igjen med det første. Kanskje jeg drister meg ut på en skitur neste helg?
lørdag 8. desember 2012
Spinningmaraton
Jeg har tatt et stort skritt i dag. Det sa instruktøren til oss i spinningsalen etter at vi hadde fullført et tre timer langt maraton, så da velger jeg å tro på det.
Tanken om at jeg for hver uke, for hver måned, blir sterkere, raskere og bedre er veldig inspirerende, men noen ganger føler jeg nok at dagens eller ukas innsats ikke egentlig har gjort så mye fra eller til. Da er det fint med noen slike lange økter, hvor instruktørene sier slike ting. Vips så er motivasjonen tilbake igjen.
Dagens spinning skilte seg ut fra tidligere spinninger ikke bare med lengden, men også med stilen. I disse tre timene skulle vi nemlig sitte på setet mest mulig, og kun stå litt innimellom når vi trengte avlastning, og det kan jeg love gikk hardt utover MITT stakkars sete. Spesielt med tanke på at jeg er mest vant til timer hvor vi står mye, ble dette en hard utfordring.
Jeg fullførte imidlertid uten problem, og overlevde til og med de tre høyhastighetsintervallene på slutten. Da jeg gikk ut av salen etterpå var jeg fornøyd, men jeg manglet den der "herregud jeg har overlevd apokalypsen!"-følelsen som jeg hadde forrige gang jeg satt der inne i tre timer, som vel må være i overkant av et halvår siden. Det sier kanskje noe om fremgangen jeg har hatt siden da, og jeg unner meg å føle meg litt ekstra fornøyd og kanskje til og med litt ... bra?
En skulle tro jeg var helt utkjørt etter en slik treningsdag, men egentlig sitter jeg her på stolen nå og ivrer etter å dra ut på byen for å danse masse. Dessverre kjenner jeg tydeligvis ingen som vil eller kan bli med, typisk nok, så dagens innsats blir angivelig feiret med Doctor Who og sofaen. Ikke fryktelig ille, det heller, altså.
God helg!
Tanken om at jeg for hver uke, for hver måned, blir sterkere, raskere og bedre er veldig inspirerende, men noen ganger føler jeg nok at dagens eller ukas innsats ikke egentlig har gjort så mye fra eller til. Da er det fint med noen slike lange økter, hvor instruktørene sier slike ting. Vips så er motivasjonen tilbake igjen.
Dagens spinning skilte seg ut fra tidligere spinninger ikke bare med lengden, men også med stilen. I disse tre timene skulle vi nemlig sitte på setet mest mulig, og kun stå litt innimellom når vi trengte avlastning, og det kan jeg love gikk hardt utover MITT stakkars sete. Spesielt med tanke på at jeg er mest vant til timer hvor vi står mye, ble dette en hard utfordring.
Jeg fullførte imidlertid uten problem, og overlevde til og med de tre høyhastighetsintervallene på slutten. Da jeg gikk ut av salen etterpå var jeg fornøyd, men jeg manglet den der "herregud jeg har overlevd apokalypsen!"-følelsen som jeg hadde forrige gang jeg satt der inne i tre timer, som vel må være i overkant av et halvår siden. Det sier kanskje noe om fremgangen jeg har hatt siden da, og jeg unner meg å føle meg litt ekstra fornøyd og kanskje til og med litt ... bra?
En skulle tro jeg var helt utkjørt etter en slik treningsdag, men egentlig sitter jeg her på stolen nå og ivrer etter å dra ut på byen for å danse masse. Dessverre kjenner jeg tydeligvis ingen som vil eller kan bli med, typisk nok, så dagens innsats blir angivelig feiret med Doctor Who og sofaen. Ikke fryktelig ille, det heller, altså.
God helg!
fredag 7. desember 2012
Fast inventar
Vi har kommet til den dagen hvor jeg innser at jeg og min venninne har blitt mer eller mindre fast inventar på fredagenes boksetimer. Dette innså jeg i dag, i begynnelsen av timen. Venninnen min var litt forsinket, og da Mester Aristo gikk runden for å samle inn billettene, spurte han meg hvor jeg hadde gjort av partneren min. Jeg svarte at hun kom snart, og han nikket fornøyd (tror jeg). Jeg tenker at man har fått en ganske fast rutine når treneren kjenner en igjen. Alternativt har man bare gjort et eksepsjonelt godt inntrykk. Eller, i verste fall, et eksepsjonelt dårlig. Jeg håper det ikke er det siste.
Jeg liker godt at det alltid er noe variasjon i boksetimene. Jeg vet aldri helt nøyaktig hva jeg går til, annet enn at de vil involvere slag og spark i en eller annen form, og det er aldri samme treningstime to ganger. Det gir både mer variert og mer interessant trening, og er nok noe av trekkplasteret til denne timen som strengt tatt er forholdsvis tung (hvis man tillater det), i tillegg til at Mester Aristo er en utrolig bra instruktør.
I tillegg liker jeg boksing fordi det nå er i ferd med å bli kanskje den eneste tingen jeg har til felles med faren min. Pappa har to barn, og jeg er ikke favoritten. Vi har egentlig ganske lite kontakt, og når vi prates på telefon eller Skype føler jeg ofte at jeg ikke helt vet hva jeg skal snakke om. Han er sportsidiot (spesielt boksing, som han selv drev med i sine yngre dager, og fotball), mens jeg er en nerd. Han har aldri skjønt mine nerdeinteresser, og lot seg aldri imponere over at jeg kom hjem fra skolen med toppkarakter i språklige og litterære fag. Men nå som jeg trener boksing, har jeg endelig noe konkret jeg kan snakke med ham om. Enn det; jeg hadde aldri trodd at trening skulle kunne påvirke så mange aspekter av livet mitt. Jeg blir bare mer og mer glad i denne galskapen.
Dagens boksetime ble etterfulgt av 20 minutter på tredemølla. Jeg fortsetter å presse meg på 4x1 minutt intervall på hastighet 9+, hvor jeg øker tempoet bittelitt for hver runde. I dag avsluttet jeg også med en femte intervall, i 30 sekunder på hastighet 10. Mitt neste mål er å klare å holde ut i et helt minutt på den siste intervallen. Det hadde vært tøft.
Jeg liker godt at det alltid er noe variasjon i boksetimene. Jeg vet aldri helt nøyaktig hva jeg går til, annet enn at de vil involvere slag og spark i en eller annen form, og det er aldri samme treningstime to ganger. Det gir både mer variert og mer interessant trening, og er nok noe av trekkplasteret til denne timen som strengt tatt er forholdsvis tung (hvis man tillater det), i tillegg til at Mester Aristo er en utrolig bra instruktør.
I tillegg liker jeg boksing fordi det nå er i ferd med å bli kanskje den eneste tingen jeg har til felles med faren min. Pappa har to barn, og jeg er ikke favoritten. Vi har egentlig ganske lite kontakt, og når vi prates på telefon eller Skype føler jeg ofte at jeg ikke helt vet hva jeg skal snakke om. Han er sportsidiot (spesielt boksing, som han selv drev med i sine yngre dager, og fotball), mens jeg er en nerd. Han har aldri skjønt mine nerdeinteresser, og lot seg aldri imponere over at jeg kom hjem fra skolen med toppkarakter i språklige og litterære fag. Men nå som jeg trener boksing, har jeg endelig noe konkret jeg kan snakke med ham om. Enn det; jeg hadde aldri trodd at trening skulle kunne påvirke så mange aspekter av livet mitt. Jeg blir bare mer og mer glad i denne galskapen.
Dagens boksetime ble etterfulgt av 20 minutter på tredemølla. Jeg fortsetter å presse meg på 4x1 minutt intervall på hastighet 9+, hvor jeg øker tempoet bittelitt for hver runde. I dag avsluttet jeg også med en femte intervall, i 30 sekunder på hastighet 10. Mitt neste mål er å klare å holde ut i et helt minutt på den siste intervallen. Det hadde vært tøft.
onsdag 5. desember 2012
Vinterjakke
Jeg har en vinterjakke. Den er svart og av ull. Den er nå to år gammel, og lever fremdeles i beste velgående, bortsett fra at den mangler en knapp. Den mangler en knapp fordi den egentlig var for trang da jeg kjøpte den - den var likevel det største jeg fant i løpet av min runde med hasteshopping da sprengkulda plutselig angrep Oslo den gangen, og jeg aksepterte at jeg måtte holde inn magen og leve som et pølseskinn den vinteren.
Da jakken var ett år gammel, altså i fjor, var den ikke bare trang lenger. Den nederste knappen, som er omtrent akkurat der hvor midjen går, gikk ikke igjen. Den var ikke i nærheten engang; her snakker vi sprik på flere centimeter. Jeg sluttet å bruke den nederste, og kneppet bare de tre øvre. Dermed ble det for mye press på den som da ble den nye nederste, og knappen kapitulerte. Så kunne jeg bare kneppe igjen de TO øverste knappene. To av fire. For et nederlag.
Dermed er det litt av en opptur å ta på denne jakken nå i dag. Ikke bare får jeg kneppet igjen den nederste knappen uten problemer - jakken er heller ikke trang lenger. Det føles rart. Så mange vinterdager før har jeg gruet meg til å ta den på fordi den egentlig var for liten, men nå har vi blitt gode venner. Den er fremdeles ikke det jeg vil kalle veldig romslig, men sitter sånn akkurat passe. Det er utrolig gøy. Det er slike små oppdagelser i hverdagen som gjør at jeg fortsetter å komme meg på trening så ofte som jeg gjør. Slik som i dag.
Ny terrortime med PT-Alex. Det er litt pussig hvordan det nå har blitt; jeg husker tankene mine fra øyeblikk i treningen, men ikke følelsene. Jeg husker at jeg tenkte (og ropte) "fytti helvete faen så vondt dette er!", og jeg husker at jeg mente det - men i det øyeblikket timen er over har jeg glemt hvordan det føltes. Mens jeg står på som verst ønsker jeg meg død, men etterpå tenker jeg "det var da ikke så ille." Dette må utvilsomt være en eller annen form for galskap; et hormon kroppen lager som får meg til å glemme hvor grusomt det var slik at jeg skal gjøre det igjen, fordi det er bra for meg. Jeg er evig takknemlig for denne galskapen, for ellers hadde jeg sikkert vært en av disse som hele tiden utsetter og avlyser treningstimene sine, og da hadde ikke den fine vinterjakken passet.
Og dagens time fikk jeg altså gratis. Det var veldig snilt av PT-Alex. Jeg tror nesten jeg må kjøpe en liten julegave som han må få når vi har siste økt før jul.
Da jakken var ett år gammel, altså i fjor, var den ikke bare trang lenger. Den nederste knappen, som er omtrent akkurat der hvor midjen går, gikk ikke igjen. Den var ikke i nærheten engang; her snakker vi sprik på flere centimeter. Jeg sluttet å bruke den nederste, og kneppet bare de tre øvre. Dermed ble det for mye press på den som da ble den nye nederste, og knappen kapitulerte. Så kunne jeg bare kneppe igjen de TO øverste knappene. To av fire. For et nederlag.
Dermed er det litt av en opptur å ta på denne jakken nå i dag. Ikke bare får jeg kneppet igjen den nederste knappen uten problemer - jakken er heller ikke trang lenger. Det føles rart. Så mange vinterdager før har jeg gruet meg til å ta den på fordi den egentlig var for liten, men nå har vi blitt gode venner. Den er fremdeles ikke det jeg vil kalle veldig romslig, men sitter sånn akkurat passe. Det er utrolig gøy. Det er slike små oppdagelser i hverdagen som gjør at jeg fortsetter å komme meg på trening så ofte som jeg gjør. Slik som i dag.
Ny terrortime med PT-Alex. Det er litt pussig hvordan det nå har blitt; jeg husker tankene mine fra øyeblikk i treningen, men ikke følelsene. Jeg husker at jeg tenkte (og ropte) "fytti helvete faen så vondt dette er!", og jeg husker at jeg mente det - men i det øyeblikket timen er over har jeg glemt hvordan det føltes. Mens jeg står på som verst ønsker jeg meg død, men etterpå tenker jeg "det var da ikke så ille." Dette må utvilsomt være en eller annen form for galskap; et hormon kroppen lager som får meg til å glemme hvor grusomt det var slik at jeg skal gjøre det igjen, fordi det er bra for meg. Jeg er evig takknemlig for denne galskapen, for ellers hadde jeg sikkert vært en av disse som hele tiden utsetter og avlyser treningstimene sine, og da hadde ikke den fine vinterjakken passet.
Og dagens time fikk jeg altså gratis. Det var veldig snilt av PT-Alex. Jeg tror nesten jeg må kjøpe en liten julegave som han må få når vi har siste økt før jul.
tirsdag 4. desember 2012
Når kaos faller til orden
Av og til, sånn ca én av ti ganger i mitt tilfelle, løser ting seg på en overraskende god måte. I dag opplevde jeg denne ene av de ti gangene.
Husker du hvordan jeg bekymret meg i går over dagens PT-time? Ingen grunn til bekymring; The Powers That Be tok seg av saken. Her er det som skjedde, i korte drag (merk at det som for meg er "kort" vanligvis er "langt" for normale mennesker):
Jeg møtte opp til avtalt tid, var et par minutter tidlig ute og startet på oppvarmingen. I mellomtiden stakk PT-Alex av med en annen jente(!). Jeg var dypt såret og vonbroten, sjokkert og forferdet, og følte meg forrådt. Neida, ikke egentlig, men det hadde jo gjort både livet mitt og bloggen litt mer interessant. Egentlig følte jeg meg bare dum, for jeg tenkte at jeg måtte ha husket feil dag eller klokkeslett for timen, og jeg himlet med øynene over meg selv mens jeg klatret tilbake opp på elipsemaskinen, ettersom jeg da plutselig ikke hadde noe bedre å ta meg til. Jeg vurderte mine muligheter, ettersom det ikke gikk noen gruppetimer akkurat da som jeg kunne slenge meg med på i stedet, og det var nære på at jeg bare dro hjem. Men så var jeg nå engang der, og det følte jeg at jeg burde utnytte, så jeg benyttet anledningen til å herje litt rundt på elipsemaskin, litt på tredemølle (sprang mange intervaller på det som for meg er høyhastighetstempo, og for andre mennesker er lett jogging) og bittelitt på et styrkeapparat. Mot slutten av timen fikk jeg øye på PT-Alex igjen, og litt flau gikk jeg bort og spurte om han kunne sjekke når jeg hadde time for jeg hadde visst klart å glemme det. Han sjekket. Han så forvirret ut, og sjekket igjen. Jeg hadde ikke husket feil, viste det seg. Den jenta han hadde stukket av med da timen min skulle begynt, skulle egentlig hatt sin time etter meg. Kanskje får vi aldri vite hvorfor hun møtte opp en time før tiden, men slik ble det altså. Jeg sa at jeg sikkert kunne ha timen min da i stedet, for jeg var jo der fremdeles, men ettersom jeg hadde brukt tiden fram til da på å trene på egenhånd, syntes PT-Alex det ville være bedre å ta den i morgen i stedet, så da avtalte vi det.
Dermed slapp jeg altså terrortrening dagen etter den harde, lange spinningøkten, men for å være ærlig var bekymringen min ubegrunnet, for jeg har ikke vært støl i dag i det hele tatt, så det hadde nok gått helt fint. Men jeg tjente en PT-time på det; på grunn av klusset med tidspunktet får jeg morgendagens time gratis. Hurra! Det er sjeldent at noe går bra for meg, og enda sjeldnere at noe løser seg med enda bedre resultat enn forventet, men i dag skjedde det altså. Wow. Jeg er imponert, og litt målløs.
Og forøvrig avsluttet jeg dagen med en halvtime jazzdans - bare fordi det er morsomt.
Husker du hvordan jeg bekymret meg i går over dagens PT-time? Ingen grunn til bekymring; The Powers That Be tok seg av saken. Her er det som skjedde, i korte drag (merk at det som for meg er "kort" vanligvis er "langt" for normale mennesker):
Jeg møtte opp til avtalt tid, var et par minutter tidlig ute og startet på oppvarmingen. I mellomtiden stakk PT-Alex av med en annen jente(!). Jeg var dypt såret og vonbroten, sjokkert og forferdet, og følte meg forrådt. Neida, ikke egentlig, men det hadde jo gjort både livet mitt og bloggen litt mer interessant. Egentlig følte jeg meg bare dum, for jeg tenkte at jeg måtte ha husket feil dag eller klokkeslett for timen, og jeg himlet med øynene over meg selv mens jeg klatret tilbake opp på elipsemaskinen, ettersom jeg da plutselig ikke hadde noe bedre å ta meg til. Jeg vurderte mine muligheter, ettersom det ikke gikk noen gruppetimer akkurat da som jeg kunne slenge meg med på i stedet, og det var nære på at jeg bare dro hjem. Men så var jeg nå engang der, og det følte jeg at jeg burde utnytte, så jeg benyttet anledningen til å herje litt rundt på elipsemaskin, litt på tredemølle (sprang mange intervaller på det som for meg er høyhastighetstempo, og for andre mennesker er lett jogging) og bittelitt på et styrkeapparat. Mot slutten av timen fikk jeg øye på PT-Alex igjen, og litt flau gikk jeg bort og spurte om han kunne sjekke når jeg hadde time for jeg hadde visst klart å glemme det. Han sjekket. Han så forvirret ut, og sjekket igjen. Jeg hadde ikke husket feil, viste det seg. Den jenta han hadde stukket av med da timen min skulle begynt, skulle egentlig hatt sin time etter meg. Kanskje får vi aldri vite hvorfor hun møtte opp en time før tiden, men slik ble det altså. Jeg sa at jeg sikkert kunne ha timen min da i stedet, for jeg var jo der fremdeles, men ettersom jeg hadde brukt tiden fram til da på å trene på egenhånd, syntes PT-Alex det ville være bedre å ta den i morgen i stedet, så da avtalte vi det.
Dermed slapp jeg altså terrortrening dagen etter den harde, lange spinningøkten, men for å være ærlig var bekymringen min ubegrunnet, for jeg har ikke vært støl i dag i det hele tatt, så det hadde nok gått helt fint. Men jeg tjente en PT-time på det; på grunn av klusset med tidspunktet får jeg morgendagens time gratis. Hurra! Det er sjeldent at noe går bra for meg, og enda sjeldnere at noe løser seg med enda bedre resultat enn forventet, men i dag skjedde det altså. Wow. Jeg er imponert, og litt målløs.
Og forøvrig avsluttet jeg dagen med en halvtime jazzdans - bare fordi det er morsomt.
mandag 3. desember 2012
Tenke? Jeg? Aldri!
Jeg kan ha gjort noe mindre gjennomtenkt i dag. Jeg kan ha vært med på en to timer lang spinningøkt med Kristine og Kjekke-Jonas, uten å reflektere over at jeg i morgen har PT-time. De som ikke helt ser hvorfor dette kan være et problem, er utvilsomt i mye bedre form enn meg. Her er hvorfor:
To timer spinning er ganske slitsomt. Akkurat nå er jeg veldig sliten. Kjempefornøyd og nesten litt glad, til og med (til tross for det lidende savnet etter konserten jeg egentlig skulle opplevd om to dager), men sliten. Jeg angrer ikke et øyeblikk på at jeg dro, for det var skikkelig digg. Men jeg er sliten. Jeg kommer sikkert til å være sliten helt til i morgen. I morgen blir jeg kanskje til og med litt støl. Den siste halvtimen av spinningen begynte jeg å få vondt i rumpa (det er lov å le, folkens!). Kanskje la noen merke til dette og ble imponert over at jeg syklet så mye stående helt på slutten (som jo er tyngre enn å sykle sittende), men det var altså ikke fordi jeg følte meg så sprek og sterk; det var fordi det gjorde vondt å sitte. Men hey, flott motivasjon da! "Nå må jeg presse meg selv ENDA mer og stå mer enn jeg egentlig skal, for hvis jeg setter meg får jeg vondt i rumpa." En klassiker. Jeg burde skrive en bok om hvordan lure seg selv til å trene mer og hardere enn man egentlig har tenkt.
Men ja, som sagt tenkte jeg ikke over at jeg har PT-time i morgen. Dette betyr at morgendagen sannsynligvis vil bli et aldri så lite mareritt å komme gjennom. Jeg tviler på at PT-Alex vil la meg slippe billig unna fordi jeg presterte så godt i dag - snarere tvert imot. Jeg har en lei tendens til å signalisere (ofte ufrivillig) at jeg egentlig klarer mer enn det han presser meg til, og dette får naturligvis konsekvenser i form av enda hardere terrortimer. Dette er jo selvfølgelig egentlig bra, men det er også jævlig. Jeg har fremdeles friskt i minnet hvordan jeg nesten ikke klarte å gå i hele to dager etter PT-timen forrige uke, og denne uken skal jeg altså kombinere det med å ha kjørt meg ut på en dobbel spinningtime dagen før. Veldig smart, Vero. Kjempesmart.
Men angrer jeg? På ingen måte. I morgen skal jeg ta imot hva enn for jævelskap PT-Alex slenger mot meg, og jeg skal ta det imot på en særdeles lite verdig måte, med mye syting og akking og oiing, slik at han virkelig skjønner hvor kjipt jeg da har det, og derfor hvor utrolig flink jeg er som likevel - til tross for alt - gjennomfører økten. For gjennomføre den, det skal jeg.
To timer spinning er ganske slitsomt. Akkurat nå er jeg veldig sliten. Kjempefornøyd og nesten litt glad, til og med (til tross for det lidende savnet etter konserten jeg egentlig skulle opplevd om to dager), men sliten. Jeg angrer ikke et øyeblikk på at jeg dro, for det var skikkelig digg. Men jeg er sliten. Jeg kommer sikkert til å være sliten helt til i morgen. I morgen blir jeg kanskje til og med litt støl. Den siste halvtimen av spinningen begynte jeg å få vondt i rumpa (det er lov å le, folkens!). Kanskje la noen merke til dette og ble imponert over at jeg syklet så mye stående helt på slutten (som jo er tyngre enn å sykle sittende), men det var altså ikke fordi jeg følte meg så sprek og sterk; det var fordi det gjorde vondt å sitte. Men hey, flott motivasjon da! "Nå må jeg presse meg selv ENDA mer og stå mer enn jeg egentlig skal, for hvis jeg setter meg får jeg vondt i rumpa." En klassiker. Jeg burde skrive en bok om hvordan lure seg selv til å trene mer og hardere enn man egentlig har tenkt.
Men ja, som sagt tenkte jeg ikke over at jeg har PT-time i morgen. Dette betyr at morgendagen sannsynligvis vil bli et aldri så lite mareritt å komme gjennom. Jeg tviler på at PT-Alex vil la meg slippe billig unna fordi jeg presterte så godt i dag - snarere tvert imot. Jeg har en lei tendens til å signalisere (ofte ufrivillig) at jeg egentlig klarer mer enn det han presser meg til, og dette får naturligvis konsekvenser i form av enda hardere terrortimer. Dette er jo selvfølgelig egentlig bra, men det er også jævlig. Jeg har fremdeles friskt i minnet hvordan jeg nesten ikke klarte å gå i hele to dager etter PT-timen forrige uke, og denne uken skal jeg altså kombinere det med å ha kjørt meg ut på en dobbel spinningtime dagen før. Veldig smart, Vero. Kjempesmart.
Men angrer jeg? På ingen måte. I morgen skal jeg ta imot hva enn for jævelskap PT-Alex slenger mot meg, og jeg skal ta det imot på en særdeles lite verdig måte, med mye syting og akking og oiing, slik at han virkelig skjønner hvor kjipt jeg da har det, og derfor hvor utrolig flink jeg er som likevel - til tross for alt - gjennomfører økten. For gjennomføre den, det skal jeg.
søndag 2. desember 2012
Desember!
Desembertreningen er offisielt i gang, og jeg nærmer meg et jubileum. Jeg må nesten sjekke opp nøyaktig hvilken dato det var jeg ble medlem hos Elixia, slik at jeg kan feire, men jeg mener det var sånn omtrent halvveis uti desember i fjor. Fremdeles husker jeg at Sandra, som fikk meg i tale på Majorstuen da jeg ble vervet, spurte hvor mange ganger i uka jeg hadde ambisjoner om å trene, og jeg svarte to, og vi var begge enige om at det var en bra og realistisk forventning. Aldri hadde jeg trodd at det skulle bli så mye mer, og at jeg til og med skulle klare å holde det ved like over et helt år. Utrolig.
Jeg unnet meg en hviledag i går, etter to smertefulle dager med mye stølhet etter PT-timen på onsdag, men i dag var ferien over. Jeg lot meg ikke stoppe av den moderate hodepinen etter den litt for lange festnatten jeg hadde i går natt, og kastet meg uti en halvtime med zumba etterfulgt av en halvtime med styrketrening for mage og rygg.
Det gjorde vondt, altså. Hodet protesterte noe voldsomt på å måtte følge med på trinn og koordinasjon i zumbatimen, i tillegg til å bli utsatt for høy musikk, og ved et par øyeblikk vurderte jeg faktisk å kaste inn håndkleet og bare rusle opp til apparatsalen hvor det var litt stillere, og bare henge på en elipsemaskin i stedet. Men jeg liker jo som kjent ikke å gi meg, så jeg ga hodet beskjed om å finne seg i det og holde ut, og etter en time med noe som føltes som en heroisk innsats kunne jeg rusle ut av salen igjen med god samvittighet.
Vanligvis ville jeg nå kanskje tatt et lite kvarter eller så på tredemølla (jeg har blitt litt mer gira på den nå som jeg har merket en målbar forbedring i tempo og utholdenhet), men nå er det jo advent, og jeg ville være hjemme tidsnok til å se på NRKs nye adventsserie på barne-TV: Julekongen. Jada, det er sikkert kjempebarnslig, men jul og advent har den effekten på meg; jeg blir liksom 10 år gammel igjen. Også er det jo egentlig veldig koselig. Som nevnt tidligere frykter jeg at desember kanskje kan bli litt tung i kostholdsavdelingen, men jeg skal prøve å kompensere for det ved å kanskje trene enda litt mer. Samtidig er også desember en nokså travel måned med mye å gjøre, så vi får se om jeg faktisk klarer det.
God advent, i alle fall!
Jeg unnet meg en hviledag i går, etter to smertefulle dager med mye stølhet etter PT-timen på onsdag, men i dag var ferien over. Jeg lot meg ikke stoppe av den moderate hodepinen etter den litt for lange festnatten jeg hadde i går natt, og kastet meg uti en halvtime med zumba etterfulgt av en halvtime med styrketrening for mage og rygg.
Det gjorde vondt, altså. Hodet protesterte noe voldsomt på å måtte følge med på trinn og koordinasjon i zumbatimen, i tillegg til å bli utsatt for høy musikk, og ved et par øyeblikk vurderte jeg faktisk å kaste inn håndkleet og bare rusle opp til apparatsalen hvor det var litt stillere, og bare henge på en elipsemaskin i stedet. Men jeg liker jo som kjent ikke å gi meg, så jeg ga hodet beskjed om å finne seg i det og holde ut, og etter en time med noe som føltes som en heroisk innsats kunne jeg rusle ut av salen igjen med god samvittighet.
Vanligvis ville jeg nå kanskje tatt et lite kvarter eller så på tredemølla (jeg har blitt litt mer gira på den nå som jeg har merket en målbar forbedring i tempo og utholdenhet), men nå er det jo advent, og jeg ville være hjemme tidsnok til å se på NRKs nye adventsserie på barne-TV: Julekongen. Jada, det er sikkert kjempebarnslig, men jul og advent har den effekten på meg; jeg blir liksom 10 år gammel igjen. Også er det jo egentlig veldig koselig. Som nevnt tidligere frykter jeg at desember kanskje kan bli litt tung i kostholdsavdelingen, men jeg skal prøve å kompensere for det ved å kanskje trene enda litt mer. Samtidig er også desember en nokså travel måned med mye å gjøre, så vi får se om jeg faktisk klarer det.
God advent, i alle fall!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
-
Nå er det 8 dager siden sist, takket være en kombinasjon av nattevakter og sykdom. I løpet av forrige helg fikk jeg en brutal forkjølelse, o... -
Jeg startet den opprinnelig for å motivere meg selv til å begynne med og fortsette med trening. Det har fungert i perioder, men nå for tiden...
-
Tredje ukedag og tredje treningsdag denne uka. Full rulle, med andre ord. Jeg forbereder meg til helgen, hvor både fredag og lørdag kommer t...