Ekspresspinning

Jeg har ikke egentlig tid til å trene denne uken. Dette innså jeg i dag. Torsdag ettermiddag, rett etter jobb, skal jeg hive meg på et tog nordover, og arrangere en festlig happening for 30+ mennesker. Dette krever sine forberedelser.

Likevel er tanken på at jeg fra og med i morgen til og med mandag neste uke ikke vil få anledning til å trene, nærmest paralyserende. Så mange dager uten trening har jeg ikke hatt siden i fjor. Eep!

Derfor presset jeg inn 40 kjappe minutter med spinning i ettermiddag, selv om det innebar mer stress etterpå og resten av kvelden. Jeg måtte bare gjøre det. I nesten en hel uke framover vil jeg ikke ha muligheten, så jeg måtte gripe denne siste sjansen, selv om det ble knapt.

Mer har jeg altså ikke å skryte av, og ikke kommer jeg til å skryte noe som helst før tirsdag neste uke. Jeg kjenner mange stikk av dårlig samvittighet når jeg tenker på dette, men får vel bare bite det i meg og veie opp for det når jeg kommer tilbake igjen. Men det er fint da, at jeg har kommet så langt at jeg oppriktig vil savne trening når jeg er borte. Dette ville aldri vært aktuelt for bare et halvår siden. Vero 2.0. er på vei.

Da og nå

Jeg har jo holdt på med denne galskapen såpass lenge(?) nå at jeg har begynt å sammenligne meg selv i dag med meg selv på nyåret. Tidligere har jeg for eksempel skrevet litt om dette med å klare å følge tempoet i musikken på spinningtimene, og hvordan dette gradvis har blitt mer og mer mulig.

Dette satte meg over på tanken om noe annet som er merkbart forbedret, eller i alle fall annerledes, enn det var for fire måneder siden. Jeg synes å huske en periode i løpet av den første måneden spesielt, hvor dette med svetting var veldig interessant. Det at jeg ikke syntes å klare å svette, uansett hvor hardt jeg stod på, og hvor entusiastisk jeg ble på den første timen med Kjekke-Jonas hvor jeg for første gang følte at jeg virkelig svettet, og anså dette som et godt tegn.

Jeg tror fremdeles det er et godt tegn. Svette er kroppens måte å kvitte seg med avfallsstoffer på; avfallsstoffer som forbrennes mens du trener (tror jeg?). Jeg liker å tenke på det som at det er fettet som drypper av meg, og selv om det gjør det kanskje litt ekstra ekkelt, er det samtidig litt ekstra motiverende. For meg. En annen faktor er jo den at ingen i hele spinningsalen svetter så mye som instruktørene, så da MÅ det jo bety at svetting er bra. Faktisk syntes jeg å skumme over en avisoverskrift i dag eller i går som sa at utrente folk svetter mindre, men jeg leste den aldri skikkelig så jeg vet ikke hvorfor. Men jeg tror på det, for når jeg ser hvordan de instruktørene drypper, mens vi andre hiver etter pusten og nesten besvimer før vi feller så mye som en dråpe, så skjønner jeg jo at det henger sammen med hvor trent man er (og litt med hvorvidt man har utovertiss eller innovertiss).

Men ja, min evne til å svette var altså merkbart lav i løpet av min første måned, og jeg jublet på den første timen med Kjekke-Jonas da han pisket meg til å kjøre så hardt at jeg faktisk ble fuktig. Dette har han fortsatt med hver mandag siden, og det er en helt annen Vero som snubler av sykkelen på slutten av timen nå enn da; en mye svettere en. T-skjorten klistrer seg faktisk på overkroppen, og det drypper faktisk, helt bokstavelig talt, fra hårfestet via panneluggen og ned i ansiktet. Fantastisk! Nå svetter jeg også både mer og raskere på andre timer. I motsetning til tidligere kommer nå svetten FØR jeg har blitt så sliten at jeg nesten har lyst til å dø; før var det motsatt.

Selv om jeg ikke sitter på den fysiologiske forklaringen, er jeg overbevist om at dette er et sikkert tegn på framgang, og jeg kan bare glede meg til stadig mer svette i månedene som kommer. I kombinasjon med sommervarmen vil dette unektelig bli veldig bra. Hurra!

En rask beslutning

Det var SÅ nære at det ikke ble trening i dag. Såååå nære!

Jeg hadde booket en spinningtime klokken 17, men da en tidligere avtale tok noe lenger tid, kansellerte jeg denne. Da jeg én time senere satt på t-banen på vei inn mot sentrum, var jeg veldig ambivalent. Det var blitt sent, det var ingen gruppetimer jeg kunne ta; skulle jeg bare kalle dette en hviledag og dra hjem til middagen? Jeg veiet for og imot, fram og tilbake, igjen og igjen - og dette er jo kanskje noe av det dummeste man kan gjøre. Man ender nesten alltid opp med å finne en unnskyldning til å la være å dra. Man må nesten bare si til seg selv at "jo, jeg SKAL" og så bare gjøre det. Ikke tenke. Gjøre.

Det holdt hardt. I aller siste liten, idet jeg reiste meg for å gå av banen i sentrum, ombestemte jeg meg og satte meg ned igjen for å bli med videre til Elixia. "Jo, jeg MÅ på trening" beordret jeg meg selv, og tvang motivasjonen til å bli værende bare litt lenger.

Det ble en grei økt med noe tredemølle i begynnelsen og styrke etterpå. På tredemøllen klarte jeg å presse meg helt opp til hastighet 10 (med stigning på 2), og trente intervall i litt over et kvarter.

I løpet av runden på styrkeapparatene presset jeg meg opp noen kilo på opptil flere av apparatene. Juhu! Her er altså de nyeste vektene mine:

Biceps: 15 kg (opp fra 12,5!)
Beinpresse: 125 kg
Roing: 35 kg (opp fra 30!)
Legger: 75 kg
Bryst: 35 kg (påvirket av betennelsessmerter)
Mage, side: 55 kg (opp fra 50!)
Skulderpresse: 22, 5 kg (påvirket av betennelsessmerter)

Så her ser vi altså framgang, folkens! Ikke verst for en pinglehulk, eller hva?

Kjapt inn, kjapt ut

Jeg hadde egentlig ikke tid til å trene i dag. Eller, jo, tid hadde jeg, men jeg er så uendelig sliten. Det er så mye som skjer, både inne i hodet og utenfor, men til syvende og sist innså jeg at det er jo nettopp derfor trening er så fint; for å roe ned det som skjer inne i hodet og koble av litt.

Derfor dro jeg avgårde til mitt elskede Elixia i ettermiddag også, etter å ha tilbragt morgenen og formiddagen med en heftig rydde- og vaskeøkt i leiligheten før husverten skulle komme innom en tur (han bor i utlandet men var i Oslo akkurat denne helga, og det var en fin anledning til å få sett på et par saker). Ikke at det var nødvendig, viste det seg, for han kom aldri lenger inn enn gangen og tok en titt på veggen på soverommet, men jeg var likevel glad for å ha fått unnagjort så mye av dette forefallende rotet. Soverommet har aldri sett bedre ut! Og joda, husarbeid er en form for trim, det også, derfor nevner jeg det her.

Etterpå var det altså ordentlig trening, og zumba stod på menyen i dag. Jeg tror aldri jeg har opplevd en så full zumba-sal før. Jeg aner ikke hva som har skjedd, for vanligvis er vi bare litt over halvfull, men i dag var det nesten trangt om plassen. Det gjorde salen mye varmere og mer levende, og jeg hadde det kjempegøy. Jeg fikk opp pulsen og tilba vannflasken min, men ble aldri skikkelig utkjørt, slik som jeg har pleid å bli tidligere, og jeg velger å tolke det som at kondisjonen definitivt er stigende. Supert!

Jeg vurderte å ta noe styrketrening etterpå, men bestemte meg for at nei, nå er det lørdag, jeg er sliten og sulten, og har vært flink nok for i dag. En knapp time etter at jeg kom, var jeg ute igjen, med et løfte til meg selv om at jeg skal bruke litt lenger tid i morgen, og definitivt angripe styrkeapparatene da. Det begynner å bli noen dager siden sist.

"Gi jernet! God helg! :)"

På storskjermene inne på spinningsalen har jeg full oversikt over hva som har skjedd, hva som skjer, og hva som skal se. Den viser et diagram over programmet; hvor man skal ligge på intensitet, hvor lenge det er igjen av timen, og hvor lenge det er igjen av hver økt (f.eks. ved intervalltrening). Og, noen ganger, så dukker det opp noen oppmuntrende ord eller tips, som for eksempel "lett andpusten" som indikerer hvor hardt man skal kjøre seg akkurat da.

I dag ønsket storskjermen meg god helg, og minnet meg på å gi jernet. Og fytti grisen, det gjorde jeg. Dersom ikke kondisjonen min er merkbart bedre nå enn for noen måneder siden, så kan jeg egentlig bare legge meg ned og dø med det samme, for da vil ingenting hjelpe, noen gang. Men det er jeg nokså sikker på at den er. For en stund siden var jeg veldig opptatt av dette med å kunne følge rytmen i låtene som spilles gjennom timen. I dag klarte jeg det 95% av tiden. I begynnelsen av nest siste intervalltopp måtte jeg redusere tempoet noe, bare nok til å hente meg inn slik at jeg kunne ta det helt ut på slutten. Det skyldes nok at instruktør Bjørn kjører flere, men kortere, intervalltopper, og jeg har blitt bedre til å kjøre på alt jeg har i et par minutter før jeg kollapser i hvileminuttet. Intervalltoppene til Kjekke-Jonas, derimot, varer lengre, så derfor henger jeg fremdeles ikke helt med på tempoet der, men jeg gjør det i større grad enn før.

Jeg var ikke bare på spinning i dag, forøvrig. Nok en gang hadde jeg litt tid å slå ihjel mellom jobb og trening (for man gidder jo ikke å dra hjem bare for å snu i døra), og dermed ble det litt oppvarming på elipsemaskin og en snau halvtime med styrketrening først. Og vet dere hva? Bicepsene mine har faktisk begynt å bli litt harde. Jeg kan flexe. Jeg føler meg skikkelig klysete når jeg sitter her og gjør det, men guder så gøy! Jeg kan FLEXE! Hihihi. Ja ok, så må man kanskje legge litt godvilje til for å se det, men akkurat nå har jeg godvilje i bøtter og spann.

God helg, dere! Og husk: Gi jernet!

Sterkere?

I anledning 16. mai hvor jeg sluttet to timer tidligere enn vanlig på jobben, var det ingen gruppetimer å melde seg på rett etter arbeidstiden. Det var egentlig greit, for da fikk jeg sneket til meg nok en dag med apparattrening, som jeg jo prøver å få inn mer av på styrkefronten.

Jeg innså for sent at jeg hadde glemt igjen drikkeflasken på jobb, og dette ga meg en viss begrensning på hvor hardt jeg kunne kjøre meg. Det ble derfor en time totalt; først 20 minutter kondisjon på elipsemaskin, deretter 40 minutter hvor jeg boltret meg på styrkeapparatene. Jeg tror kanskje jeg liker dette litt bedre nå enn jeg gjorde for en måned siden, men det kan jo selvfølgelig være at jeg bare hadde en bra dag.

Denne gangen var jeg i alle fall kvikk nok til å notere meg hvor mye vekt jeg klarte på hver av apparatene, og disse tallene skal jeg nå dele skamløst:

Biceps: 12,5 kg
Beinpress: 125 kg
Roing: 30 kg
Leggmuskler: 75 kg
Brystmuskler: 35 kg (påvirket av betennelsessmerter)
Magemuskler, side: 50 kg
Skulderpress: 22,5 kg (påvirket av betennelsessmerter)

Og så var tiden over. Disse tallene ligger nå lagret på mobilen, og blir med neste gang jeg tar en ny runde på disse apparatene, slik at jeg i alle fall er sikker på at jeg ikke tar noe mindre, selv om jeg ikke forventer noen umiddelbar økning. Men jeg er rimelig sikker på at 12,5 kg på biceps ikke hadde vært mulig for noen måneder siden; jeg kjenner selv at det er muskler der nå som jeg aldri har hatt før, og armene generelt har blitt strammere. Det er så gøy!

Le Jazz Hot

Ny time igjen i dag, tjohei!

For første gang fikk jeg bryne meg på jazzdans. Kort oppsummert (fordi jeg i skrivende stund er nokså trøtt, sliten og sulten og derfor akter å gjøre dagens innlegg så kort som overhodet mulig) bestod timen av passe høyt tempo, mange kule bevegelser (som hadde vært mer kule hvis jeg ikke hadde vært så plaget av denne muskelbetennelsen min) og mye snurring. Det gikk rundt og rundt, og ettersom jeg elsker å snurre så passet det jo i grunn ganske bra. De fleste andre var selvfølgelig mye flinkere til å snurre enn meg, men det ga jeg fullstendig blaffen i. Jeg var der for å ha det gøy mens jeg svettet, ikke for å forberede meg til å stå på en scene.

Det er sånn omtrent alt jeg klarer å skrive i kveld, etter en litt lang og hektisk dag. Jeg er spesielt stolt over hvordan jeg klarte å skvise inn denne treningstimen mellom jobb og kino, men jeg kjenner at det ikke er noe jeg skal gjøre sånn superofte.

1 Day Challenge

I dag var en av disse dagene. Du vet, de der dagene hvor du virkelig ikke føler for å trene. Jeg kjente det allerede da jeg var i garderoben og skiftet etter jobb. Jeg var sliten og trøtt og trening fristet ikke så mye. Heldigvis skulle jeg hjem og spise først, så innen timen begynte ville jeg sikkert opparbeide meg min vanlige motivasjon, tenkte jeg. Det er jo tross alt mandag.

Jeg kom hjem, laget en enkel middag, spiste den og så litt TV. Så krøp jeg godt under pleddet på sofaen med en spennende bok og hadde én time på meg før det var på tide å dra. Da det var på tide å krype ut av pleddet igjen og pakke sakene, hoppet en forrædersk tanke inn i hodet mitt: "Jeg kan jo bare bli liggende her og ta en pausedag." Jeg ga meg selv en mental overhaling nesten før tanken var fullført. Pausedag? I dag, av alle dager? La være å dra på spinning med Kjekke-Jonas? Skjerpings, frøken Vero! Du er bedre enn dette!

Jeg kom meg avgårde, men det ble en reel utfordring og finne nok motivasjon til å gjøre det, for jeg følte meg virkelig ikke opplagt. Ikke syk eller dårlig eller noe sånt, bare fullstendig tom for energi og tiltakslyst. Dette ble et sånt øyeblikk hvor jeg måtte bruke alle mine motivasjonstriks for at det skulle fungere; jeg tenkte på musikken, på at jeg ikke kunne svikte Kjekke-Jonas, på at jeg ville angre det sinnssykt mye hvis jeg ikke dro (særlig med tanke på at det bare er tre mandager igjen med spinning før sommerferien), og på den gamle setningen som nok for evig har brent seg fast: "Det er når du har minst lyst til å trene at det er mest viktig å gjøre det."

I det øyeblikket jeg hadde satt meg på sykkelen var jeg glad for at jeg hadde kommet. Jonas avslørte at han skulle kjøre oss ekstra hardt nå de siste gangene før sommeren, og jeg satt der og tenkte "bring it." All motivasjon jeg hadde manglet tidligere i dag kom plutselig på én gang, og jeg var klar til å gi alt - hvilket jeg også gjorde.

Dette er altså historien om min 1 Day Challenge; den ene dagen i uka hvor jeg virkelig ikke burde miste motivasjonen men for første mandag på flere måneder gjorde det, og om hvordan jeg klarte å tvinge den tilbake. Det ER mulig, folkens! Man må bare være sta nok.

Det nærmer seg!

Jeg er ikke langt unna neste milepæl nå. Den er så nærme at jeg nesten kan smake den, og jeg leker meg med tanken på at jeg en gang hadde følelsen av at jeg aldri ville klare å komme i nærheten av så langt. Dette er helt sprøtt. Jeg vil ikke avsløre hva den store milepælen er før jeg har nådd den, men når tiden kommer, DA ...!

Fram til den tiden kommer, må jeg bare fortsette å stå på videre. Jeg har gitt en formidabel innsats denne uken, må jeg si, med trening hver dag unntatt torsdag. Jeg håper på å få tid til seks treningsdager neste uke også; 17. mai faller naturligvis bort til dels fordi jeg har vakt med Røde Kors den dagen, og dels fordi det er den ene av to dager i året Elixia har stengt. Men resten av uken har jeg ingen unnskyldning.

Ofte på søndager liker jeg jo å dra på Step og Core med instruktør Nina fra ett til to. Nina var imidlertid ikke her i dag, og derfor ble det et litt annet opplegg, og variasjon er som kjent noe jeg vet å sette pris på. I stedet for en halvtime med Step ble det i stedet en halvtime med Zumba, ledet av instruktør Charlotte. Det var da også Charlotte som kjørte oss i en beinhard halvtime med Core etterpå, og musklene mine gråt og ba så tynt og desperat om hjelp. Jeg gråt nesten litt, jeg også, for dette var vondt. Her dukket det opp øvelser som jeg aldri har gjort før, og det kjente jeg umiddelbart. Jeg måtte faktisk gi meg under et par av disse øvelsene før vi egentlig var ferdige, fordi alt gjorde så vondt. Huff og au.

Men dæh, bra trening, da! Jeg er støl nok en gang, og hurra for det! Treningen hjelper, det gjør den virkelig. I dag dro jeg på meg en sommerbukse som jeg i fjor sommer dyttet lengst inn i skapet for å glemme at den hadde krympet ... Det er slike øyeblikk jeg må huske å dra fram hver gang motivasjonen lekker og jeg føler at jeg møter veggen - for vegger kan flyttes på, utrolig nok.

Med sterke spark

Jeg dristet meg tilbake til boksing med instruktør Aristo igjen i dag. Det er en time jeg alltid gruer meg litt til (alle tre gangene jeg har vært der), fordi den er så utrolig hard, og hver gang er jeg usikker på om jeg egentlig er sprek nok til å være der. Dessuten krever den at man deler seg opp i par, og jeg sliter fremdeles med den gamle ungdomsskoleskrekken om å alltid være den siste som står igjen alene. Mirakuløst nok har jeg enn så lenge unngått å stå igjen alene (hvis antallet ikke går opp i par, får sistemann sparre med instruktøren, noe som er både dritskummelt og samtidig veldig bra fordi da får du i alle fall skikkelig oppfølging), men i dag var det bare så vidt. Jeg ble sistemann ut under oppvarmingen og fikk dele noen øvelser med Aristo da, men så kom det en dame i siste liten, så da jevnet det seg ut.

Sånn sett hadde det vært fint å hatt en treningspartner å ta med på disse timene; de fleste andre kommer i par. Samtidig er det jo også litt gøy å trene sammen med nye mennesker, og minst to av de tre jeg har hatt så langt har vært ganske dyktige og dermed flink til å gi meg tips og motivasjon underveis. Damen jeg sparret med i dag var temmelig erfaren, og det fikk jeg nyte godt av. Hun ga meg råd når jeg ikke hadde teknikken helt riktig, og skrøt hemningsløst av meg når jeg fikk inn skikkelig gode slag og spark. Hun ble spesielt imponert over sparkene mine, sa hun, og det gjorde meg vanvittig stolt samtidig som det øket pågangsmotet mitt og ga meg den siste boosten jeg trengte for å holde ut det siste minuttet. Så gøy!

Men det er sant, da. Jeg ER ikke så aller verst på å sparke. Jeg er sterk i beina og ruger fremdeles på litt teknikk fra mine barndomstimer med taekwon-do, og i tillegg er jeg temmelig fleksibel og tøyelig. Det er ikke et problem å få bena høyt opp, for å si det sånn.

Boksetimen er i seg selv en liten bonustime, fordi den varer i 70 minutter i stedet for standarden på 55. Selv om jeg tøyet ut litt ekstra etter at timen var over, har jeg likevel blitt støl. Og ja, jeg elsker det fremdeles. Jeg husker en gang da det å være støl fikk meg til å føle meg slapp og utrent; nå er det omvendt. Tenke seg til.

En dobbel galskap, takk!

Fredag kom omsider, og den tok med seg litt dårlig samvittighet over at jeg ikke fikk tid til å trene i går. Det er en dårlig samvittighet som virkelig ikke på noen måte har rett til å være der, for jeg hadde virkelig ikke så mye som et minutt til overs, men den bøllet seg fram likevel.

Konsekvensen av dette ble selvfølgelig dobbel trening i dag. Dette er jo ikke noe nytt, sånn egentlig. Jeg har tatt doble timer før, og en stund hadde jeg til og med en latterlig ambisjon om å gjøre det nesten regelmessig - en tanke jeg har gått bort fra inntil videre, mest på grunn av tidspress. Men ja, jeg har gjort det før; det er bare litt lenge siden sist nå. Det gikk greit likevel. Jeg satte sammen en bra kombo, spesialdesignet for å ikke ta livet av meg.

Power Yoga fra halv fem til halv seks, og House (dansing) fra halv seks til halv syv. På toppen av det hele var jeg tidlig ute fordi jeg kom rett fra jobb, og tok et kvarter med intervall på tredemølla aller først. House var noe nytt. Egentlig var timen satt opp til å være Jazz Dance, men i løpet av timene som har gått siden jeg booket timen i går, hadde det skjedd en forandring, og dermed ble det noe annet. Dette var med en av instruktørene som jeg tidligere bare har hatt i spinning, og det var morsomt å se ham i et ganske annet element. Han hadde bedre hofte-moves enn meg, for å si det sånn (og nei, det var ikke Kjekke-Jonas). Slitsomt, men gøy - og hadde det ikke vært slitsomt så hadde vel strengt tatt hensikten vært borte.

Det eneste som holdt meg litt tilbake i løpet av den siste halvtimen av dansingen, var et par korte, svært milde svimmelhetsanfall. Ettersom jeg donerte en halvliter blod i morges, var det jo egentlig skikkelig dustete av meg å kjøre så mye trening nå i ettermiddag, men jeg har aldri følt meg uvel etter blodgivning så jeg kjørte på - og det gikk jo bra. Jeg er jo, tross alt, Jernkvinnen. Ellerno.

Jeg kjører på videre med mer trening i morgen også. Premie til den som klarer å gjette hva det blir!

Forøvrig har en bekjent av meg nylig fullført sin 30DC (30 Days Challenge, for eventuelle nye lesere), og jeg tar skamløst æren for dette, ettersom jeg satte ham på idéen da jeg kjørte min 30DC i januar. Det er knakende festlig å se ens egen idé bli brukt av andre, og jeg nekter ikke for at det gir visse tanker om stormannsgalskap. Kanskje jeg burde skrive en bok?

Puste med nesa

I dag ble ny yoga-dag. Ikke den stressende, beinharde varianten som jeg var på sist, men klassisk yoga, som er den deilige, avslappende varianten. Joda, det er utfordringer for styrke, balanse og fleksibilitet der også, men i et roligere tempo som drastisk reduserer sjansen for at jeg skader meg selv og i verste fall dør.

Som vanlig var det noen ting jeg klarte bra, og noen ting jeg klarte dårlig. Jeg har klart å bli støl på framsiden av lårene, og det går fremdeles såpass lang tid mellom hver gang jeg blir støl at jeg fortsatt synes dette er stor stas. Mer stølhet, takk! Ikke minst fordi stølhet gjør at jeg kan slappe av på sofaen resten av kvelden med god samvittighet. Joda, det går fint an å ha late baktanker selv om man er i ferd med å bli uforskammet sprek.

Tirsdagstanker

Jeg øker aksjene i mine planer om å bli flinkere til å trene mer selvstendig, og tok en ny vals med apparatene i dag. Fokus på styrkebiten.

Elipsemaskinen ble mitt først offer, med 10 minutter lett oppvarming. Deretter en sykkel, med ytterligere 10 minutter oppvarming. Deretter bar det videre til styrkeapparatene. Jeg vil ikke kalle dem forhatte, for det er de slettes ikke, men de føles litt mer kjedelig og litt mer skumle enn trening på gruppetimer. Uten en instruktør som holder et halvt øye med meg og gir tydelige instruksjoner kontinuerlig, vet jeg jo aldri helt sikkert om jeg faktisk gjør det riktig. Kanskje belaster jeg feil, kanskje tar jeg i for mye, eller for lite, kanskje har jeg feil stilling, feil høyde - det er så mye jeg kan gjøre feil. Men jeg kjører på og satser på det beste, slik jeg pleier.

Nå glemte jeg å helt huske tyngden jeg tok fra forrige gang, og jeg glemte like mye å notere meg tyngden fra i dag, så jeg får ikke sammenlignet noe. Men etter bare en knapp uke er det vel ikke store forskjellen. Det ble flere apparater denne gang enn sist, da. I tillegg til lår, legg, bryst og overarm, tok jeg en lett runde på skuldrene, samt at jeg prøvde meg på en sånn snodig sak som jeg tror skal trene sidemusklene til magen, for man skal sitte og vri seg på en måte som føles veldig rar og unaturlig og jeg gjorde det helt sikkert fullstendig rævgæli men pyttsann.

Jeg har mer og mer lyst på personlig trener, men det koster fremdeles en formue og denne formuen har jeg ikke før til høsten, tidligst - sannsynligvis ikke engang da. Det hadde vært bra både for effektivitet og motivasjon, men enn så lenge får jeg stole på meg selv og musikken. Musikken er nemlig en viktig motivasjon. De spiller jo musikk i områdene med apparater, og der kommer det litt forskjellig. Jeg merket svært godt hvordan motivasjonen min for styrketrening hoppet opp flere hakk da kjenningsmelodien til Iron Man strømmet ut fra høyttalerne; da ble det plutselig jern for alle penga og jeg tok  i så hardt at mitt stygge, røde ansikt skar grimaser og ble enda styggere. Jeg holder meg fremdeles for god til å brøle og pese og stønne, da. Det satt en fyr ved et annet apparat og presset noe sinnsykt, og det hørtes ikke pent ut. Jeg er nok ikke helt der ennå. En dag, kanskje.

Ekle kroppsfunksjoner

Et tema jeg lenge har hatt lyst til å skrive om er ekle kroppsfunksjoner i forbindelse med hard trening. Det er temmelig fascinerende hvor mye avfallsstoffer kroppen kvitter seg med mens pulsen bruser og endorfinene herjer, i alle fall fascinerende for meg som helsearbeider. Jeg har allerede nevnt svette som drypper og renner, og dette er vel kanskje det minst ekle. Så har man fotsvette, som er i en kategori for seg selv. Jeg sverger, det lukter død og fordervelse når jeg tar treningsskoene ut av plastposen når jeg kommer hjem, og jeg brukte overraskende lang tid på å skjønne at det er lurt å bytte plastpose en gang i blant. Heia hjernen min.

En annen ting som kanskje ikke er så direkte ekkelt, men likevel forholdvis ubehagelig (kanskje mest for meg) er fjerting. Det hender seg at jeg anstrenger meg så mye at kroppen ikke nøyer seg med å kvitte seg med væske; den må også kvitte seg med luft. Under timer med intens, høy musikk, slik som i dag, er ikke dette nødvendigvis et problem. Det er uendelig mye verre når jeg for eksempel er på yoga. Da ligger man der, omlag 20-25 mennesker, i en nærmest helt stille sal, og idet jeg presser på litt ekstra i et forsøk på å låse meg inn på en posisjon, så kommer det. Noen ganger bare en diskret liten "psssh" som jeg håper og ber om at kanskje bare akkurat de rundt meg hørte, men et par ganger har kroppen slått til med en skikkelig PROMP også. Jævlig kult. I akkurat disse øyeblikkene er ikke kroppen min og jeg så veldig gode venner, for å si det sånn. Folk er heldigvis for dannede (og kanskje zen) til å gi uttrykk for at de har hørt noe, men jeg skal vedde på at de tenker sitt. Jeg tenker i alle fall mitt, og det involverer vanligvis en del ord av nordlandsk opprinnelse, for å si det pent.

Jeg skal stoppe meg selv her. Ikke fordi jeg ikke har flere eksempler på enda eklere ting (for det har jeg), men fordi jeg ikke vil miste (minst) halvparten av leserne mine. La oss bare nøye oss med at dere nå har fått vite mer om hvordan fysiologien min fungerer enn de fleste andre. Gratulerer.

Jeg bør kanskje også nevne noen ord om hva jeg har gjort i dag, selv om det ikke burde være nødvendig. Det er jo mandag. Alle trofaste lesere vet hva det betyr. Nemlig; 70 minutter i spinningsalen med Kjekke-Jonas. Fortsatt hardt, fortsatt OM NOM NOM. Han har fremdeles kroppen og stemmen til en litt kortvokst gud, og klarer fortsatt å få meg til å nesten dø. Han innrømmer villig at han legger opp et treningsprogram med jevn progresjon fra det begynner i januar til det er ferdig i juni, og at dette programmet blir hardere og hardere desto nærmere sommeren vi kommer. Det kjenner jeg, og det er helt greit. Jeg forventer den sprekeste sommeren på mange år.

En heroisk innsats

For første gang siden februar tar jeg nå en velfortjent helg fra ikke bare jobb, men også trening. Ikke fordi jeg føler et stort behov for å ha et par treningsfrie dager (helt sant!), men fordi jeg skal reise bort og ganske enkelt mister muligheten.

Jeg har visst om denne helgeturen en stund, og har derfor kompensert ved å trene hver dag hele denne uka, i tillegg til hele forrige helg. Til sammen har dette utgjort åtte treningsdager på rad. Dette er statistikk jeg kan leve med. Heia meg!

Det ble spinning igjen i dag. Jeg har et vagt minne av å ha vært på fredagsspinning med instruktør Bjørn tidligere, helt i begynnelsen av mitt treningsprosjekt, men må nok skumme over bloggen for å være sikker. Uansett er det i så fall så lenge siden at denne timen omtrent teller som en ny opplevelse. Bjørn kjørte en solid intervalløkt, sånn som Kjekke-Jonas, men med et litt annet opplegg. Kortere time, flere og kortere topper, flere og kortere pauser. Det var en god time med mye svette. Tradisjonen tro hadde jeg psyket meg litt opp etter en lang arbeidsuke ved å fortelle meg selv at jeg skulle ta det med ro, men endte opp med å gi full guffe så svetten dryppet ned fra både pannelugg, nesetipp og ører. Typisk nok hadde jeg glemt å ta med håndkle i dag, så det ble jo en behagelig og sexy opplevelse. Jo takk.

Jeg har innsett at jeg ikke får gjort min vanlige angstfylte tur på vekten denne søndagsmorgenen, slik som jeg pleier, men tatt i betraktning hvordan tallene de siste par ukene har flyttet seg oppover i stedet for nedover, er vel det egentlig helt greit. I stedet skal jeg prøve å ha det hyggelig på tur og lade opp til mandagens kjærkomne gjensyn med Kjekke-Jonas. Jeg gleder meg allerede!

God helg, alle sammen!

Travle dager

Himmel, så travel og stressa jeg skal være nå for tiden, da. Det er skikkelig lite kult. Travel nok til at jeg nesten glemmer å oppdatere bloggen, men ikke travel nok til å redusere treningsmengden. Ennå. Vi får se hvor lenge jeg kan holde meg gående i dette tempoet jeg har hatt denne uken.

Jeg prøvde noe nytt i dag, rett og slett fordi det passet best med timeplanen min. Denne nye timen het Cardio Step Interval, og var et aldri så lite mareritt. LANGT over mitt nivå på kondisjonsfronten, men jeg hang etter på mitt klønete, ugrasiøse og halvt døende vis, i beste Kung Fu Panda-stil. Cardio Step Interval kombinerer kondisjonstrening på stepkasse (og hildrane du, for et tempo på dette!) og styrketrening med frie vekter og kroppsvekt (planke, push-ups, denslags). Dette var lagt opp om hverandre, slik at kondisjonsbiten ble gjort i intervaller med styrkedelene i mellom.

Jeg trodde jeg skulle dø. Selv ikke den ofte ganske bra og inspirerende musikken ble nok til å holde meg gående etter hvert. Med ca 20 minutter igjen av timen begynte jeg å gjøre mine egne, modererte varianter av det instruktøren skulle ha oss til å gjøre, og dette reddet sannsynligvis livet mitt. Jeg var svett og sliten og hadde melkesyre omtrent overalt, men det verste var likevel den bunnløse frykten for at jeg skulle tråkke feil på stepkassen før eller senere og ende opp med å knekke ankelen eller noe. Jeg har jo en skrøpelig høyreankel etter en forstuelse som 14-åring, og det skal så lite til før den tipper utover igjen og sender meg rett i bakken. Konsekvensen av at det skulle skje dersom jeg skulle tråkke feil på en stepkasse er nok til å skremme meg fra å hoppe og sprette for mye omkring.

Jeg overlevde imidlertid (mot alle odds), og lever i alle fall lenge nok til å ta nok en treningsrunde i morgen. Men etterpå, DA er det helg. Ordentlig helg, av den typen hvor jeg reiser bort og derfor ikke får mulighet til å trene verken lørdag eller søndag. Jeg har allerede dårlig samvittighet over det, men det skal nok også bli godt. Jeg føler nesten at jeg fortjener det.

Jernet vokser! Håper jeg ...

De siste par ukene har jeg lagt på meg. Ugh. Så demotiverende! Jeg krysser fingrene og håper jeg kan skylde på litt mer styrketrening enn før, men man kan jo aldri vite.

For å lettere kunne overbevise meg selv om at det er dette som er årsaken, gikk jeg for styrketrening i dag og, med den faste utholdende styrketimen til Bjørn. Jeg legger stadig på bittelitt mer vekt, og i dag puttet jeg på hele 2,5 kg ekstra på ryggøvelsen enn jeg har gjort tidligere (2,5 kg, folkens - wow, liksom). Før styrketimen var jeg forøvrig flink og taklet elipsemaskinen i 20 minutter, ettersom jeg hadde så god tid mellom jobb og timestart.

Det at jeg legger på mer vekt er jo forøvrig ikke nødvendigvis en garanti for at jeg har blitt sterkere, men muligens bare en indikasjon på at jeg har blitt tøffere. For alt jeg vet kunne jeg klart like mye vekt for et par måneder siden eller mer, men jeg har jo vært svært forsiktig med å presse grensene mine. Nok en god grunn til å ta av silkehanskene og begynne å kjøre på hardere. Galskapen vil fortsette.

100

Dette ble dagen, folkens! Min ett hundrede treningsøkt i år, på samme tid som mitt 25. klistremerke i Elixias 25/90-konkurranse. Ikke verst. Slettes ikke verst.

Det stod tilfeldigvis intet mindre enn tre ansatte i skranken da jeg kom for å informere om at jeg nå hadde klistret på mitt 25. merke, og overraskelsen kunne både beskues i ansiktene deres og høres på stemmene. "Er du ferdig allerede?" Jeg smilte bredt og bekreftet dette, vel vitende om hva som måtte foregå i tankene deres - hvordan i all verden har en sånn robust (for å si det pent) dverg klart å trene 25 dager i løpet av bare en måned? Jeg ble på ingen måte fornærmet over at de ble så overrasket, tvert imot ble jeg bare enda mer stolt. Jeg vet at jeg fremdeles har lang vei å gå før jeg ser ut som en person som trener mye, men det gjør det egentlig bare morsommere, det å kunne overraske skikkelig på den måten.

Da de hadde kommet over sjokket ble jeg overrøst av ros og komplimenter, og den ene fyren sa "Da kjører du jo selvfølgelig en runde til, ikke sant?", hvorpå jeg svarte "Javisst". Jeg spurte litt angående dette, og fikk bekreftet at det er fullt mulig å ta flere runder av konkurransen; får jeg nye 25 klistremerker innen 1. juli, får jeg enda en toalettmappe, og en ekstra billett i lotteriet for hovedpremieren (som fremdeles ikke er så viktig for meg, ettersom jeg fremdeles ikke kan kjøre bil; men bra premie, da). Jeg liker tanken på en ekstra toalettmappe; da får jeg en i hver farge, og mine gamle er begge såpass slitte at de med fordel kan byttes ut. Vi får velge mellom svart og rosa, og i dag valgte jeg rosa. Neste gang blir det svart, altså.

Jeg feiret min ett hundrede treningsøkt med å holde på litt for meg selv på apparatene. 20 minutter tredemølle, 20 minutter elipsemaskin og 20 minutter på styrkeapparater. 4 x 4, så tungt at jeg bare såvidt klarte det, akkurat som fysioterapeuten anbefalte. Jeg kjente at jeg gjerne kunne holdt på lenger, men måtte avslutte etter en time for å rekke en avtale. Rundene på styrkeapparat gikk forøvrig temmelig greit. Jeg hatet det ikke, og syntes det var litt mindre kjedelig enn jeg husket - kanskje fordi jeg denne gangen skulle teste meg fram til hvor tung vekt jeg klarte. Det var ikke så voldsomt imponerende, men her er et par tall jeg kan prøve å huske til neste gang:

- Brystmuskler: 35 kg
- Overarmer: 40 kg
- Leggmuskler: 65 kg
- Lårmuskler: 117 kg

Det er ikke utenkelig at jeg kunne klart mer på brystmusklene hvis de ikke hadde vært linket til muskelbetennelsen rundt venstre skulder, og jeg var egentlig fornøyd med at jeg klarte så mye som jeg gjorde på den. Så får vi se da, om et par måneders tid, om ikke disse tallene har klart å krype litt oppover. Det hadde jo vært gøy.